Havheksas Sideblikk

Jeg var og trente i går. En av de ansatte på treningssenteret hadde med seg en hvalp. Den var liten, kjempelodden, brun og svart og noe av det mest bedårende jeg har sett på lenge.

Jeg MÅTTE bare bort og hilse på den. …. Jeg vil ha hund…. jeg VIL ha hund.. vilvilvilvilvil..

*smelt*

Selv for en som følger så lite med på andre menneskers bitching som jeg, så har jeg fått med meg at det er en viss uenighet på gang mellom enkelte bloggere.
Sukk.
Det største problemet er ikke at dere er uenige, så vidt jeg har forstått, men at ikke alle liker at dere er uenige. Jeg får unektelig et flashback til barneskolen, da jentene flokket seg sammen og planla å være sinte/sure på hverandre. Jeg ser dere peker dere ut fiender, som dere driver og kaster småstein på.

Uenighet er en kilde til vekst, slik jeg ser det. Jeg forventer så visst ikke at alle skal være enige med meg, og jeg er sjelden eller aldri helt enig med noen andre. Men når sant skal være sagt, og det skal det jo gjerne i denne verden, så er jeg ikke av dem som brenner hverken på den ene eller den andre siden av konflikter. Jeg gir stort sett blaffen.

Blogger.. er personlige ytringer. La oss ikke glemme det. Men legger du noe ut på internet, så må du også regne med at noen kan se deg, og ikke sette pris på meningene dine. Hovedsaken er jo at man ikke skal ta det for personlig. Jada, ens meninger er personlig, det er jeg også klar over. Men de som uttaler seg, uttaler seg om et av dine synspunkt, ikke om hele din person.

Personlig dropper jeg de fleste bloggene som har for mye “koseprat.” Det er forsåvidt ingenting galt med koseprat, men det faller generelt sett ikke inn under det jeg finner interessant å lese. Jeg leser blogger som jeg leser nyheter og annet. Jeg vil enten underholdes, eller jeg vil opplyses, lære noe. Eller jeg søker opp dem som skriver godt om stemninger i livet. Men det er MEG. Det jeg liker. Og jeg foretrekker blogger til dem som står for det de mener. Som ikke viker en tomme, med mindre de får veldig overbevisende grunner til det. Men at dere skal være nødt å lage en konflikt av dette, er i beste fall unødvendig.

Jeg vet ikke, kanskje er det min lange fartstid på nettet som gjør at jeg uten problemer er i stand til å se det hele ganske så distansert. Jeg klarer ikke å engasjere meg i en krangel om hva som er beste måten å blogge på. Noen liker mora, andre liker datteren. Hvorfor dere krangler om preferanser, skjønner jeg ikke. Folk foretrekker ulike ting. Er det noe å krangle over da? Og hvorfor ta seg nær av at noen mener at DIN måte å blogge på ikke faller inn under deres smak? Hvorfor gidder du overhode bry deg? De mener nå det de mener likevel.

Jeg sier som besta, da vi som små var hissige på hverandre og krangla så bustene føk til alle kanter.. kives ikke, men gi hverandre varme ørelusinger.

Forøvrig.. ha en strålende dag.. det er fremdeles knallsol (og bikkjekaldt) her i Bergen. Så da er jeg i godt humør. Hyggelige drømmer hadde jeg også i natt. …Se så, jeg kan koseprate jeg også :-D

Ehm..
I den siste tiden har jeg lest en god del av innleggene i bloggnorge, og lest en del av debattene som gikk rundt markeringen av kvinnedagen. Og jeg blir… litt oppgitt, noe jeg egentlig blir ofte nok, når jeg tenker meg om.

Jeg er så innforj*vlig lei av alle forventningene og bastante meningene som går på det med kjønn og roller. Hva man er, hva man skal være og hva man ikke skal være. Behovet for å markere at man er iallfall ikke slik eller sånn .. eller som naboen, eller som typisk dame, typisk mann, typisk …. u name it.
Hva feiler det egentlig oss? Og jeg påstår ikke et sekund at jeg er noe bedre. Jeg faller veldig ofte for fristelsen til å beskrive meg selv som “iallfall ikke typisk kvinnfolk,” (som om det finnes noen fasit på hva det er). Det er liksom viktig, for oss, meg selv inkludert, å markere at vi har fjernet oss så veldig langt fra de gammeldagse holdningene og væremåtene.

Men se objektivt på det, så objektivt som et menneske kan. Hvem bryr seg?
Hvorfor skulle noen gi blanke f’n i hvorvidt jeg definerer meg selv som atypisk eller typisk kvinne? Jeg er født som kvinne. Ergo er jeg det. Case closed.
Jeg har vel kanskje ikke interesser som regnes for å være typisk kvinnelige interesser, men det mistenker jeg ærlig talt flesteparten av kvinnene for å ikke ha. Men man innpasser seg og later som man hører til den ene eller den andre grupperingen. Hvorfor gjør vi dette? Hvem bryr seg om ei liker shopping, og en annen hater det? Hvem bryr seg om ei liker å se på såpeserier, og den neste hater det? Det handler jo ikke om hvordan man er i forhold til det kjønn man er født som, men hvem og hvordan man er som menneske.

Hvorfor kan vi ikke slutte med dette? Jeg skal slutte. Det har jeg lovet meg selv. Når noen ber meg beskrive meg selv neste gang.. så skal ordet kvinne ikke blandes inn i beskrivelsen overhode, i og med at det er implisitt uansett. Jeg er… som jeg er… hverken mer eller mindre. Åja.. jeg ER kvinne.. men .. ja..og?

Jeg kan sikkert gjenta i det uendelige hvor lite mandager er mine dager. Det sier seg uansett selv. Og jeg skal ikke gneldre for mye om det denne gangen (fordrer til begynnende religiøsitet det ikke sant, jeg KAN la være).
Uansett.. jeg våknet i morges med en vanvittig stiv nakke. Det er gøyalt skal dere tro, når man skal sitte hele dagen foran en datamaskin. Men det gir meg jo et tema å skrive om.. så aldri så galt at det ikke er noe (jeg har en forkjærlighet for assossiasjoner)

Stiv nakke.. får meg til å tenke på rigide mennesker. Jeg liker å innbilde meg selv at jeg ikke er det selv, men jeg vetdafaen hvordan andre evt. oppfatter meg. Muligens anser de meg som jævlig trangsynt og snerpete, selv om jeg oppfatter meg selv som mye av det motsatte.

Og trangsynte mennesker.. får meg til å tenke på en forfatter som var gjesteforeleser på en skole jeg en gang gikk på.. som sa at de mest trangsynte menneskene han møtte, når det gjaldt språk, var norsklærere. De hadde så fastlåste meninger om hva riktig norsk skulle være at han nesten fikk krupp av dem.

Norsklærere (vi assossierer videre) får meg til å tenke på dikt-tolkning (jada, jeg grøsser jeg også). Men noen så elendige til å tolke dikt, som norsklærere, skal man pinadø lete lenge etter. Jeg skal ikke plage dere med egenproduserte dikt, men jeg tok med meg en av mine dikt til en norsktime på videregående. Vi skulle ta med et dikt, for å lese det for klassen. I og med at jeg skrev dikt selv, så tenkte jeg det var likesågreit å ta med et eget, istede for å lete etter dikt andre hadde skrevet. Jeg hadde IKKE internet den gang.. nemlig.
Uansett, etter å ha lest opp diktet, som jeg ikke fortalte var egenprodusert, begynte norsklæreren å legge ut i det vide og det brede hva hun mente måtte være forfatteren bak diktets mening med diktet. Jeg ble bare sittende og stirre dumt på henne, for det var så innihamperævva feil som det kunne bli. Hun ødela diktet rett og slett. Snakk om motorsagmassakre.

Men det var ikke poenget, selv om venninnen min satt ved siden av meg og led av akutt innestengt latterkrampe siden hun visste diktet var mitt, men noen så til tørrpinner som norsklærere, når det gjelder å leke seg med ord og begreper skal man lete lenge etter.
Noen ganger får jeg rett og slett inntrykk av at de kun kan bokstavene, og ikke betydningen bak ordene. Og symboler har de overhode ikke peiling på, med mindre noen har fortalt dem at det kan være et symbol. Da “kan” de symbolet, på samme måte som en papegøye “kan” snakke. Å leke seg med ord og uttrykk, og gi dem egne meninger, er en veldig bra måte å lære seg både kommunikasjon og ordenes reelle betydninger på. Å hele tiden bli holdt i ørene, og fortalt “nei nå tenker du feil..” gir ingen lyst til å videreutvikle kunnskaper og evner i den retningen.

Jeg har snakket med mennesker som irriterer seg grønn i trynet over f.eks. måten kjempesøt blir sagt av dagens tenåringer (Scjempesøt). Det er ikke SÅNN man skal si det. Sant nok, men er det noe å bry seg med? Språket er i forandring, på samme måte som samfunnet er det. De eneste som står helt på stedet hvil hva språk angår, ser ut til å være de høyt skattede norsklærerne.

Jeg er ikke så sikker på at dikt, som sådan, noensinne kommer til å bli noe den generelle befolkning vil bry seg spesielt mye med, om vi ser bort fra det man finner i sanger, men jeg tror at folk i Norge ville fått bedre norskkunnskaper dersom holdningen til hvordan dette skal læres ikke var like stivnakket som min stakkars ømme nakke er i dag.
Når jeg tenker tilbake på skoletiden så må jeg vel si at skolen er flink til å lære deg om rammer. Om byggesteinene. For deretter å krampholde på nettopp rammene og byggesteinene. Blir ikke mye palass av byggesteinene av sånt. Og det blir iallfall ingen god språkforståelse.

Når vi møter et fremmed menneske, hva er det første man tenker på? Nå ser jeg bort fra det primære ved å måle det motsatte kjønn som potensiell partner. Jeg tenker mer generelt. Er ikke vi skremmende flinke til å sette folk i bås, på alle mulige måter?

Det finnes personlighetstester av alle ymse slag. Finn deg selv, gjennom generaliserende spørsmål. Jeg har sett en del tester. Og for meg er de alle, vel, tåpelige. Du kan ikke kategorisere mennesker, er min holdning.
Men vi setter folk i bås ut fra klær, kroppsholdning, alder, kjønn, rase, ordvalg etc etc. Og vi setter folk i bås ut fra personlighetstester, astrologi and u name it.

Jeg antar at vi gjør det, for å gjøre livet lettere for oss selv. Mennesket er et bedagelig anlagt vesen. Vi tar det for gitt at de vi møter er noe liknende som dem vi har møtt før, og ser etter likhetstegn, og tillegger dem egenskaper og kvaliteter de ikke nødvendigvis innehar. Jeg er klar over at det er vanskelig, å la være. Vi gjør det alle, ubevisst.
Men jeg finner det mer tåpelig når folk bedriver denne kategoriseringen uten å ha møtt mennesket de snakker om. Stjernetegn (av alle tåpelige ting) skal avgjøre hvordan et menneske er bygget? Det skal definere hva du liker og ikke liker etc. Merkelig er det, for jeg er født på samme dag som en annen person jeg kjenner. Og vi finnes ikke like.. overhode. (Astrologi er humbug fra ende til annen, slik jeg ser det. Og folk som velger å tro på sånt, er i beste fall svært naive.)

Psykologer kunne sikkert forklare bedre hvorfor vi føler en trang til å kategorisere hverandre. Jeg mistenker oss for å være vettaskremt ved tanken på kaos. Tenk om alle var – gisp – individer?! Tenk om alle var – dobbelt gisp – unike?! Hvordan i pokker skulle vi da forstå verden?!! Ikke rart vi avgjør for oss selv i brøkdelen av et sekund hvordan folk er og ikke er. Heldigvis.. så har mine “konklusjoner” blitt motbevist en del ganger.
Det er nok veldig lett, tror jeg, å avgjøre for seg selv hvordan et menneske er og ikke er, når man ikke står ansikt til ansikt. Jeg har selv en del oppfatninger om mennesker jeg strengt tatt ikke kjenner, som jeg regner med kommer av denne kategoriseringsprosessen, snarere enn noe vettugt noe.

Men jeg prøver etter beste evne, dog med noe sviktende resultat innimellom, å ikke gjøre meg opp bastante meninger om andre mennesker, før jeg har møtt dem ansikt til ansikt. Og fortrinnsvis holde igjen med den endelige konklusjonen inntil jeg kjenner dem litt bedre. Men vrient å la være, det er det.

Jeg så på tv i dag.. før jeg kom meg av gårde til jobb.. at OTTAR skulle ha 2 paroler i år.. en av dem var mot pornolovgivningen. De likte ikke at det var så mye fokus på kjønn og sånt i pornofilmer. Det var kvinneundertrykkende (gjesp).

Er det jeg som er helt platinablond her? Handler ikke porno nettopp OM kjønn? Det er ikke akkurat blomsterenger og ridderen på den hvite hesten som portretteres i pornofilmen.. med mindre ridderen kommer kliss naken og blomsterkvastene fyker til alle kanter.. dere skjønner sikkert selv.

Ha en fin dag i toget da Ottar. Hils politikerne… og si dere syntes det er så dumt med kjønn og sånt i porno. Jeg er helt sikker på at de bryr seg. Veldig. Og jeg er sikker på at neste PORNOfilm kommer til å omhandle den tapre kvinne i dagens skremmende storsamfunn, som kjempet seg frem mot den patriarkalske overmakten.. for deretter å gjøre unna pulinga på kammerset.. etter at tv-kameraene var slått av og de fotside skjørtene var hengt pent på stolen ved siden av.. i mørke. *Amen*

Det er tidvis en underlig observasjon å betrakte hvor annerledes et menneske kan oppføre seg i ulike miljøer. Vi spiller alle roller, for å tilpasse oss miljøet vi oppholder oss i.

I går slumpet jeg til å zappe innom en kanal (husker ikke hvilken) der en av gutta fra homsepatruljen var og svimset rundt. Og jeg trakk på smilebåndet. Ikke fordi programmet i seg selv var spesielt underholdende, jeg fikk vel ærlig talt ikke med meg hva det gikk ut på, før jeg zappet videre, men fordi det hele ble litt for patetisk.

Hva er det med homofile menn, som svært ofte faller inn i rollen som liksom-feminin? Hvorfor snakker de med tilgjorte lyse stemmer når de skal spille homse-rollen sin? Blir de liksom litt for hetero hvis de ikke gjør det? Han jeg så der, aner ikke hva han het, men i begynnelsen da han var på tv oppførte han seg som en normal person, men etterhvert som serien skred frem så fikk jeg med meg at han ble mer og mer feminin. Jeg så på en del av de episodene (miraklenes tid er ennå ikke over, jeg fikk iallfall med meg 3 episoder), men gadd ikke til slutt å følge med (der sluttet mirakeltiden). Men jeg zappet innom av og til.. og de ble mer og mer markerte i de ulike “homserollene.”
Jada, jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at dette er en del tilgjort i og med at de skal spille på klisjeene om homofile i en doku-såpe-sort-of-greie. Men likevel, for alle med litt vett mellom ørene så blir jo dette åpenbart tilgjort.

Roller du… husker dere tilbake fra skoletiden, hvordan rollene ble definert ganske strengt allerede dengang? Nå er jeg snart halvveis i 30-årene, så det er et stykke tilbake i tid, men jeg tror ikke at forventingene til å spille gitte roller har endret seg, selv om enkelte påstår at de er blitt så mye tydeligere. Vi hadde deilig-bertene. Vi hadde bølle-gutta. Vi hadde sosse-gutta. Vi hadde nerde-jentene og guttene. Vi hadde de litt utagerende blitzer-sympatiserende-liksom-bohemiske etc etc. Rollene var der.. den gang som nå. Men om du snakket med folk på tomannshånd så var de mange ganger annerledes enn de ga uttrykk for gjennom sin tildelte rolle i klasserommet.

Akk ja.. vi vokste aldri ut av klasserommet, gjorde vi vel? Noen av oss? Vi mennesker er en underlig rase. Så redde for å stå alene, så viktig å være unik, så viktig å være en av alle de andre. Ha tilhørighet og likevel være helt spesiell. Ikke rart mange blir forvirret. Ikke rart folk tryner innimellom.
Men når jeg “setter meg på verandaen” og betrakter folk, slik jeg alltid gjør, så ser jeg at deres fremstilling av seg selv i mange tilfeller er like tilgjort som super-femi-homsene på tv. Det er et spill for galleriet. Og det er åpenbart tilgjort. Men akkurat her lukker folk flest øynene og later som om de tror på spillet. De hadde kanskje sett sannheta, om de betraktet mennesket via en tv-skjerm?

Jepp, ut fra overskriften skjønner dere at dette blir en uuuutrolig spennende bloggpost. Jeg kan formelig kjenne at dere dirrer av spenning. Mhm… not so..
Noen dager er mitt ellers så tankefulle hode blottet for vettuge tanker. I dag virker det som om de små grå konsekvent nekter å stå opp der inne. De trekker bare dyna tettere opp rundt ørene, gløtter grettent med det ene øyet og ber meg hute meg te fandens vekk. (den snille versjonen). Så derfor … dette kommer til å bære preg av akutt innvendig platinablondhet.

Nuvel… Jeg drømte i natt at en slange gjemte seg blandt fargeblyantene mine.. og trodde jeg ikkje så den. Dit rømte den etter at den ble nektet å bite folkene som var i rommet. Kvelerslange.. som krympet.. er vel kanskje godt jeg ikkje er mann, eller så hadde jeg hatt grunn til å bli bekymret for fremtidig libido. *kremt*
Dere er forresten klar over at det er fredag i dag? Det betyr helg i morra. Niiiice.. jeg skal sove lengere enn jeg pleier.. jeg skal sløve og ta dagen langsomt :-)
Jeg er ikkje en av dem som aktiviserer meg grusomt mye i hver helg. Syntes det høres masete ut. Det var den berømte humla igjen.. Bumblebee .. bumblebee …

Buuumbleeebeeeeee…..

Ordlyd er en artig greie. Jeg har en del ord som jeg liker, selv om de i seg selv ikke er noe som sier noe. Jeg liker ord som har O i seg. Langsomme O-lyder. Som i Konstantinopel. Jeg liker ordet Konstantinopel. Hvorfor byttet de navn til Istanbul? Der høres ut som en impotent okse. Konstantinopel derimot, høres ut som et sted hvor drømmer lages. De mistet drømmen og fikk en impotent okse. Tsk.
Og hvorfor byttet de navn fra Kristiania til Oslo? Kristiania var et fint navn. Det hørtes nobelt ut. Oslo .. er.. vel Oslo. Slamsuging omtrent. Jeg er også glad for at jeg ikke bor på Fitjar. Det er et navn som ikke gir de helt fine assossiasjoner. Fit-jar. Hermestisert … eh.. ja.. (Jar = krukke/syltetøyglass etc).

Jeg leser forresten en del fantasy-romaner. Og jeg legger merke til en pussig ting. Uansett hvilke land forfatterne kommer fra, så ser de ut til å bruke samme navn eller liknende navn på disse stedene i romanene sine. Som om de lå lagret i det kollektivt ubevisste hos alle som skriver.
Anyway ..hvis dere skulle få leselysten over dere, og har lyst til å lese noe som ikke er HELT i virkelighetas sjanger.. så anbefaler jeg ALLE bøkene av Terry Pratchett. Det er komedie/fantasy, og er hysterisk morsomme bøker. Jeg flirer meg gjennom hver eneste av dem. Og ennå har jeg minst 6 stk liggende hjemme jeg ikke har lest. *lykkelig bokorm*

Som barn var jeg en uforbederlig bokorm. Jeg leste ALT jeg kom over av bøker. Elsket å forsvinne inn i historier og drite i hverdagen. Narnia-bøkene var mine favoritter dengang. Jeg leste alle bøkene minst 7-8 ganger. Og frk. Detektiv (Nancy Drew) og Hardyguttene. Det var mysterier.. det var spennende. Og i begynnelsen av tenårene slukte jeg alt av Agatha Christie. Det er fremdeles klassikere i min verden.
Jeg har også .. for noen år siden oppdaget en briljant forfatter.. i thriller-sjangeren. Clive Cussler. Jeg fikk med meg at det er laget en film basert på en av bøkene hans. Sahara het filmen. Der Matthew McConaughey spilte Dirk Pitt. Niiice. Vel i den filmen var han nice iallfall.

Bøker ja, jeg kunne holde på i åresvis å snakke om bøker jeg liker, hvorfor jeg liker dem, og hva som er så bra med bøker. Ringenes Herre leste jeg første gang for 15 år siden. Leste fra Perm til Perm på veldig kort tid, og enset ikke verden rundt meg mens jeg leste. Pløyde gjennom 400-500 sider på 3-4 dager. Sommerferier er fine ting til sånt, spesielt regndager.

Når jeg bare kommer meg så langt, så kommer det nok en del bloggposter om bøker. Jeg er – innrømme – en bokorm av dimensjoner. Og jeg er filmelsker. Mest elsker jeg sci-fi, thriller, noe grøss og actionfilmer. Og noen komedier. Kliss-o-lykke-søtsuppe-filmer og langdryge dramafilmer kjeder meg til døde. Mm.. jeg er sikkert barnslig.. men jeg syntes Lara Croft, the cradle of life, var en bra film. Og han motspilleren hennes var da søren meg ikkje så verst heller (gliser jeg for mye nå? Ja, jeg gliser kanskje litt for mye.. ehm… *tørke vekk glis*)

Anyway… det er fredag.. fri assossiasjon i bloggposten. Jezz.. da blir det sånn som dette. Dere overlever. Jeg gjør det iallfall :-D … God helg nettmennesker *neie høflig*

Jeg leste i gårsdagens aviser at det er tørkekatastrofe i Kenya? Mener det var Kenya. Anyway, det var visst flere afrikanske land som har opplevd nettopp det samme. Tørke, med katastrofale følger. Og det var kjefting om at vi ikke har trådt til for å hjelpe dem tidligere. Det kan man sikkert diskutere både frem og tilbake når er rette tidspunkt. Før det blir en katastrofe? Når katastrofen er et faktum? Akkurat i grenseland?

Men jeg kom til å tenke på.. at jeg en gang i tiden så på tv om mennesker som forsøkte seg på å stanse ørkenspredningen.
Første utgangspunkt var svært enkelt. De plasserte mange små busker i rad og rekke, og sanden ble stoppet av de små buskene. Også begynte de å vannen på den andre siden av grensen av disse småbuskene, og skapte dermed et frodig område.
Igjen hoppet tankene mine… ørkenspredning.. samle vann i ørkenen.. og jeg kom på at jeg har lest om forsøk på å høste vann fra natttåke og morgendis. Jeg mener å ha sett et program også om dette, der det ble satt opp store nett, svært tettmasket – nesten som et sammehengende materiale, som samlet tåke, og omgjorde dette til vann, når tåken var samlet lenge nok.

Jeg er ingen vitenskapsperson, bare generelt sett nysgjerrig, og jeg uttaler meg på bakgrunn av fragmenter fra hukommelsen. Anyway.. det slo meg at dette må da kunne gå an å bruke i landene i Afrika.
En god artikkel om hvor langt forskningen på dette er kommet finner dere her:
Like water off a beetle’s back.

Det står at forsøk rundt dette, har vært utført i Chungungo, Chile. De samlet ca. 4000 gallons (litt over 15 000 liter) hver dag med vann brukt på denne metoden. Det var 1 landsby. Hvis de er i stand til å samle inn 15 000 liter vann hver dag, med sine nett.. så må det da kunne gå an på bruke denne teknologien også i Afrika, der vann er akutt etterspurt? De måtte da kunne holde liv i både land og folk på den måten? Eller er jeg grenseløst naiv her?

Ville ikke penger som brukes til nødhjelp også være godt anvendt her? Til ting som de kan bruke i lang tid fremover, nettopp for å forhindre at de skal bli rammet av denne typen katastrofer? Jeg ser behovet for brannslukking NÅ, men det kommer flere tørkekatastrofer i fremtiden. Ville det ikke vært en ide å gjøre noe proaktivt til en forandring?

Det som får meg til å stusse, når det gjelder nødhjelp, er at jeg veldig ofte sitter med inntrykk av at det er brannslukking som bedrives. Redd dem som står på kanten av stupet, klar til å falle utfor. Jeg tror både de og verden generelt sett ville være bedre tjent med en større andel proaktive handlinger. Jeg vet det er mange organisasjoner som driver kontinuerlig med å hjelpe folk i nødsrammede områder, og all ære til dem. Men flere burde tenke sånn, når man snakker om hvordan “nødhjelp” skal brukes. Det burde settes inn på at folk skulle klare seg selv. Og jeg tror at de selv er de som best vet hva de trenger. Vi bør ikke gjøre dem avhengig av oss, men hjelpe dem sånn at de kun er avhengig av seg selv.

Ok.. nå flyter det litt ut her.. Det var det med vann, tåke og tåke til vann. Jeg håper noen ser poenget i det i fremtiden, å bruke denne teknologien, som etter det jeg forstod ikke MÅTTE bli ekstremt dyr, og anvender den i de tørre områdene i Afrika. Det måtte da være mulig å få til?

Jeg sitter på kontoret i vinterferien og stirrer ut på strålende solskinn, snødekket landskap (i Bergen er det en liten sensasjon – vi har hatt pittelitt snø i flere dager nå) og det er praktisk talt vindstille. Siden det er vinterferie er det dørge stille på jobben, og jeg våkner sakte med en varm kopp te. Og i min tankerekke om samvittighet og aller helst den dårlige siden av samvittigheta, begynner jeg å tenke på de energiske små-store skapningene som reker rundt ved Lille Lundgårsdvann med hvite vester på, og skal redde verden. Det er en fin tanke, men det er i veldig mange tilfeller feilslått. Hele taktikken.

Å sende ut tenåringer med permer for å verve nye sjeler med dårlig samvittighet til å betale inn penger til såkalte gode formål er i mine øyne ufint. Spesielt siden jeg mange ganger har observert at når folk høflig svarer nei, så hyler tenåringene etter dem “ja men bryr du deg ikke om de sultne ungene i Afrika”, eller “bryr du deg ikke om at regnskogen forsvinner?” etc etc.
Jeg kan selvsagt unnskylde dem med at de er tenåringer. De vet ikke bedre. Men jeg vil anta at disse tenåringene tjener penger på det de gjør. Det er ikke den rørende omtanken for de sultende store, men akk så tomme magene hos utmagrede barn i varmere strøk som trigger dem. Det er tanken på hvor mye provisjon de kan få ut av å verve folk til å betale.
Jeg er kanskje kyniker, men jeg tror heller ikke at pengene går dit de skal. Det har vært for mye i media om slike “organisasjoner” som stikker pengene i egen lomme til at jeg går rundt med noen illusjon om at å gi penger til disse faktisk har noen hensikt.
Jeg takker alltid nei om de kommer bort til meg. Og spør de meg “bryr du deg ikke om…blablabla” så er svaret like kontant nei.

Jeg bryr meg, men jeg er ikke villig til å fylle lommene til diverse lugubre tiltak som bruker 99% av de innsamlede pengene til å drive organisasjonen. Vil jeg bidra, så gir jeg penger til større organisasjoner istedet. Men ringer de meg for å spørre, så gir jeg IKKE penger.
Virker jeg trassig? Kanskje det.
Men jeg mener at ønsket om å gi til dem som har mindre ikke skal komme av dårlig samvittighet fordi man er født i en del av verden som har det materielt sett godt. At jeg evt. gir penger skal komme av et ØNSKE om å bidra til at verden blir et bedre sted. Og jeg tror ikke jeg kan redde en hel verden. Men jeg kan bidra med mitt.
Men IKKE fordi sure tenåringer ved Lille Lundgårsvann har hylt etter meg at jeg ikke bryr meg, eller at en eller annen veldedig organisasjon har mint meg på at jeg burde ha dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er ikke et ønske om å bidra med noe til verden. Det er et ønske om å slippe og tenke på ting. Avlat skal etter sigende være en avsluttet epoke i vår del av verden. Man kan ikke betale seg til en bedre samvittighet likevel.

Så bryr jeg meg ikke om de sultne barna i Afrika? Jo, til en viss grad gjør jeg det. Men jeg tror overhode ikke på at organisasjonen som står bak disse hvit-vestede tenåringene gjør det. De bryr seg imidlertid veldig om sin egen konto.
Fint at tenåringer tjener litt penger, men det er ikke fint at de forsøker å tjene det med å trenge seg på andre mennesker. Og overhode ikke ok at de forsøker å tjene dem ved å hyle etter fremmede mennesker som ikke er interessert i å bidra til deres “prosjekt”. Jeg sender spørsmålet tilbake til tenåringene i hvite vester og til organsiasjonene bak.. “bryr dere dere ikke om de sultne barna i Afrika??!”