apr 25 2006
Er kynisme blitt en sannhet?
Etterhvert som jeg selv blir eldre, merker jeg med meg selv at jeg har en stadig stigende kynisme innabords. Jeg var en av dem som i tidligere år reellt sett trodde at det var noe godt i alle. Jeg gjør ikke det nå lengere, nær sagt selvsagt.
Men hvorfor er dette en selvfølge? Jeg har inntrykk av at i dagens samfunn blir du sett på som like gal som tidligere nevnte Tom Cruise, dersom du faktisk går rundt og tror godt om folk. Det å være kynisk er like selvsagt i min alder som det å puste. Og de som ikke er det blir vel egentlig betraktet som litt lettere… naive. Og naiv er ikke et smigrende ord. De fleste av oss ville mislike å bli definert som naiv. Fordi vi vet jo alle så mye bedre. Vi er alle skeptikere, på en eller annen måte, og da er man da vitterligen ikke naiv.
Er det egentlig så gjennomtenkt når vi blir kyniske? Eller er det fordi vi er for feige til å ville se mennesker for det de er. Gode og onde på samme tid. Generøse og smålige i en og samme person. Vi er alle små av og til. Vi er alle svake av og til. Vi tar alle idiotiske avgjørelser innimellom.
Jeg kan ikke uttale meg om hvordan andre tar sine avgjørelser, hva som får dem til å ty til kynisme. Men for min egen del handler det om at jeg ikke gidder/vil/ønsker å engasjere meg i andre mennesker til en veldig stor grad. Og da er det lettere å tilegne dem negative egenskaper, egenskaper jeg vet jeg ikke ville sette pris på, istede for å ta meg bryet med å bli kjent med dem. Jeg må innrømme at når det gjelder andre mennesker, så lider jeg også av en økende likegyldighet. Og i kjølvannet av likegyldigheten kommer også kynisme, som en slags bakvendt forklaring på hvorfor jeg er likegyldig. “De er idioter likevel, så hvorfor skal jeg bry meg?”
Enkelt ikke sant?
Enkelt å ta avstand. Enkelt å fjerne seg fra andre mennesker. Enkelt å ikke bry seg.
Men jeg tror ikke, når jeg tenker gjennom ting seriøst, at kynismen min er sannheten.Det er en bortforklaring på manglende engasjement.
Det er mange som engasjerer seg i politikk. I fattigdom. I miljøvern. Og det er helt akseptabelt. Du er et bra menneske om du har et brennende engasjement for slike viktige ting. Men å engasjere seg i enkeltmennesker, og da gjerne flere enn de aller aller nærmeste tror jeg de fleste av oss har et helt annet syn på.
Hvorfor er det ok å være kynisk til våre medmennesker? Jeg møter sjelden eller aldri negative reaksjoner på min holdning, selv om jeg egentlig burde bli motsagt. Og de som reagerer, er gjerne mennesker som ligger på motsatt side av skalaen. De som kun har himmelhøye bølgetopper og bølgedaler så dype som avgrunnen selv. Og de klarer jeg ikke å ta seriøst. Men .. mellomsjiktet, der de fleste befinner seg, reagerer ikke. Det er akseptabelt.
Er kynisme blitt en sannhet for oss? Eller er det egentlig blitt slik at de fleste er som jeg.. økende likegyldig?
Jeg tror også man blir kynisk og uengasjert med årene. Jeg vet ikke helt hva det kommer av; en slags “jeg har nok med meg selv, jeg har ikke tid og ork til flere enn meg selv og noen få til”
Men i de senere årene har jeg ‘bestemt’ meg for å engasjere meg mer, og forsøke å få tilbake den litt naive, søkende, glødende nysgjerrigheten som jeg hadde da jeg var barn. Og det nytter til en viss grad. Nå er jeg jo så gammel at jeg driter jo i hva andre mener :-)
Så kanskje avtar kjøligheten med årene.
Godt påpekt, jeg tror det rett og slett er fordi det krever så mye av oss å engasjere oss i andre mennesker. Miljøvern, bistand, you name it: det er temaer og ikke enkeltmennesker, man får en profesjonell avstand og kan gå hjem og spise middag og se på tv og ha besøk av venner.
Det er viktig at vi tar oss i nakkeskinnet og bryr oss om de fremmede enkeltmenneskene når vi møter dem. Jeg er ikke veldig flink til det, og jeg unnskylder meg overfor meg selv med at jeg er for sliten.
grubleline: jeg tror du har et poeng der. Jeg tror man rett og slett må bestemme seg for å se flere mennesker rundt seg. Det er skremmende lett å bli likegyldig og avskrive det med at egentlig er det verden sin feil, i og med at folk er generelt sett rævhøl.. at det ikke er sannheten, overser man gjerne like lett som enhver politiker overser sunt folkevett.
marion: ja, å engasjere seg i andre mennesker, og ikkje minst, ikkje ty til fluktruten av likegyldighet og kynisme, er det vanskeligste i våre dager, når det kommer til mellommenneskelige forhold. Rett og slett fordi det er mer akseptert å være mistroisk og kynisk, enn det å faktisk tro på andre.
Vi er en tragikomisk sivilisasjon i så måte