Havheksas Sideblikk

På dager som dette.. da den grå tåkebanken for lengst har plassert rumpa si godt ned over fjellsidene her i Regnbyen, og uværstrollene begynner å mumle ute i horisonten et sted om at de skal vel ta hevn over alt solskinnet vi har, så er mitt relativt kreative hode ganske så blottet for tanker som engang er i nærheten av å være interessante, selv for meg. Man kan kjede seg av sine egne tanker, har jeg funnet ut – for lengst.

Den eneste tanken som kan være av interesse - i mine øyne - handler egentlig om folk som skriver. Jeg har fått med meg at en del av folk som blogger også går med et ønske om å skrive ei bok eller flere. Tanken slår meg som litt knorklete bakvendt.

Ønsker å skrive ei bok? Om hva da? Nei det vet de ikkje. Men det hadde vært morsomt å få det til. Vel og bra, men hvis man ikke har noen historier på lager, men bare ønsker å skrive bøker, uten å ha noe utgangspunkt, så blir det litt merkelig.
Selv har jeg laget historier, dikt, noveller og romaner siden jeg var fjortis. Men jeg har egentlig aldri seriøst tenkt på å få det utgitt. Jeg skriver fordi jeg liker å fortelle meg selv eventyr. Jeg skriver de romanene jeg savner på markedet.
Men jeg tenker.. i det minste, om jeg skulle ha et ønske om å utgi noe, så har jeg “hundrevis” av historier på lager, godt pakket ned i hjernens krinkelkroker. Jeg talte opp for noen dager siden, og kom til at per dags dato har jeg 6-7 fulle romaner, og en 8-10 korte historier/noveller romsterende rundt i knollen. De begynner å få litt trangt om plassen der inne. Spesielt de romanene som per dags dato, og kun i mitt hode fremdeles, har 15 lange kapitler å drasse på.

Når jeg tenker meg om, så skriver jeg egentlig ikke fordi jeg har så sabla LYST å skrive, som sådan. Jeg kan faktisk tenke meg mer interessant tidsfordriv enn å sitte timesvis foran datamaskinen, oppslukt i en historie. Men jeg har tenkt som så at et sted må jeg jo gjøre av all fantasien min, samtidig som jeg ikke helt vil at alle historiene skal forsvinne sammen med meg forbi graven. Men å få det gitt ut er ikke spesielt viktig for meg. Så lenge de ikke forsvinner sammen med meg. Planen er å få dem skrevet ut og trygt oppbevart når de er ferdige. Om jeg noensinne sender dem til et forlag? Jeg vet ikke. Muligens publiserer jeg dem heller på domenet mitt, gratis for alle som evt. vil lese. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå.

Nuvel. Hvorfor ønsker noen å skrive ei bok, dersom de ikke har historier de ønsker å fortelle? Å være forfatter er nå engang ikke spesielt luksuriøst i Norge. (det er det vel egentlig fint få andre yrker som er heller). Hva er bakgrunnen for ønsket om å skrive ei bok, når det alene er det eneste definerte med hele ønsket?

Jeg blir ikke helt klok på logikken i det ønsket.