mar 01 2006
Bryr du deg ikke?!
Jeg sitter på kontoret i vinterferien og stirrer ut på strålende solskinn, snødekket landskap (i Bergen er det en liten sensasjon – vi har hatt pittelitt snø i flere dager nå) og det er praktisk talt vindstille. Siden det er vinterferie er det dørge stille på jobben, og jeg våkner sakte med en varm kopp te. Og i min tankerekke om samvittighet og aller helst den dårlige siden av samvittigheta, begynner jeg å tenke på de energiske små-store skapningene som reker rundt ved Lille Lundgårsdvann med hvite vester på, og skal redde verden. Det er en fin tanke, men det er i veldig mange tilfeller feilslått. Hele taktikken.
Å sende ut tenåringer med permer for å verve nye sjeler med dårlig samvittighet til å betale inn penger til såkalte gode formål er i mine øyne ufint. Spesielt siden jeg mange ganger har observert at når folk høflig svarer nei, så hyler tenåringene etter dem “ja men bryr du deg ikke om de sultne ungene i Afrika”, eller “bryr du deg ikke om at regnskogen forsvinner?” etc etc.
Jeg kan selvsagt unnskylde dem med at de er tenåringer. De vet ikke bedre. Men jeg vil anta at disse tenåringene tjener penger på det de gjør. Det er ikke den rørende omtanken for de sultende store, men akk så tomme magene hos utmagrede barn i varmere strøk som trigger dem. Det er tanken på hvor mye provisjon de kan få ut av å verve folk til å betale.
Jeg er kanskje kyniker, men jeg tror heller ikke at pengene går dit de skal. Det har vært for mye i media om slike “organisasjoner” som stikker pengene i egen lomme til at jeg går rundt med noen illusjon om at å gi penger til disse faktisk har noen hensikt.
Jeg takker alltid nei om de kommer bort til meg. Og spør de meg “bryr du deg ikke om…blablabla” så er svaret like kontant nei.
Jeg bryr meg, men jeg er ikke villig til å fylle lommene til diverse lugubre tiltak som bruker 99% av de innsamlede pengene til å drive organisasjonen. Vil jeg bidra, så gir jeg penger til større organisasjoner istedet. Men ringer de meg for å spørre, så gir jeg IKKE penger.
Virker jeg trassig? Kanskje det.
Men jeg mener at ønsket om å gi til dem som har mindre ikke skal komme av dårlig samvittighet fordi man er født i en del av verden som har det materielt sett godt. At jeg evt. gir penger skal komme av et ØNSKE om å bidra til at verden blir et bedre sted. Og jeg tror ikke jeg kan redde en hel verden. Men jeg kan bidra med mitt.
Men IKKE fordi sure tenåringer ved Lille Lundgårsvann har hylt etter meg at jeg ikke bryr meg, eller at en eller annen veldedig organisasjon har mint meg på at jeg burde ha dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er ikke et ønske om å bidra med noe til verden. Det er et ønske om å slippe og tenke på ting. Avlat skal etter sigende være en avsluttet epoke i vår del av verden. Man kan ikke betale seg til en bedre samvittighet likevel.
Så bryr jeg meg ikke om de sultne barna i Afrika? Jo, til en viss grad gjør jeg det. Men jeg tror overhode ikke på at organisasjonen som står bak disse hvit-vestede tenåringene gjør det. De bryr seg imidlertid veldig om sin egen konto.
Fint at tenåringer tjener litt penger, men det er ikke fint at de forsøker å tjene det med å trenge seg på andre mennesker. Og overhode ikke ok at de forsøker å tjene dem ved å hyle etter fremmede mennesker som ikke er interessert i å bidra til deres “prosjekt”. Jeg sender spørsmålet tilbake til tenåringene i hvite vester og til organsiasjonene bak.. “bryr dere dere ikke om de sultne barna i Afrika??!”
Å bruke de fattige i Afrika i et svindelprosjekt er ikke noe nytt, men det hindrer dem ikke i å prøve seg igjen.
yngve: det er utrolig smakløst å bruke fattige menneskers skjebne og liv som bakgrunn for å selv fremstå som en samaritan, når de i virkeligheten ikke gjør en dritt. Å bygge noen utedo’er kvalifiserer ikke til å bli sett på som en god organiasjon, så langt jeg kan se det. Og at TV2 nok en gang er med på å bidra til denne svindelen er trist. Jeg er villig til å vedde på at de eneste som tjener på dette, er TV2 med reklameinntekter og de heller tvilsomme karakterene bak PLAN-prosjektet
En ærlig variant kunne jo være: Bryr du deg ikke om provisjonen min?
Jeg blir som oftest spurt: Støtter du kampen mot narkotika/de sultne barna i Afrika/div. utryddingstruede dyrearter? Det er et spørsmål på linje med “Har du sluttet å slå din kone?” Sier man ja har man egentlig gått med på økonomisk støtte også, sier man nei høres man ut som en dust.
Man kan trene seg opp til å si at man gjerne skulle gjort det, men akkurat nå må alle pengene gå til kampen mot sykdommen/eksmannen/påtalemyndigheten eller lignende, gjerne med lengre utbroderinger. Det vil gi alle som spør en passe flau smak i munnen av å ha fått innblikk i noe litt for privat. Det forutsetter selvfølgelig at man har sitt på det tørre gjennom å gi frivillig til utvalgte formål, ellers føler man seg lett som en gnier og slemming.
Litt på siden: Søsteren min fant den perfekte metode for å bli kvitt Jehovas Vitner. Om ingenting annet virker kan man virke litt sår og lei seg, og spørre om ververen gjør narr. Når han/hun forbauset sier nei, forteller man at man er utstøtt. Det får fart på dem.
rambukk: det hadde i det minste vært sant. Jeg tror ikke på engasjementet til disse som reker rundt i sentrum og skal verve meg til alle sine gode formål.
Saccarina: vel hele måten de angriper det på går jo ut på at du skal få dårlig samvittighet, og dermed betale avlat til dem. Sånn at du skal få “sove godt neste natt også” og det finner jeg utrolig smakløst.
Jeg kvittet meg forresten med potensielt flere besøk fra Maran Ata for noen år siden, da et kvinnemenneske kom rekende og viste meg et blad med bildet av et mangehodet monster som kom opp av havet.
Dette, sa hun til meg i et overbevisende tonefall, dette er ondskapen som kommer inn i verden.
Javel, svarte jeg tørt, og hvilket av hodene tilhører Maran Ata?
Jeg så aldri noe mer til dem :-D *flinke damen*