Havheksas Sideblikk

Jeg sliter litt i dag dere. See.. jeg hadde tenkt å skrive en lang post om hvordan synet på kvinner irriterer meg. Hvordan samfunnet har idiotiske forventninger til kvinner. Hadde tenkt å trekke frem bruken av begrepet “ekte kvinne” og hvor tilbakestående jeg finner det begrepet. Og jeg hadde tenkt å dra frem sangen til Pink, “Stupid girl” som et meget bra eksempel på en som har satt fingeren på hvor idiotisk det hele er. Men jeg klarer ikke helt å samle tankene om å være “sint nok.”

Jeg tror jeg er blitt for avbalansert av meg. Eller kanskje bare voksen.
Ok, jeg finner sånne søte-feminine-damen holdninger tåpelige.
Men de affiserer meg ikke spesielt mye.
Jeg havner vel kanskje ikke helt i den kategorien selv, når det gjelder atferd og intresser. Men anyway… merkelig med det.. hvordan man etterhvert lærer seg til å gi katta i hva andre mener, hva samfunnet mener er rett. Hvilke forventninger som stilles til en i kraft av hvilket kjønn en har etc etc. Jeg gidder rett og slett ikke å bry meg.
Jeg regner ikke med å leve evig, og min tid på jorda er for kort til at jeg orker å sløse bort tiden på å være usikker fordi samfunnet er som en oppfucka anorektiker i forventinger til atferd og utseende.

Men det daler liksom ned at det hele på mange måter handler om kontroll.
Og i så måte har “samfunnet” som enhet gjort en skremmende god jobb. De har tatt kontroll over kroppen til folk, enten den passer inn i sulte-seg-nesten-til-døde rammen eller faller utenfor.
De som er så magre har nok ofret mye for å være det, uten at jeg skjønner hvorfor de gidder. Og de som ikke passer inn der, skammer seg veldig ofte over at de ikke passer inn.

Tankekontroll.
Skam deg menneske, du er ingen pappfigur. Ikke et glansbilde. Skam deg over å være så menneskelig. Fy deg så ekkelt menneskelig du er!

Og vi biter på. Selv om vi burde vite bedre.
Vi vil alle være individuelle, unike. Men likevel ikke bli sett på som unike på den negative måten. Dere vet, skrullingene som roper for høyt i menneskemengder.
Og man kan rope høyt på flere måter. Noe jeg tror de fleste vet.
Det er ikke uten grunn at de som er av “normal” tykkelse, (som i naturlig), ofte går i videre klær, sånn at ingen skal se at det faktisk er kjøtt under huden, og ikke bare bein.
Det er ikke uten grunn at de ekstremt magre mange ganger kaster nedlatende blikk i retning av alle andre, som ikke er like magre.

Jeg er klar over at de (samfunnet) tror dette handler om mangel på selvkontroll.
Men det er vel strengt tatt motsatt.
Det er å se ut som et naturlig menneske er og ha selvkontroll, som i å ha kontrollen selv, istede for å gi den til samfunnet.
De som har falt under åket om å holde seg så mager som mulig, se utsultet ut til enhver tid, har jo gitt fra seg kontrollen over sin egen kropp til samfunnets forventninger.
De teller kaloriene. Ofrer gode måltider. Mat er blitt et stort stygt monster som sitter på skuldrene deres og ser på dem, alltid. Sånn at de må passe seg, slik at de ikke spiser for mye, og dyttes ut av den smale rammen de har jobbet så hardt for å holde seg innenfor. Der hvor bare hud og bein er tillatt.

Jeg klarte vel ikke akkurat å opparbeide noen bitende bemerkninger eller hisse meg opp. Men jeg blir oppgitt. Oppgitt over at vi er så hjernevasket at vi tror at det å se ut som et menneske er å mangle kontroll over livet en lever. Å gå i mental sølibat, og fornekte seg selv å nyte livet, for å kunne tilbe morbide idealer er vel et godt bevis på hvor langt unna naturen vi har kommet.
Og jeg har mine tvil om at vi, som rase, noensinne vil lære. Jeg tror ærlig talt menneskerasen er for tjukk i hodet.

Trackback URI |