Det står i avisen ei dag om ei 50 år gammel etnisk norsk kvinne som er gift med en 26 år gammel pakistansk mann. De må i retten for å bevise at det er ekte kjærlighet, og ikke et proforma ekteskap. Javel, sier nå jeg.
Hvordan beviser de kjærlighet?
Ta med en video der de har sex, for å vise at de faktisk gjør det? Eller skal aktor da påstå at kvinnen er en prostituert som tar seg betalt for sex?
Hadde det vært like sannsynlig at det var et proforma ekteskap om mannen var 50 og kvinnen 26?
Hva skal de si, til en domstol, som skal BEVISE at de har ekte følelser?
Og mens vi er i gang.. hva er ekte følelser? Hva er kjærlighet? Er det en domstol som skal avgjøre det? Underkjenne et ekteskap fordi dommeren ikke kan kjenne seg igjen i beskrivelsen av kjærlighet? Eller en jurye? Kan de avgjøre hva som er ekte kjærlighet og ekte følelser for et annet menneske? Kan de bestemme hva som skal ligge til grunn når to stykker føler at de er glade i hverandre?
Her kommer kynismen inn igjen. Vi tror ikke på det, ikke sant? Herregud, hun er jo 50 år. Ei gammal kjerring. Han er en ung fyr. Selvsagt er det fordi han vil ha oppholdstillatelse i Norge. Jovisst, så godt som han er blitt behandlet, så er jeg sikker på at han elsker Norge, og siden vi ikke tror på kjærlighet mellom modne kvinner og unge menn (og da spesielt ikke hvite kvinner og fargede menn), så elsker han selvsagt Norge høyere enn sin kone. Ah, det er så deilig å vite at vi har sannheten klarlagt allerede før vi har stilt spørsmålet.
Men når alt kommer til alt…
Hvem er vi til å dømme?
Hvem er vi til å avgjøre hva som er ekte følelser og hva som er fake?
Og hvem i helvete ga oss retten til å sette oss til doms over andre menneskers liv og følelser?
Joda…
Bevis din kjærlighet. Bevis at du føler. Bevis at det er ekte.
… du som kan.