Jeg har mine ”små” irritasjonsmomenter i hverdagen. En av dem er mennesker som enten kommer med selvfølgeligheter etter at du har sagt noe, gjentar det du sier eller avslutter setningene dine.
Eksempel:
Du sier: Jeg føler meg ikke bra i magen. Tror jeg må ha spist noe jeg ikke tåler
Ekkoet sier: Da spiser du ikke det flere ganger.
(NÆH?)
eller
Du sier: nei jeg er ikke så sikker….
Ekkoet sier: ….på om det er en god ide? Nei det skjønner jeg. (konklusjon allerede før du har fullført setningen)
(Det var ikke det jeg skulle til å si, fehode)
Eller:
Du sier: Jeg likte virkelig den boka.
Ekkoet sier: Ja du likte virkelig den boka du.
(Ja, MORON, Det var det jeg nettopp sa!!)
Men herregud da… voks av deg Blackadder-syndromet ditt. Har du ikke klart å tenke frem en setning selv, så ikke forsøk å lat som om det er forbindelse mellom de to invalide hjernecellene dine.
For min del kommer en overveldende trang til å se dumt på personen, og utbryte et høyt ”well DUH!”
Jeg mistenker sånne mennesker for egentlig ikke å ha noe å si, men føler liksom at de må delta. Eller de kan ikke noe om det som blir debattert, men bare MÅ si noe, sånn at de også skal virke kunnskapsrik. Idioter – idioter – IDIOTER!
De som gjentar vil gjerne liksom understreke det du har sagt, som om det egentlig er de som har kommet med uttalelsen. (Jada, vi tror også du har hjerne.. tror veldig på det. Men vi vet jo at du sparer’n te senere bruk.. relax.)
Kan noen kjøpe tape med superlim til sånne? Å be dem om å holde kjeft er som å skvette vann på gåsa likevel.
Skjønt, jeg skulle ønske de kunne benytte seg av det litt oftere. Muligheten til Å HOLDE KJEFT. (Og nei, dere får ikke lov å be meg bruke muligheten, for det har jeg ingen planer om)