Havheksas Sideblikk

Ehm..
I den siste tiden har jeg lest en god del av innleggene i bloggnorge, og lest en del av debattene som gikk rundt markeringen av kvinnedagen. Og jeg blir… litt oppgitt, noe jeg egentlig blir ofte nok, når jeg tenker meg om.

Jeg er så innforj*vlig lei av alle forventningene og bastante meningene som går på det med kjønn og roller. Hva man er, hva man skal være og hva man ikke skal være. Behovet for å markere at man er iallfall ikke slik eller sånn .. eller som naboen, eller som typisk dame, typisk mann, typisk …. u name it.
Hva feiler det egentlig oss? Og jeg påstår ikke et sekund at jeg er noe bedre. Jeg faller veldig ofte for fristelsen til å beskrive meg selv som “iallfall ikke typisk kvinnfolk,” (som om det finnes noen fasit på hva det er). Det er liksom viktig, for oss, meg selv inkludert, å markere at vi har fjernet oss så veldig langt fra de gammeldagse holdningene og væremåtene.

Men se objektivt på det, så objektivt som et menneske kan. Hvem bryr seg?
Hvorfor skulle noen gi blanke f’n i hvorvidt jeg definerer meg selv som atypisk eller typisk kvinne? Jeg er født som kvinne. Ergo er jeg det. Case closed.
Jeg har vel kanskje ikke interesser som regnes for å være typisk kvinnelige interesser, men det mistenker jeg ærlig talt flesteparten av kvinnene for å ikke ha. Men man innpasser seg og later som man hører til den ene eller den andre grupperingen. Hvorfor gjør vi dette? Hvem bryr seg om ei liker shopping, og en annen hater det? Hvem bryr seg om ei liker å se på såpeserier, og den neste hater det? Det handler jo ikke om hvordan man er i forhold til det kjønn man er født som, men hvem og hvordan man er som menneske.

Hvorfor kan vi ikke slutte med dette? Jeg skal slutte. Det har jeg lovet meg selv. Når noen ber meg beskrive meg selv neste gang.. så skal ordet kvinne ikke blandes inn i beskrivelsen overhode, i og med at det er implisitt uansett. Jeg er… som jeg er… hverken mer eller mindre. Åja.. jeg ER kvinne.. men .. ja..og?

Jeg kan sikkert gjenta i det uendelige hvor lite mandager er mine dager. Det sier seg uansett selv. Og jeg skal ikke gneldre for mye om det denne gangen (fordrer til begynnende religiøsitet det ikke sant, jeg KAN la være).
Uansett.. jeg våknet i morges med en vanvittig stiv nakke. Det er gøyalt skal dere tro, når man skal sitte hele dagen foran en datamaskin. Men det gir meg jo et tema å skrive om.. så aldri så galt at det ikke er noe (jeg har en forkjærlighet for assossiasjoner)

Stiv nakke.. får meg til å tenke på rigide mennesker. Jeg liker å innbilde meg selv at jeg ikke er det selv, men jeg vetdafaen hvordan andre evt. oppfatter meg. Muligens anser de meg som jævlig trangsynt og snerpete, selv om jeg oppfatter meg selv som mye av det motsatte.

Og trangsynte mennesker.. får meg til å tenke på en forfatter som var gjesteforeleser på en skole jeg en gang gikk på.. som sa at de mest trangsynte menneskene han møtte, når det gjaldt språk, var norsklærere. De hadde så fastlåste meninger om hva riktig norsk skulle være at han nesten fikk krupp av dem.

Norsklærere (vi assossierer videre) får meg til å tenke på dikt-tolkning (jada, jeg grøsser jeg også). Men noen så elendige til å tolke dikt, som norsklærere, skal man pinadø lete lenge etter. Jeg skal ikke plage dere med egenproduserte dikt, men jeg tok med meg en av mine dikt til en norsktime på videregående. Vi skulle ta med et dikt, for å lese det for klassen. I og med at jeg skrev dikt selv, så tenkte jeg det var likesågreit å ta med et eget, istede for å lete etter dikt andre hadde skrevet. Jeg hadde IKKE internet den gang.. nemlig.
Uansett, etter å ha lest opp diktet, som jeg ikke fortalte var egenprodusert, begynte norsklæreren å legge ut i det vide og det brede hva hun mente måtte være forfatteren bak diktets mening med diktet. Jeg ble bare sittende og stirre dumt på henne, for det var så innihamperævva feil som det kunne bli. Hun ødela diktet rett og slett. Snakk om motorsagmassakre.

Men det var ikke poenget, selv om venninnen min satt ved siden av meg og led av akutt innestengt latterkrampe siden hun visste diktet var mitt, men noen så til tørrpinner som norsklærere, når det gjelder å leke seg med ord og begreper skal man lete lenge etter.
Noen ganger får jeg rett og slett inntrykk av at de kun kan bokstavene, og ikke betydningen bak ordene. Og symboler har de overhode ikke peiling på, med mindre noen har fortalt dem at det kan være et symbol. Da “kan” de symbolet, på samme måte som en papegøye “kan” snakke. Å leke seg med ord og uttrykk, og gi dem egne meninger, er en veldig bra måte å lære seg både kommunikasjon og ordenes reelle betydninger på. Å hele tiden bli holdt i ørene, og fortalt “nei nå tenker du feil..” gir ingen lyst til å videreutvikle kunnskaper og evner i den retningen.

Jeg har snakket med mennesker som irriterer seg grønn i trynet over f.eks. måten kjempesøt blir sagt av dagens tenåringer (Scjempesøt). Det er ikke SÅNN man skal si det. Sant nok, men er det noe å bry seg med? Språket er i forandring, på samme måte som samfunnet er det. De eneste som står helt på stedet hvil hva språk angår, ser ut til å være de høyt skattede norsklærerne.

Jeg er ikke så sikker på at dikt, som sådan, noensinne kommer til å bli noe den generelle befolkning vil bry seg spesielt mye med, om vi ser bort fra det man finner i sanger, men jeg tror at folk i Norge ville fått bedre norskkunnskaper dersom holdningen til hvordan dette skal læres ikke var like stivnakket som min stakkars ømme nakke er i dag.
Når jeg tenker tilbake på skoletiden så må jeg vel si at skolen er flink til å lære deg om rammer. Om byggesteinene. For deretter å krampholde på nettopp rammene og byggesteinene. Blir ikke mye palass av byggesteinene av sånt. Og det blir iallfall ingen god språkforståelse.