Havheksas Sideblikk

Det er tidvis en underlig observasjon å betrakte hvor annerledes et menneske kan oppføre seg i ulike miljøer. Vi spiller alle roller, for å tilpasse oss miljøet vi oppholder oss i.

I går slumpet jeg til å zappe innom en kanal (husker ikke hvilken) der en av gutta fra homsepatruljen var og svimset rundt. Og jeg trakk på smilebåndet. Ikke fordi programmet i seg selv var spesielt underholdende, jeg fikk vel ærlig talt ikke med meg hva det gikk ut på, før jeg zappet videre, men fordi det hele ble litt for patetisk.

Hva er det med homofile menn, som svært ofte faller inn i rollen som liksom-feminin? Hvorfor snakker de med tilgjorte lyse stemmer når de skal spille homse-rollen sin? Blir de liksom litt for hetero hvis de ikke gjør det? Han jeg så der, aner ikke hva han het, men i begynnelsen da han var på tv oppførte han seg som en normal person, men etterhvert som serien skred frem så fikk jeg med meg at han ble mer og mer feminin. Jeg så på en del av de episodene (miraklenes tid er ennå ikke over, jeg fikk iallfall med meg 3 episoder), men gadd ikke til slutt å følge med (der sluttet mirakeltiden). Men jeg zappet innom av og til.. og de ble mer og mer markerte i de ulike “homserollene.”
Jada, jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at dette er en del tilgjort i og med at de skal spille på klisjeene om homofile i en doku-såpe-sort-of-greie. Men likevel, for alle med litt vett mellom ørene så blir jo dette åpenbart tilgjort.

Roller du… husker dere tilbake fra skoletiden, hvordan rollene ble definert ganske strengt allerede dengang? Nå er jeg snart halvveis i 30-årene, så det er et stykke tilbake i tid, men jeg tror ikke at forventingene til å spille gitte roller har endret seg, selv om enkelte påstår at de er blitt så mye tydeligere. Vi hadde deilig-bertene. Vi hadde bølle-gutta. Vi hadde sosse-gutta. Vi hadde nerde-jentene og guttene. Vi hadde de litt utagerende blitzer-sympatiserende-liksom-bohemiske etc etc. Rollene var der.. den gang som nå. Men om du snakket med folk på tomannshånd så var de mange ganger annerledes enn de ga uttrykk for gjennom sin tildelte rolle i klasserommet.

Akk ja.. vi vokste aldri ut av klasserommet, gjorde vi vel? Noen av oss? Vi mennesker er en underlig rase. Så redde for å stå alene, så viktig å være unik, så viktig å være en av alle de andre. Ha tilhørighet og likevel være helt spesiell. Ikke rart mange blir forvirret. Ikke rart folk tryner innimellom.
Men når jeg “setter meg på verandaen” og betrakter folk, slik jeg alltid gjør, så ser jeg at deres fremstilling av seg selv i mange tilfeller er like tilgjort som super-femi-homsene på tv. Det er et spill for galleriet. Og det er åpenbart tilgjort. Men akkurat her lukker folk flest øynene og later som om de tror på spillet. De hadde kanskje sett sannheta, om de betraktet mennesket via en tv-skjerm?