|
|
Av Lill C. Eilertsen, 4 april 2006, Kl: 14:51
Jeg leste nettopp i computerworld.no at mange bedrifter og organisasjoner er misfornøyde med resultatet av outsourcingen. På mange måter kommer ikke det som noen stor overraskelse. De er mest misfornøyd med muligheten for fleksibilitet, dvs muligheten til å gjøre endringer hurtig, driftskostnader og hvordan verktøyet oppleves contra hvordan de ble forespeilet at det hele skulle bli.
Jeg vil anta at ethvert outsourcings-selskap har sine vyer. De vil gjerne rekke langt og omfatte mest mulig. Og jeg tror nok at i iveren etter å få frem disse vyene, vil nok salgspersonellet i disse selskapene gjerne love mer enn bedriften kan holde.
For et outsourcings-selskap vil stabilitet være alfa og omega. Men for en enkelt bedrift vil også muligheten til hurtige endringer og til dels skreddersydde systemer og oppsett være viktig. Et outsourcings selskap vil forsøke å få det meste så ensartet som mulig, for å effektivisere driften sin i størst mulig grad. Det blir som å handle på REMA1000. De er billige, og effektive. Men utvalget er labert. Du har ikke store muligheten til å sette sammen spesielle handlelister. Skal du ha det må du til nisjeforhandlere. Eller til matvarekjeder som har spesialisert seg på å ha et bredt utvalg.
Artikkelen nevner også at det er mange bedrifter velger å la være å outsource, av frykt for å miste kontrollen over bedriftens viktigste informasjon.
Det slår meg at det som ofte glemmes, når outsourcing forherliges som den billige, hypereffektive itguden, er at it i bunn og grunn kun er et verktøy. Du trenger en penn for å skrive, hvorfor vil du betale noen for å holde pennen for deg?
Sjefene som sitter høyest, og som har siste ordet når outsourcing skal enten foretrekkes eller avskrives, blendes gjerne av selgernes løfter om lave kostnader, og enorme innsparinger. Men det er vel heller ikke uvanlig, etter det jeg har forstått, at prisen skrues opp etter at den initielle kontraktsperioden er over. Da er bedriften allerede bundet til en leverandør, og det betyr store kostnader å bytte, samt de praktiske implikasjonene som følger i kjølvannet, når nye mennesker skal læres opp til å kjenne miljøet innenfra og ut.
Jeg har jobbet en del med drift, og jeg ser lett problemet med mangel på nærhet til brukerne. Det er lettere å utføre en jobb når du har brukerne i samme firma som deg selv. Du trenger ikke være i samme bygning, men at du vet hvordan ting fungerer, hvordan brukerne tenker, hva som er de vanlige problemene etc.. i daglig drift, forenkler oppgavene en skal gjøre. Og det gir deg en større mulighet til å sette deg inn i situasjonen hurtig, snarere enn om du skal ha den bedriften som en av flere miljøer du er ansvarlig for.
I tillegg må bedrifter betale for endringene. Åpenbart. Outsourcingsselskapene skal tjene penger på driften. Da sier det seg selv at endringer foregår i et noe saktere tempo enn om alt befant seg innenfor ens egen bedrift. Endringen må bestilles, vurderes, prissettes, godkjennes etc.
Det finnes bedrifter som nok er tjent med outsourcing, for all del. Og outsourcingsselskapene gjør i det store og det hele en god jobb, etter det jeg har hørt. Men de er ikke der for å være greie med selskapene. De skal tjene penger. Det ligger ikke profitt i å holde lave priser over ekstremt lang tid. De har folk å lønne, de har bedriften å drive, de har aksjonærer som krever overskudd etc etc. Jeg tror faktisk ikke at de fleste bedrifter, og da spesielt ikke småbedrifter, i det lange løp tjener på outsourcing. Vinninga går definitivt opp i spinninga. De går fra et skip med motor, til et tungrodd skip som sakte beveger seg fremover. De får nok gjort jobben sin, de også, men problemet er vel at den som holder pennen da holder den litt for hardt, og man kan etterhvert disktuere hvem som styrer den også.
Av Lill C. Eilertsen, 4 april 2006, Kl: 13:09
Nå nærmer det seg konfirmasjonstiden av året (jeg er ikke helt inne på ka tid den inntreffer, men jeg vet det er første halvdelen av året). Og jeg kom til å tenke på hvordan vi fra veldig tidlig av læres opp til å være hyklerisk eller falsk.
“Det er ikke pent å si …..”
Hvor ofte har man hørt den setningen? Og den er som oftest sagt i beste mening, man vil at unger skal forstå at de ikke skal såre andre med å slenge dritt. Men forstår de det ut fra en sånn kommentar? Jeg må innrømme jeg var en rappkjeftet unge (og har vel neppe vokst det helt av meg ennå), og jeg skjønte aldri hvorfor de voksne ble så hysteriske når man sa det man mente.
Ok, som unge er man ikke verdens største diplomat, det skal erkjennes, men er det likevel rett måte å takle det på at vi av samfunnet praktisk talt hjernevaskes til å holde munn om det vi egentlig mener? Er det ikke bedre å sakte men sikkert læres opp til å gi uttrykk for meningene sine uten å ty til drittslenging, og uten å gjemme seg bak et forheng av høflige fraser man egentlig ikke mener? Ærlighet varer lengst, virkelig. Det er måten man er ærlig på som er avgjørende. Man trenger ikke kalle en person for et forpult rævhull selv om man ikke liker vedkommende, og selv om det kanskje kan være fristende. Man KAN si det annerledes. Eller man kan også holde kjeft også. Det er en lite utprøvd metode som jeg tror de fleste av oss hadde hatt godt av å ta i bruk innimellom. Undertegnede inkludert. (Virkelig undertegnede inkludert!)
Rappkjefta har jeg alltid blitt anklaget for å være, selv om jeg heller foretrekker å kalle det for en utmerket evne til å formulere meg verbalt i hurtig tempo. Men jeg har også lært meg diplomati med årene, skjønt ikke mot alle. Men det handler om vilje snarere enn evne. Men jeg vet jeg burde lære meg å holde kjeft innimellom. Men ærlig har jeg alltid vært. Mer brutalt ærlig før enn nå, men jeg er fremdeles ærlig. Jeg har ingen tro på at det å dekke meg bak høflige fraser skal gi hverken meg eller dem jeg ikke liker noe bedre liv. Det er bortkastet tid å energi å late som om man liker en man ikke liker, eller overhode ikke kan fordra. Man blir belastet ved tilstedeværelsen til denne personen over strengt tatt lengere tid enn man ellers måtte tåle, og man må stadig finne på nye måter å være høflig på, istede for å be personen om å ta seg en ferie der det er aller varmest.
“De andre søsknene dine er så mye høfligere enn deg….!!” Var ei setning jeg ofte fikk servert som jentunge av bygdas nysgjerrige slarvkjerringer. Ja de var sikkert det, men de måtte også utstå endeløse evigheters pjatt med graving i ting slarvkjerringene overhode ikke hadde noe med. Spurte de meg så så jeg bare dumt på dem, og svarte helt i hytt og pine. Så i hytt og pine at selv de forstod at det var ugler i mosen.
Vel, jeg er blitt høfligere med årene. Jeg holder heller kjeft i dag. Det i seg selv er et fremskritt, syntes jeg.
Jeg konfirmerte meg forresten ikke. *surprise*
Jeg tenkte som så at om vårherre, mot formodning, skulle finnes, så var det en dårlig ide å love’n og leve slik jeg selv følte var helt absurd. Tenker vårherre setter mer pris på ei ærlig sjel, enn endeløse rumpeslikkere av noen hyklerske liksom-kristne som jatter med for pengenes skyld. Jeg tror DE får de varmere forbi den siste porten enn ka jeg gjør, for å si det sånn. Og uansett, selv fanden kunne ha godt av å få et sannhetens ord servert
Av Lill C. Eilertsen, 3 april 2006, Kl: 11:44
Da jeg, som vanlig, startet morgenen med frokost til lyden av frokost-tv som duret i bakgrunnen fikk jeg med meg at tusenvis av bygningsarbeidere skal ut i streik. Greit nok det, streik er man vant til i Norge, jeg reagerte ikkje på det. Men i neste setning nevner nyhetsoppleseren av omtrent halvparten av de som er ansatt i bygningsbransjen ikkje er fagorganiserte, og at de som er fagorganiserte anser sine ikke-organiserte motparter som streikebrytere når de går på jobb som vanlig i dag. Iallfall moralske streikebrytere.
Excuse me?! Moralske streikebrytere?
Så fagforeningen skal da betale lønnen til dem som ikke er fagorganisert, hvis de lar være å gå på jobb, for å vise de fagoraniserte at de har “moral?” Fagforeningene skal sørge for at de ikke-organiserte får samme lønn og rettigheter da, siden de mener at de skal sympati-streike sammen med dem. Eller er det sånn at fagforeningen forventer at folk som ikke får en dritt av dem, av sitt hjertes godhet, skal gå uten lønn i kanskje lang tid fremover, for deretter å få null og niks ut av det? Sånn for å ha “rett type moral”?
Det er moral er det?
Hvorfor skulle dette i det hele tatt skape konflikter mellom de fagorganiserte og de ikke-organiserte? Det er ingen som bryter en streik. De ikke-organiserte er faktisk IKKE i streik. Ergo bryter de heller ingen streik. De kommer ikke inn og tar jobbene fra dem som er i streik heller, de er allerede i jobb. De gjør som de alltid har gjort, jobben sin. Jobben SIN. Ikke de streikendes jobb. Men SIN jobb.
Jeg lurer litt på hvilken moral de som sitter i fagforeningene til bygningsarbeiderne innehar, som i det hele tatt kan komme med slike uttalelser. Grafsete og grådig er det første som slår meg. Superegoister er neste. Idioter, er neste ord som faller på plass i beskrivelsen. (og den er lengere, men jeg tar ikke hele listen her)
Jeg har mine meninger om fagforeninger. I min bransje er de verdt piss og ingenting. De gjør ikke en dritt for folk, annet enn å suge penger av dem. Jeg kan se verdien av det i andre bransjer, men når jeg hører sånne uttalelser, så slår det meg at fagforeningene kanskje har utspilt sin rolle. De ble opprettet for å beskytte arbeidstakernes rettigheter, ikke angripe alle som ikke vil være medlem av deres klubb. Men slik de er nå bjeffer de like mye i retning av mennesker som ikke er interessert i å være organisert, som mot arbeidsgivere. Det er liksom dem (de o så hellige i de o så viktige klubbene sine) mot hele resten av verden. Enten er du med oss, eller så er du mot oss hm?
Moralsk streikebryteri meg nå midt oppi et sted der sola aldri skinner…
|
|
