Etterhvert som jeg selv blir eldre, merker jeg med meg selv at jeg har en stadig stigende kynisme innabords. Jeg var en av dem som i tidligere år reellt sett trodde at det var noe godt i alle. Jeg gjør ikke det nå lengere, nær sagt selvsagt.
Men hvorfor er dette en selvfølge? Jeg har inntrykk av at i dagens samfunn blir du sett på som like gal som tidligere nevnte Tom Cruise, dersom du faktisk går rundt og tror godt om folk. Det å være kynisk er like selvsagt i min alder som det å puste. Og de som ikke er det blir vel egentlig betraktet som litt lettere… naive. Og naiv er ikke et smigrende ord. De fleste av oss ville mislike å bli definert som naiv. Fordi vi vet jo alle så mye bedre. Vi er alle skeptikere, på en eller annen måte, og da er man da vitterligen ikke naiv.
Er det egentlig så gjennomtenkt når vi blir kyniske? Eller er det fordi vi er for feige til å ville se mennesker for det de er. Gode og onde på samme tid. Generøse og smålige i en og samme person. Vi er alle små av og til. Vi er alle svake av og til. Vi tar alle idiotiske avgjørelser innimellom.
Jeg kan ikke uttale meg om hvordan andre tar sine avgjørelser, hva som får dem til å ty til kynisme. Men for min egen del handler det om at jeg ikke gidder/vil/ønsker å engasjere meg i andre mennesker til en veldig stor grad. Og da er det lettere å tilegne dem negative egenskaper, egenskaper jeg vet jeg ikke ville sette pris på, istede for å ta meg bryet med å bli kjent med dem. Jeg må innrømme at når det gjelder andre mennesker, så lider jeg også av en økende likegyldighet. Og i kjølvannet av likegyldigheten kommer også kynisme, som en slags bakvendt forklaring på hvorfor jeg er likegyldig. “De er idioter likevel, så hvorfor skal jeg bry meg?”
Enkelt ikke sant?
Enkelt å ta avstand. Enkelt å fjerne seg fra andre mennesker. Enkelt å ikke bry seg.
Men jeg tror ikke, når jeg tenker gjennom ting seriøst, at kynismen min er sannheten.Det er en bortforklaring på manglende engasjement.
Det er mange som engasjerer seg i politikk. I fattigdom. I miljøvern. Og det er helt akseptabelt. Du er et bra menneske om du har et brennende engasjement for slike viktige ting. Men å engasjere seg i enkeltmennesker, og da gjerne flere enn de aller aller nærmeste tror jeg de fleste av oss har et helt annet syn på.
Hvorfor er det ok å være kynisk til våre medmennesker? Jeg møter sjelden eller aldri negative reaksjoner på min holdning, selv om jeg egentlig burde bli motsagt. Og de som reagerer, er gjerne mennesker som ligger på motsatt side av skalaen. De som kun har himmelhøye bølgetopper og bølgedaler så dype som avgrunnen selv. Og de klarer jeg ikke å ta seriøst. Men .. mellomsjiktet, der de fleste befinner seg, reagerer ikke. Det er akseptabelt.
Er kynisme blitt en sannhet for oss? Eller er det egentlig blitt slik at de fleste er som jeg.. økende likegyldig?