Havheksas Sideblikk

Jeg elsker skoger. Jeg elsker den stille freden som er å finne i dypet av skogene. Der sivilisasjonens lyder så vidt når inn. Jeg har skrevet før om det store treet, og jeg er en av dem som trives aller best med å vandre i stillhet i skogene.
Det er noe eget, ved å sette seg ved foten av et tre, lene seg inntil og bare lytte. Har dere lagt merke til den raslende lyden når vinden danser gjennom trekronene? Jeg kan sitte med lukkede øyne og bare lytte til den i evigheter, om ingen forstyrrer meg. Og når vinden blåser gjennom trekronene, om du ser treet litt fra avstand, og det er en solskinnsdag, så speiler solen seg i bladene. Og gjør dem til glitrende små grønne lykter. Det er nesten noe meditativt ved å sitte sånn, og betrakte raslende trær.

Heldigvis har vi store trær utenfor der jeg bor. Ikke mange, for menneskene i området der jeg bor ser ut til å frykte trær, og kapper altfor mange av dem ned. De skal ha mer utsikt og lys, sier de. Utsikt til hva da? Barberte plener og grå blokker? De må være sinnsyke.
Men tilbake til trærne, eller rettere sagt det trærne skaper.. nemlig skog. Jeg føler aldri at jeg er “ute” når jeg går i en skog. Jeg føler at jeg er inne.. i skogen.. på samme måte som jeg føler meg inne, når jeg er inne i hus. Lukket inne av skogen, nei, ikke på den klaustrofobiske måten. Det er en trygghetsfølelse. Jeg føler at hele skogen passer på, slik at ingenting galt kan skje. Joda, rasjonelt sett vet jeg at dette er en litt vel… tussete tanke, men akkurat når det gjelder skoger, gir jeg blaffen. De ER trygge.

Jeg fikk forresten med meg at enkelte kriminelle i Norge var foreslått å slippe fengselsstraff, mot å bli “pilgrimer”. Vandre litt rundt i moder natur. Og det skal være STRAFF?! Javel. Det høres ut som om de får veldig mange fordeler her. De får gå rundt i naturen. De får god kondis. De har ikke noe valg. Og de får oppleve stillheten, mens vi andre må stresse av oss både det ene og det andre av legemelige attributter i hverdagen. Jeg har problemer med å se straffen i dette.

I tillegg elsker jeg fjell. Å kunne sitte høyt oppe over alt annet, der den eneste lyden som når en er lyden av havørn og ravner som skriker. Der lyden av rislende små bekker klukker seg nedover mot havet langt der nede, og det er et deilig kjølig vindrag, selv på knallvarme dager. Og øyenstikkerne passerer forbi (de er vakre insekter) og skimrer i mørke perlemorsfarger, og lodne humler (bumblebeeeeeee) summer fra blomst til blomst. Noen ganger føler jeg at det kommer lyder fra selve fjellet også, selv om jeg vet med den rasjonelle delen av meg at dette aldri er blitt hverken påvist eller bevist – så vid tjeg vet iallfall. Men det føles som om en dyp tone når frem. Jeg hører den egentlig ikke så mye som jeg føler den. Jordtoner, nær sagt.

… Ok.. jeg tror det er på tide med sommer …. (og nå skal jeg ikke legge inn flere poster .. i dag) *omtenksom*

Jeg var og trente i går. En av de ansatte på treningssenteret hadde med seg en hvalp. Den var liten, kjempelodden, brun og svart og noe av det mest bedårende jeg har sett på lenge.

Jeg MÅTTE bare bort og hilse på den. …. Jeg vil ha hund…. jeg VIL ha hund.. vilvilvilvilvil..

*smelt*

Selv for en som følger så lite med på andre menneskers bitching som jeg, så har jeg fått med meg at det er en viss uenighet på gang mellom enkelte bloggere.
Sukk.
Det største problemet er ikke at dere er uenige, så vidt jeg har forstått, men at ikke alle liker at dere er uenige. Jeg får unektelig et flashback til barneskolen, da jentene flokket seg sammen og planla å være sinte/sure på hverandre. Jeg ser dere peker dere ut fiender, som dere driver og kaster småstein på.

Uenighet er en kilde til vekst, slik jeg ser det. Jeg forventer så visst ikke at alle skal være enige med meg, og jeg er sjelden eller aldri helt enig med noen andre. Men når sant skal være sagt, og det skal det jo gjerne i denne verden, så er jeg ikke av dem som brenner hverken på den ene eller den andre siden av konflikter. Jeg gir stort sett blaffen.

Blogger.. er personlige ytringer. La oss ikke glemme det. Men legger du noe ut på internet, så må du også regne med at noen kan se deg, og ikke sette pris på meningene dine. Hovedsaken er jo at man ikke skal ta det for personlig. Jada, ens meninger er personlig, det er jeg også klar over. Men de som uttaler seg, uttaler seg om et av dine synspunkt, ikke om hele din person.

Personlig dropper jeg de fleste bloggene som har for mye “koseprat.” Det er forsåvidt ingenting galt med koseprat, men det faller generelt sett ikke inn under det jeg finner interessant å lese. Jeg leser blogger som jeg leser nyheter og annet. Jeg vil enten underholdes, eller jeg vil opplyses, lære noe. Eller jeg søker opp dem som skriver godt om stemninger i livet. Men det er MEG. Det jeg liker. Og jeg foretrekker blogger til dem som står for det de mener. Som ikke viker en tomme, med mindre de får veldig overbevisende grunner til det. Men at dere skal være nødt å lage en konflikt av dette, er i beste fall unødvendig.

Jeg vet ikke, kanskje er det min lange fartstid på nettet som gjør at jeg uten problemer er i stand til å se det hele ganske så distansert. Jeg klarer ikke å engasjere meg i en krangel om hva som er beste måten å blogge på. Noen liker mora, andre liker datteren. Hvorfor dere krangler om preferanser, skjønner jeg ikke. Folk foretrekker ulike ting. Er det noe å krangle over da? Og hvorfor ta seg nær av at noen mener at DIN måte å blogge på ikke faller inn under deres smak? Hvorfor gidder du overhode bry deg? De mener nå det de mener likevel.

Jeg sier som besta, da vi som små var hissige på hverandre og krangla så bustene føk til alle kanter.. kives ikke, men gi hverandre varme ørelusinger.

Forøvrig.. ha en strålende dag.. det er fremdeles knallsol (og bikkjekaldt) her i Bergen. Så da er jeg i godt humør. Hyggelige drømmer hadde jeg også i natt. …Se så, jeg kan koseprate jeg også :-D