Fornuft kan være et ganske tvetydig begrep. Jeg ser på meg selv som et menneske som primært orienterer meg i verden på bakgrunn av fornuft og logikk. Men jeg har etterhvert fått en del protester på hva jeg anser som fornuft. Kverulantisk er vel en betegnelse folk er svært glade i å bruke om meg. Jeg syntes ikke jeg er kverulantisk, men jeg er ikke villig til å basere mine meninger og mine avgjørelser på hormoner og kjemikalier (som det emosjonelle vitterligen er i sin grunnform).
Uansett, når det dreier seg om valg, så tror jeg at veldig mange er feige. Det er veldig lett å ta valg utfra hva andre mener er fornuftig. Og vi er så vanvittig redde for å tryne i livet at vi mange ganger ikke tenker oss om, og går på tvers av det vi selv egentlig ønsker eller føler er rett.
Jeg vet om mennesker som har valgt en karriere som foreldrene eller vennene.. eller andre har ment var rett for dem, men som de selv i etterkant har skjønt var helt på rævva. Jeg antar det skyldes tre ting. Vi er redd for å mislykkes i det vi egentlig ønsker oss, vi er redde for å være mislykket i andres øyne, og vi er redd for å skuffe dem som sier de bryr seg om oss.
Jeg har mine meninger om hva som er rette måten å takle livet på. Men det hadde vært temmelig tussete av meg å skulle overføre mine reaksjoner og handlingsmønstre til et annet menneskes liv. Det finnes f.eks. dem som sier “men mine barn skal iallfall ikke….” når det er snakk om karrierevalg. Nå har jeg ingen unger selv, så det finnes sikkert dem som mener at jeg ikke er helt berettiget til å uttale meg, men det skurrer likevel i mine ører.
Foreldrene til dette avkommet har allerede vært gjennom en læreprosess. De vet hva de selv ville valgt, dersom de hadde fått muligheten om igjen. De vet hva som fungerer for dem, og hva som ikke fungerer. Men hva dette har med ungene deres å gjøre, skjønner jeg ikke. Unger er helt andre mennesker. De er biologisk beslektet med sine foreldre, men resten av dem er deres eget, ukrenkelige. Hvorfor tror da foreldre at de vet hva som er best for sine barn? Vet du hva som er best for naboen? Vet du hva sidemannen på bussen lengter etter, eller drømmer om. Hvem sier at du har noen rett til å dømme andre menneskers drømmer og lengsler nedeom og hjem, fordi de ikke er dine? Og dette gjelder faktisk for dine barn også. Dine barn er “andre mennesker.” At du har bidratt med en biologisk del, og har bidratt til å oppdra vedkommende gir deg faktisk ingen rett til å fortelle dette mennesket hva som er rett eller galt for han/henne.
Jeg vemmes av foreldre som vil trykke sine egne meninger om karriere, valg av venner/partnere, valg av tankesett etc ned over ørene på sitt avkom. Det er en slik grunnleggende mangel på respekt for barna som egne individer at noen strengt tatt burde hatt en real omgang juling. Selvsagt har man lov å ha en mening om sine barn, og en oppfatning av hva man mener om livet deres. Men man har ingen rett til å fortelle dem hvordan de skal leve livene sine. Foreldre som gjør det, har på mange måter feilet i mine øyne (og ja, jeg vet jeg kan virke noe bombastisk her)
Jeg vet at det er vanskelig å la være. De fleste vil det beste for sine barn. Men jeg har en følelse av at de aller fleste også glemmer at det beste for deres barn er ikke å leve det livet foreldrene ville ha ønsket. Velge de partnerne foreldrene liker. Velge venner foreldrene setter pris på. Velge et yrke som foreldrene kan være stolt av eller føle seg trygg på. Det beste for barn, er å få velge stien de skal gå selv. De foreldrene som klarer å se det, og støtte ungene sine selv om de lever liv som er helt annerledes enn det foreldrene ville valgt, er gode foreldre i mine øyne.
Men ja, jeg vet, jeg har ikke erfaring med å oppdra barn selv. Og jeg vet det er lett å synse veldig når man ser ting fra utsiden. Men er ikke det et poeng i seg selv? Altså å innse at ungene ikke er ens eiendom som en bestemmer over, men mennesker en er glad i, som en vil skal lykkes og leve et lykkelig liv? Da er det kanskje ikkje så dumt med kommentarer fra sidelinjen innimellom (liker jeg å innbilde meg).