mar 29 2006
Skrift i sand
Litt lettere ør i topplokket av kraftig medisin og med mange lange timer til å bare ligge flata ut i senga og tenke, er jeg stygt redd for at filosofiske tanker kryper innenfor hjernebarken og romsterer rundt der oppe.
Vi lever korte liv, vi mennesker, gjør vi ikke? 80 år ca. Også -poff- takk og farvel. Og de færreste av oss vil sette særlig spor etter oss. Det blir som å sitte med en kvist og skrive i sanden..
~ jeg var her ~
.. og havet har visket det ut etter noen få bølgeslag, alt ettersom hvor dypt du satte skriften. Om hundre år er allting glemt, sier de. Vel kanskje ikke om hundre. Hundre er for kort tid. Men likevel finner jeg tanken behagelig. At mitt liv som menneske ikke skal sette varig preg på verden. Jeg er ikke kommet til menneskelivet for å utføre de store dåder heller. Jeg skal ikke redde verden fra noen undergang. Nær sagt heldigvis.
Det finnes mennesker som trakter etter berømmelse. De vil være kjente. Vil at folk skal kjenne dem igjen på gaten. Døgnfluer er de, og døgnfluer forblir de. Og i morgen er de alle glemt, ironisk nok. Verden glemmer lett og likegyldig. Døgnfluer glemmer gjerne akkurat DET.
Personlig trives jeg best i skyggen. Finner det mer behagelig å observere, enn å bli observert. Men likevel tenker jeg av og til på.. hva det egentlig er jeg skriver i sanden.. med menneskelivet mitt. Joda, jeg vet, når nok bølgeslag har passert etter at jeg er borte så spiller det ingen rolle, men det spiller jo en rolle for meg…
Vi lever for korte liv.. for liten tid til å finne en kvist som stikker dypt nok i sanden til at skriften varer lengere enn 2-3 bølgeslag. Tenker jeg skriver som alle de andre…
~ jeg var her ~