Havheksas Sideblikk

Jeg elsker skoger. Jeg elsker den stille freden som er å finne i dypet av skogene. Der sivilisasjonens lyder så vidt når inn. Jeg har skrevet før om det store treet, og jeg er en av dem som trives aller best med å vandre i stillhet i skogene.
Det er noe eget, ved å sette seg ved foten av et tre, lene seg inntil og bare lytte. Har dere lagt merke til den raslende lyden når vinden danser gjennom trekronene? Jeg kan sitte med lukkede øyne og bare lytte til den i evigheter, om ingen forstyrrer meg. Og når vinden blåser gjennom trekronene, om du ser treet litt fra avstand, og det er en solskinnsdag, så speiler solen seg i bladene. Og gjør dem til glitrende små grønne lykter. Det er nesten noe meditativt ved å sitte sånn, og betrakte raslende trær.

Heldigvis har vi store trær utenfor der jeg bor. Ikke mange, for menneskene i området der jeg bor ser ut til å frykte trær, og kapper altfor mange av dem ned. De skal ha mer utsikt og lys, sier de. Utsikt til hva da? Barberte plener og grå blokker? De må være sinnsyke.
Men tilbake til trærne, eller rettere sagt det trærne skaper.. nemlig skog. Jeg føler aldri at jeg er “ute” når jeg går i en skog. Jeg føler at jeg er inne.. i skogen.. på samme måte som jeg føler meg inne, når jeg er inne i hus. Lukket inne av skogen, nei, ikke på den klaustrofobiske måten. Det er en trygghetsfølelse. Jeg føler at hele skogen passer på, slik at ingenting galt kan skje. Joda, rasjonelt sett vet jeg at dette er en litt vel… tussete tanke, men akkurat når det gjelder skoger, gir jeg blaffen. De ER trygge.

Jeg fikk forresten med meg at enkelte kriminelle i Norge var foreslått å slippe fengselsstraff, mot å bli “pilgrimer”. Vandre litt rundt i moder natur. Og det skal være STRAFF?! Javel. Det høres ut som om de får veldig mange fordeler her. De får gå rundt i naturen. De får god kondis. De har ikke noe valg. Og de får oppleve stillheten, mens vi andre må stresse av oss både det ene og det andre av legemelige attributter i hverdagen. Jeg har problemer med å se straffen i dette.

I tillegg elsker jeg fjell. Å kunne sitte høyt oppe over alt annet, der den eneste lyden som når en er lyden av havørn og ravner som skriker. Der lyden av rislende små bekker klukker seg nedover mot havet langt der nede, og det er et deilig kjølig vindrag, selv på knallvarme dager. Og øyenstikkerne passerer forbi (de er vakre insekter) og skimrer i mørke perlemorsfarger, og lodne humler (bumblebeeeeeee) summer fra blomst til blomst. Noen ganger føler jeg at det kommer lyder fra selve fjellet også, selv om jeg vet med den rasjonelle delen av meg at dette aldri er blitt hverken påvist eller bevist – så vid tjeg vet iallfall. Men det føles som om en dyp tone når frem. Jeg hører den egentlig ikke så mye som jeg føler den. Jordtoner, nær sagt.

… Ok.. jeg tror det er på tide med sommer …. (og nå skal jeg ikke legge inn flere poster .. i dag) *omtenksom*

Trackback URI | Comments RSS