Havheksas Sideblikk

Et team av forskere i Zürich har utviklet en pille som demper angsten folk føler når de må stå overfor sine fobier, står det å lese på forskning.no’s sider. Den første tanken som slo meg da jeg leste dette var herregud, enda ei jævla pille mot noe folk bør lære seg å takle selv.
Du blir ikke kvitt fobien ved å ta denne pillen, og den forutsetter at du VET at du vil støte på fobien din i nærmeste fremtid. Den demper bare fobien.

Javisst.. høres kjempeflott ut… stapp kroppen din full av enda et medikament. Fuck opp enda mer av din naturlige balanse.. sånn at dine instinkter dempes. For all del, vi må ikke ha mennesker som reagerer på en … æsj da… naturlig måte. Fobier har sjelden grobunn i rasjonelle forklaringer, men jeg tror ikke at veien å gå er å dope folk så mye på kortisol at de ikke er klar over at instinktene deres skriker hodet av seg i panikk.

Kjenner jeg meg litt redd nå? Pyttsann.. bare kaste innpå et par kortisol-piller, så går det så fint så. Jeg lærer meg aldri meg selv å kjenne, jeg lærer ikke å takle mine naturlige reaksjoner og få herredømme over dem selv.. hvorfor skal jeg det.. jeg blir instant-rolig. Den salige lettvinte veien til lykke.

SCPØY!!

Hvorfor skal vi dempe oss? Hvorfor skal vi ikke reagere slik naturen har utstyrt oss til å reagere? Ja, noen ganger er reaksjonene irrasjonelle, men det er en del av å være menneske. Å være redd, også pissaredd noen ganger, er også en del av å være menneske. Det er meningen at vi skal lære av det. Å dope oss vekk fra enhver naturlig reaksjon er så grenseløst tåpelig at jeg har ikke ord for det.

Lykkepiller, bli-slank-på-to-sekunder-piller, bli-enig-med-bondevik-piller (falken du ser den sant?), bli-instant-uredd-piller, ikke-ha-kjærlighetssorg-piller, ikke-lev-som-menneske-men-som-cyborg-piller og faen vet ikke hva…

De kan stappe de pillene opp der sola aldri skinner.. så har de iallfall dempet sin evt. homofobe angst… tenker det skal gjøre dem avslappet…

Det jeg er redd for har jeg ingen planer om å ta piller mot. Ever! I det minste har jeg vett og tilstedeværelse nok til å holde et våkent øye mot verden. Så kan de neddopa zombiene som tror at piller kan gjøre livet enklere få vasse i gjørma si og tro at dette skal gjøre dem lykkelig.

Litt lettere ør i topplokket av kraftig medisin og med mange lange timer til å bare ligge flata ut i senga og tenke, er jeg stygt redd for at filosofiske tanker kryper innenfor hjernebarken og romsterer rundt der oppe.

Vi lever korte liv, vi mennesker, gjør vi ikke? 80 år ca. Også -poff- takk og farvel. Og de færreste av oss vil sette særlig spor etter oss. Det blir som å sitte med en kvist og skrive i sanden..

~ jeg var her ~

.. og havet har visket det ut etter noen få bølgeslag, alt ettersom hvor dypt du satte skriften. Om hundre år er allting glemt, sier de. Vel kanskje ikke om hundre. Hundre er for kort tid. Men likevel finner jeg tanken behagelig. At mitt liv som menneske ikke skal sette varig preg på verden. Jeg er ikke kommet til menneskelivet for å utføre de store dåder heller. Jeg skal ikke redde verden fra noen undergang. Nær sagt heldigvis.

Det finnes mennesker som trakter etter berømmelse. De vil være kjente. Vil at folk skal kjenne dem igjen på gaten. Døgnfluer er de, og døgnfluer forblir de. Og i morgen er de alle glemt, ironisk nok. Verden glemmer lett og likegyldig. Døgnfluer glemmer gjerne akkurat DET.
Personlig trives jeg best i skyggen. Finner det mer behagelig å observere, enn å bli observert. Men likevel tenker jeg av og til på.. hva det egentlig er jeg skriver i sanden.. med menneskelivet mitt. Joda, jeg vet, når nok bølgeslag har passert etter at jeg er borte så spiller det ingen rolle, men det spiller jo en rolle for meg…

Vi lever for korte liv.. for liten tid til å finne en kvist som stikker dypt nok i sanden til at skriften varer lengere enn 2-3 bølgeslag. Tenker jeg skriver som alle de andre…

~ jeg var her ~

Det sner sakte ute i dag… og er nesten vindstille…

Sneværsdager som denne er fredelige.. dere har merket det hm? Og i den forbindelse.. søndagsmodusen stemmer godt.. fredelig.. med en kopp te og någet sjokolade attåt :-D

Du bruker mer penger i uka enn i helgene.
Nope, det er i helga at størsteparten av pengene flyger ut.
Du har duk og blomsterpotte på TV-en.
Mohaha.. nei fy f…
Du rydder jevnlig i dypfryseren.
I wish. Det er like mye kaosprinsipp der som mellom ørene på meg.
Du hører på Nitimen.
Eh.. seriøst? NEI NEI NEI
Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”.
Nei . Liker ikkje vin *blærk*
Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag
Nah, jeg er ikkje den helt store planleggeren. Langvarige høytider er et ork.
Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær.
Fordi?
Du synes middag kl 19.00 er sent.
For frokost ja, middag.. akkurat passe (når jeg klarer å komme meg hjem så tidlig that is)
Du har fem kasser med julepynt.
Nei. (hvorfor tenker jeg på the julekalender nå?)
Du kjøper julepynt på salg i januar.
Atte?
Du snakker heller med kvinner på fest.
Vil ikkje tro det. Det er mer 50-50
Du blir lykkelig over en ny kjele.
Da måtte jeg i såfall først ha blitt erklært hjernedød. Men gi meg et malerskrin med akvarellmaling derimot :-)
Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester.
Æsj..
Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer.
Jeg gjentar.. æsj
Du spiser alltid rekecocktail til forrett.
Reker.. trippel æsj.
Du synes det er festlig med fiskekabaret.
Og hva er det, mat?
Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor.
Hø?
Du har ferdiglagede middager med på påskeferie.
Jeg vil gjerne bli laget middat til i påska ialfall. Anyone?
Du synes dronning Sonja har mange artige hatter.
Ja jeg flirer av dem når jeg ser dem.
Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt.
Nope.
Du har tellekant på trusene.
Hva er tellekant?
Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe.
Nei, men jeg skulle gjerne hatt ei mindre veske. (mislike vesker)
Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger.
Nå er jeg aldri på polet, så det blir vel nei?
Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben.
Hehehe.. syntes jeg ser det for meg
Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino.
Fordi atte?
Du får såpe i julegave.
Heldigvis ikkje. Da hadde jeg blitt fornærmet
Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker.
Nei fytte.. la dem plukke dritten sin av seg sjøl
Du bruker samme tepose to ganger.
Festlig. Ødelegge tanken om god te med å bruke samme tepose 2 ganger? Helligbrøde!!!
Du har med pute når du skal kjøre langt i bil.
Det har jeg aldri tenkt på..
Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset.
Eh… nei
Du har våtservietter i bilen.
Hva skal man med det?
Du soler deg i vanlig BH.
Hørtes litt harry ut. Deff. nei
Du danser swing til all slags musikk.
Den som får meg ut på et dansegulv er i såfall en magiker
Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret.
Pøh.. sist jeg var å svømte dykket jeg så mye som mulig. Elsker å svømme.. og dykke.. *dykkekurs på ønskelisten*
Du kjøper “gode” sko.
Med gode sko menes da fotform sko? Jeg kjøper de skoene jeg liker, og er ikkje opptatt av sko utover det. Burde jeg være?
Du har paraply i håndvesken.
Man skulle tro at en som bor i Bergen ville ha vett til det, men sørgelig nok.. nei. Så smart er jeg ikkje.
Du tar selv initiativ til slektsstevne.
*grøsse*
Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass.
Nei, søppel får jeg ut så fort som mulig.
Du bruker sukkerbit til kaffen.
Kaffe smaker BLÆRK
Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap.
Jeg inviterer aldri til kaffeselskap.

——

Hadde jeg noen ja her? For noen rare spørsmål.. Grubleline fikk ærlig svar.. O så høflig jeg er. Nok et godt eksempel på at jeg er EKSTREMT HØFLIG. (så, vær enige nå)

Uansett… jeg tagger ingen videre.. jeg er nemlig SNILL. Men nuh.. var det på tide med frokost.. te anyone? åja.. god morgen forresten

Da jeg satt morgentrøtt og glodde på tv i morges, mens jeg sakte forsøkte å overbevise kroppen min om at frokost er en fin ting, kom det opp en nyhet om at en prærieulv var observert i Central Park i New York. Denne uvanlige gjesten ble raskt nok bedøvet og fraktet tilbake til sitt rette element. Men jeg ble sittende og tenke litt over det hele.
Hvorfor er det sånn et oppstuss over at en enslig ulv har forvillet seg inn i en bypark? Godt jobba av ulven, greit nok, men er det noe å ta på vei for?
Regna de med at den skulle spise opp alle de små moppene som løp rundt i parken? Eller kanskje barna? Eller enda verre.. ha et riktig etegilde på en av de feite voksne amerikanerne? Sikkert vært mat nok der for flere uker i selv den minste av dem, men jeg tror egentlig ikkje at faren var spesielt overhengende. Tenker prærieulven hadde betakket seg for DEN kaloribomben.

Hvilket får meg til å tenke på at norges rovdyrspolitikk irriterer meg grenseløst, og jeg forakter de som driver med jakt på ulv, bjørn etc.
Ja, rovdyr spiser andre dyr. Sånn er naturen. Get over it. Og at en dum sau tryner ned ei fjellskrent er faktisk IKKE synonymt med at en ulv har vært og tygga på’n. Vi har knapt nok noen ulver i Norge, og likevel hyler de hjernedøde ulvemotstanderne om ulven som om vi hadde en bibelsk invasjon på gang. Vi har kanskje.. om vi er jævlig heldig.. 10 ulver i Norge. Og hvordan de stakkars 10 ulvene skal ha klart å gnafle i seg så satans med sauer, reiner og gud vet hva.. er mer enn jeg kan forstå. En appetitt som ville få Godzilla til å blekne og føle seg som en pusling.

Respekten for naturen er så svinnende i samfunnet at det er til å grine av. I andre land har de tusenvis av ulver, uten at noen så mye som piper. Men her i Norge skal vi liksom heve oss over naturen. VI skal bestemme.. fordi VÅRE interesser er det aller viktigste. Men å beholde en variert fauna, som vitterligen er vår plikt for de kommende generasjoner, det kan ikke ulvemotstanderne (eller jeg burde vel strengt tatt si rovdyrsmotstanderne) skjønne hensikten med. Navlen deres er så stor for dem at den utgjør hele universet. Og jeg blir flau på Norges vegne over at politikerne er sånne forbanna ryggradsløse nikkedukker som jatter med rovdyrsmotstanderne. “Ja, selvsagt skal vi skyte alt som har skarpe tenner og som ikkje går i bånd.. Ja, selvsagt skal vi hyle høyt til andre land om å ta vare på naturen, mens vi selv er noen hjernedøde idioter som tror vi er kongen på haugen og slakter ned alt som ikke passer på vår pent friserte plen…” Og jeg kunne fortsette… nesten i det uendelige .. med eksempler på unnfallenheten fra de som skal forvalte norges fauna.

Og det finnes faktisk folk som jakter på ulv og annen rovdyr ulovlig. Hva i helvete feiler det sånne folk? Ulven har ikkje drept et eneste menneske, og knapt nok noen husdyr siden vårherre gikk i knebukser. Men DEN skal jaktes på?
Jeg skulle ønske at de som jaktet på ulver.. plutselig ble overfalt av varulver og TYGGET skikkelig på. Varulver finnes ikke sier du? Ja, og? Det gjør da ikke ulver i Norge heller. Hva var poenget ditt?

I det minste drepte de ikke den enslige prærieulven i Central Park. Det er tross alt NOEN som har litt vett mellom ørene. Synd de ikke bor i Norge, og skal avgjøre rovdyrenes skjebne.

Tenkte jeg skulle starte med den utrolig spennende opplysningen om at vinteren har kommet til Bergen. I slutten av mars så kom endelig værgudene på at Bergen ligger i Norge, og ergo så bør det være hvitt på bakken.
Jeg ser liksom samtalen for meg:

Værgud: Skulle det ikke være hvitt der nede?

Værtekniker: eh.. i Bergen? Nå spøker de vel?

Værgud: Spøker?

Værtekniker: De mener da ikke at vi skal ha snø.. på bakken.. i Bergen? *knis*

Værgud: Finner de tanken underholdende? Vi har da pøst på med snø i Oslo uten at du så mye som kremtet.

Værtekniker: jammen.. deres nåde.. det var jo tross alt ikke .. vel, du vet, vestlandet? Vi pleier å sende regn dit.

Værgud: Ser vi regn der nede om jeg så tør spørre?

Værtekniker: Nei beklager, vi har sluppet opp for regn akkurat nå. Jeg forsikrer deg om at de jobber på spreng med saken. Den bør være ferdig om noen dager. Massevis av regn. Kaskader.

Værgud: Og i mellomtiden skal du la dem ha SOLSKINN??! Dette går på ryktet løs!!

Værtekniker: Javel javel, jeg kan se om jeg har noen milimeter med snø gjemt vekk et sted i hyllene (ta sånn på vei for litt solskinn.. *mumle*)

Værgud: *roper etter værtekniker* Milimeter? Jeg skal ha bakken HVIT for svarte!! Bergenserne skal få grue seg til regnet kommer og de vasser rundt i meterhøy slaps!!

Værtekniker: jo’a men det er jo vår nå.. tenkte solskinn kunne være hyggelig…

Værgud: Er vi her for å være hyggelige?

Værtekniker: Ok, jeg fant en boks med “ubestemmelige mengder snøfall”.. duger det?

Værgud: så lenge du sørger for å lasse det ned over dem mens de sover, så antar jeg det går greit… Du har ikke noe vind å legge til i samme slengen?

Værtekniker: Sorry, brukte alt opp i australia. Vi er helt tom for vind.

Værgud: pokker… litt vind hadde liksom piffet opp stemningen…

~

Jeg bare spør.. er det rart man er skeptisk til å krype ut av dynehalmen om morran? Forsov meg en halvtime gjorde jeg jeg også i dag. Og den hysteriske ja-ja dama satt rett i nærheten og hylte ut sine evige tiriader av ja-ja-ja-ja. Fantastisk dag! *hurra*

I dag vimser ulike temaer rundt i krinkelkrokene i hjernen min og mumler for seg selv, så jeg skal forsøke å sortere det litt. Jeg har en hjerne som mener at kaos-prinsippet fungerer fint-fint, og den nekter å være særlig organisert hva tankestrømmer angår.

Det er mye fokus på e-coli bakterien. Og mye fokus på Gilde.
Jeg er en av dem som er skeptisk til denne ensidige fokuseringen. Hvorfor er det bare Gilde de fokuserer på? Er det noen i mattilsynet som er kjøpt og betalt for å kun fokusere på Gilde?
Hvorfor er det kun barn som rammes? Har barna fått maten på SFO eller i barnehage? Der mat har blitt tint og frosset ned igjen flere ganger, slik at bakterier kunne florere fritt?
Hvorfor er det ikke fokuset på NOEN ANDRE produsenter? Bare Gilde?! De har ikke funnet noe hos Gilde ennå.
Men jeg er blitt fortalt at Lidl har levert inn kjøttdeig fra ANDRE produsenter, der e-coli er blitt påvist. Merkelig i såfall at dette ikke er slått opp stort i media. Og heller ikke fra mattilsynets side. Noe skurrer i ørene mine når det blir så til de grader ensidig.

Nå leste jeg i dagens aviser at de til og med mistenker krydderet som Gilde har importert. Gudbedre.. ja, de må jo undresøke det før de tar noen andre produsenter med i betraktning. Og samtidig risikere liv og helse til flere unger. Sånn bare for sikkerhets skyld.
Gilde ER den store skurken, koste hva det koste vil.. et par liv også om så skal til? (Noen burde forresten gå SFO og barnehagene i de områdene etter i sømmene.. noe må være galt der også – det er tross alt BARE unger som blir sjuke).
Og den spekepølsa de snakker om fikk nok andre også servert.. bare atte de var voksne.. og “barne-e.coli’en” funker ikkje på voksne, må vites.
Noe er galt et sted.. med fokuset i denne saken..

Jeg satt også å tenkte på lønn. Menn contra kvinner. Vi kvinner har generelt sett lavere lønn enn menn. Av en eller annen grunn så ser menn som sitter i ledende stillinger, og de som avgjør lønn, ut til å tro at det er kjønnsorganet som definerer hvor kapabel man er til å utføre en jobb, og hvordan man bør belønnes. Dette er vel en holdning som strengt tatt hører hjemme hos dem som ennå gjemmer seg i skapene sine. Og det er kanskje der problemet også gjemmer seg? I skapene?
Noen burde mekke vindu i de skapene, sånn at de ser verden for hva den er. Det må være kjedelig å sitte og glo på samme kvist i all deres tid.

Men syrligheter satt til side, så skjønner jeg også at de som er villig til å sette av mest timer, i form av overtid og annen innsats utover normal arbeidstid, også er de som avlønnes høyest. For meg er fritid en større luksus enn ekstremt masse på konto. Jeg jobber for å leve.. primært. Dernest er det hyggelig at jeg finner jobben interessant. Men jobben er ikke alfa og omega for meg.
Menn ser ut til å være mer villig til å bruke av sine få dyrebare fritimer til arbeid. Dette bør de jo få NOE mer igjen for enn bare et takknemlig klapp på skulderen, ikke sant? De aller fleste kvinner jeg kjenner, meg selv inkludert, verdsetter fritiden høyt. Vi kan vel ikke akkurat forvente å få betalt for fritiden, innbilder jeg meg.

Også har du den litt absurde tankegangen i Norge om at vi alle er så voldsomt like hverandre. Vi er alle født med nøyaktig samme evner etc. .. Så egentlig burde vi alle få nøyaktig det samme utbyttet av å være yrkesaktiv.
Denne personlighets-kommunismen går meg på nervene. De gjør oss alle til en grå masse, der ingen skiller seg ut hverken i den ene eller den andre retningen. Vi er alle født ulike, og bør behandles deretter. Som individer. Ikke som sauer i en homogenisert saueflokk.
Jeg kan-ikke-fordra denne likhetstanken.
Det er en ENORM forskjell på likhet og likeverd. Alle mennesker har sin grunnleggende verdi som menneske, men vi er ikke skapt og formet like av den grunn. Jeg vil ikke bli definert som lik naboen. Jeg er ikke lik naboen. Og naboen er ikke lik meg. Hvorfor skal vi da behandles som om vi var like? Hvem bestemmer at dette er den kurante måten å relatere seg til mennesker på?
Jeg nekter konsekvent å behandle mennesker likt. Og jeg har vel sett etterhvert at dette er en bedre fremgangsmåte også. Jeg lærer mer om mennesker på den måten, føler jeg.

Jaja.. sortere sortere.. det er mer som gjerne vil ha sagt noe der inne.. men i og med at for lange innlegg bare er stressende å lese på. Så av mitt hjertes godhet holder jeg smella – for i dag.

Det er mandag. Hurra. Jeg feirer.. *host*

Nuvel.. i og med at jeg ikke har lest noe som helst som kan minne om nyheter ennå, så blir det bare min pludring. La verden duppe i vannskorpa for seg selv en stund. Jeg regner ikke med at den kommer til å stikke av uansett. Skulle tatt seg ut.. verden løfta på skjørtene og løp det den var godt for mens jeg satt og filosoferte over alt og ingenting for meg selv.
Jaja.. la meg ikke bli for surrealistisk. En viss fare for det.. her jeg sitter og er stuptrøtt, og hjernebarken fremdeles ligger og drømmer om bedre tider (ferie f.eks.)

Apropos drømmer.. hodet mitt tror det er smart om morran. Jeg slo av klokkeradioen i morges, la meg tilbake, og lukka øynene og sa til meg selv at jeg skulle ligge i 5 min til (regner med dere kjenner den taktikken). Og så begynte jeg å drømme, tvert, at jeg var på jobb. Hodet mitt forsøkte å overbevise meg om at jeg egentlig var våken, og at jeg ikkje hadde behov for å bevege på meg, fordi alt var som det skulle. Hadde det ikke vært for at plutselig så var alle tapetene på veggene på jobben lysende rosa, med fjollete elefanter og blomster på, så hadde jeg kanskje trodd det også. Det tok meg 4-5 min før jeg ble mistenksom, og våkna i ren mistenksomhet. Kom meg opp da, i tilfelle min sleipe hjerne skulle prøve seg på flere triks.

Anyway… jeg hadde vel egentlig bare planer om å si GOD morgen. Høflig som jeg er. Håper dere får en strålende mandag. Slike spesielle dager. Jeg ble tross alt født på en mandag.. jeg har ukebursdag hver mandag. Hurra.. ei uke eldre. Niiice…

Hm? Å jeg er på jobb.. javisst.. ok.. stemmer.. joda, jeg jobber jeg.. fra og med… NÅ! :-)

I dag er det nok en dag med knallsol, og svak vårvarme. Og jeg satt nettopp på verandaen og filosoferte over livets videverdigheter, uten at jeg ble nevneverdig klokere av den grunn. Okke som… Jeg holder et øye med det meste..

I mellomtida er det jo selvsagt greit å ha noen der, som følger med det jeg selv ikke har fokuset på..

Fornuft kan være et ganske tvetydig begrep. Jeg ser på meg selv som et menneske som primært orienterer meg i verden på bakgrunn av fornuft og logikk. Men jeg har etterhvert fått en del protester på hva jeg anser som fornuft. Kverulantisk er vel en betegnelse folk er svært glade i å bruke om meg. Jeg syntes ikke jeg er kverulantisk, men jeg er ikke villig til å basere mine meninger og mine avgjørelser på hormoner og kjemikalier (som det emosjonelle vitterligen er i sin grunnform).

Uansett, når det dreier seg om valg, så tror jeg at veldig mange er feige. Det er veldig lett å ta valg utfra hva andre mener er fornuftig. Og vi er så vanvittig redde for å tryne i livet at vi mange ganger ikke tenker oss om, og går på tvers av det vi selv egentlig ønsker eller føler er rett.
Jeg vet om mennesker som har valgt en karriere som foreldrene eller vennene.. eller andre har ment var rett for dem, men som de selv i etterkant har skjønt var helt på rævva. Jeg antar det skyldes tre ting. Vi er redd for å mislykkes i det vi egentlig ønsker oss, vi er redde for å være mislykket i andres øyne, og vi er redd for å skuffe dem som sier de bryr seg om oss.
Jeg har mine meninger om hva som er rette måten å takle livet på. Men det hadde vært temmelig tussete av meg å skulle overføre mine reaksjoner og handlingsmønstre til et annet menneskes liv. Det finnes f.eks. dem som sier “men mine barn skal iallfall ikke….” når det er snakk om karrierevalg. Nå har jeg ingen unger selv, så det finnes sikkert dem som mener at jeg ikke er helt berettiget til å uttale meg, men det skurrer likevel i mine ører.

Foreldrene til dette avkommet har allerede vært gjennom en læreprosess. De vet hva de selv ville valgt, dersom de hadde fått muligheten om igjen. De vet hva som fungerer for dem, og hva som ikke fungerer. Men hva dette har med ungene deres å gjøre, skjønner jeg ikke. Unger er helt andre mennesker. De er biologisk beslektet med sine foreldre, men resten av dem er deres eget, ukrenkelige. Hvorfor tror da foreldre at de vet hva som er best for sine barn? Vet du hva som er best for naboen? Vet du hva sidemannen på bussen lengter etter, eller drømmer om. Hvem sier at du har noen rett til å dømme andre menneskers drømmer og lengsler nedeom og hjem, fordi de ikke er dine? Og dette gjelder faktisk for dine barn også. Dine barn er “andre mennesker.” At du har bidratt med en biologisk del, og har bidratt til å oppdra vedkommende gir deg faktisk ingen rett til å fortelle dette mennesket hva som er rett eller galt for han/henne.
Jeg vemmes av foreldre som vil trykke sine egne meninger om karriere, valg av venner/partnere, valg av tankesett etc ned over ørene på sitt avkom. Det er en slik grunnleggende mangel på respekt for barna som egne individer at noen strengt tatt burde hatt en real omgang juling. Selvsagt har man lov å ha en mening om sine barn, og en oppfatning av hva man mener om livet deres. Men man har ingen rett til å fortelle dem hvordan de skal leve livene sine. Foreldre som gjør det, har på mange måter feilet i mine øyne (og ja, jeg vet jeg kan virke noe bombastisk her)

Jeg vet at det er vanskelig å la være. De fleste vil det beste for sine barn. Men jeg har en følelse av at de aller fleste også glemmer at det beste for deres barn er ikke å leve det livet foreldrene ville ha ønsket. Velge de partnerne foreldrene liker. Velge venner foreldrene setter pris på. Velge et yrke som foreldrene kan være stolt av eller føle seg trygg på. Det beste for barn, er å få velge stien de skal gå selv. De foreldrene som klarer å se det, og støtte ungene sine selv om de lever liv som er helt annerledes enn det foreldrene ville valgt, er gode foreldre i mine øyne.

Men ja, jeg vet, jeg har ikke erfaring med å oppdra barn selv. Og jeg vet det er lett å synse veldig når man ser ting fra utsiden. Men er ikke det et poeng i seg selv? Altså å innse at ungene ikke er ens eiendom som en bestemmer over, men mennesker en er glad i, som en vil skal lykkes og leve et lykkelig liv? Da er det kanskje ikkje så dumt med kommentarer fra sidelinjen innimellom (liker jeg å innbilde meg).

Well, dette er dagen da frk. Havheks har ekstremt lite på hjertet. Egentlig. Bare at jeg liker å skrive. Jeg regner med at hvis jeg bare fortsetter å skrive, så dukker det alltids opp noe. Hvis ikke så får jeg heller nøye meg med en bloggpost med 100% pludring. Høres ikke DET spennende ut? :-)
Nuvel.. visste dere at det finnes te uten koffein? Min svært selektive hukommelse husker ikke hva teen heter, men den husker derimot at den kommer fra sør-Afrika. Vokser visstnok høyt til fjells, og er mer næringsrik enn vanlig te. Næringsrik på mineraler og antioksydanter. Men den er god, så da gir jeg egentlig litt katta, så lenge den ikke inneholder noe giftig. Jeg vet egentlig ikke om disse tebladene ble plukket av små barnehender, eller om det var godt betalte arbeidere, men jeg er villig til å tippe på det første.

Moralske eller etiske produkter er jo litt i vinden i dag. Men jeg tror ikke at de fleste av oss tar et seriøst valg når vi er ute og kjøper ting vi trenger (eller ikke trenger). Selvsagt vet jeg at man ikke bør kjøpe produkter av dem som har barnearbeidere, for da støtter man tanken om barnearbeid. Men jeg lurer litt på hva de småungene skal overleve på da, dersom de ikke kan jobbe. Det er vel og bra å mene at barnearbeid ikke burde forekomme, jeg er enig jeg. Men jeg ser ikke at så mange av dem som hyler om dette kommer med seriøse forslag til hvordan de skal hjelpe disse ungene, annet enn å forby bedrifter å ansette dem. Verden er litt annerledes i andre områder enn i trygge lille Norge. Vil du overleve der “ute” så jobber du. Realiteten er litt annerledes for oss som lever relativt trygge og skjermede liv.

Vi er veldig kjappe å komme med fordømmende kommentarer og heise vår egen mening om kreti og pleti høyest i flaggstangen. Men når man spør dem, “ja, og hva skjer videre?” så blir de gjerne helt blanke. Valg vi tar i livet får konsekvenser. Forby barnearbeid sier de. Og jeg svarer, helt ok. Men hva skal barna leve av i etterkant da? Hva skal gi dem tak over hodet, ei seng å sove i og mat på bordet? Hva skal de leve av, om vi, i trygge rike vesten, forbyr dem å jobbe? Foreldrene deres jobber nok allerede rævva av seg for å få endene til å møtes, uten å lykkes. Jeg har bedre samvittighet om jeg drikker te som er plukket av barnehender, enn om våre ovenfra-og-ned holdninger skulle sørge for at de samme ungene sulter ihjel, eller blir prostituerte, ene og alene for å overleve.

Når jeg tenker meg om så har jeg svært ofte liten sans for bastante meninger. Jeg har ikke spesielt mange av dem selv. Og de jeg har går på helt private sfærer, og berører i stor grad ikke andre enn meg selv. Jeg tror ikke noe er enten eller. Jeg tror at svarene avhenger av øyet som ser. Det finnes alltid gode argumenter mot enhver velmenende bastante mening. Og kommer man med et forslag til endring, må man også være villig til å se på det som vil dukke opp i kjølvannet av disse endringene.

Vi kan vel alle bidra med våre små ting. Kjøpe økologiske produkter når vi har muligheten, selv om de kanskje koster 3 kroner mer enn det ikke-økologiske produktene. Være kritisk til hvordan ting vi anskaffer oss er produsert, og av hvem. Men jeg har ingen løsning på hva som skal skje med alle de ungene som jobber som barnearbeidere på f.eks. teplantasjer. I det minste holder de hodet over vannet enn så lenge. Og inntil noen kommer med gode forslag til hvordan livene deres skal opprettholdes og løftes opp av fattigdom ved at de ikke jobber, så drikker jeg også te fra Sør-Afrika med god samvittighet. Selv om jeg ikke VET hvorvidt små barnehender har plukket dem. Men har de det, så er de iallfall i live. Det er bedre enn alternativet.

Jeg elsker skoger. Jeg elsker den stille freden som er å finne i dypet av skogene. Der sivilisasjonens lyder så vidt når inn. Jeg har skrevet før om det store treet, og jeg er en av dem som trives aller best med å vandre i stillhet i skogene.
Det er noe eget, ved å sette seg ved foten av et tre, lene seg inntil og bare lytte. Har dere lagt merke til den raslende lyden når vinden danser gjennom trekronene? Jeg kan sitte med lukkede øyne og bare lytte til den i evigheter, om ingen forstyrrer meg. Og når vinden blåser gjennom trekronene, om du ser treet litt fra avstand, og det er en solskinnsdag, så speiler solen seg i bladene. Og gjør dem til glitrende små grønne lykter. Det er nesten noe meditativt ved å sitte sånn, og betrakte raslende trær.

Heldigvis har vi store trær utenfor der jeg bor. Ikke mange, for menneskene i området der jeg bor ser ut til å frykte trær, og kapper altfor mange av dem ned. De skal ha mer utsikt og lys, sier de. Utsikt til hva da? Barberte plener og grå blokker? De må være sinnsyke.
Men tilbake til trærne, eller rettere sagt det trærne skaper.. nemlig skog. Jeg føler aldri at jeg er “ute” når jeg går i en skog. Jeg føler at jeg er inne.. i skogen.. på samme måte som jeg føler meg inne, når jeg er inne i hus. Lukket inne av skogen, nei, ikke på den klaustrofobiske måten. Det er en trygghetsfølelse. Jeg føler at hele skogen passer på, slik at ingenting galt kan skje. Joda, rasjonelt sett vet jeg at dette er en litt vel… tussete tanke, men akkurat når det gjelder skoger, gir jeg blaffen. De ER trygge.

Jeg fikk forresten med meg at enkelte kriminelle i Norge var foreslått å slippe fengselsstraff, mot å bli “pilgrimer”. Vandre litt rundt i moder natur. Og det skal være STRAFF?! Javel. Det høres ut som om de får veldig mange fordeler her. De får gå rundt i naturen. De får god kondis. De har ikke noe valg. Og de får oppleve stillheten, mens vi andre må stresse av oss både det ene og det andre av legemelige attributter i hverdagen. Jeg har problemer med å se straffen i dette.

I tillegg elsker jeg fjell. Å kunne sitte høyt oppe over alt annet, der den eneste lyden som når en er lyden av havørn og ravner som skriker. Der lyden av rislende små bekker klukker seg nedover mot havet langt der nede, og det er et deilig kjølig vindrag, selv på knallvarme dager. Og øyenstikkerne passerer forbi (de er vakre insekter) og skimrer i mørke perlemorsfarger, og lodne humler (bumblebeeeeeee) summer fra blomst til blomst. Noen ganger føler jeg at det kommer lyder fra selve fjellet også, selv om jeg vet med den rasjonelle delen av meg at dette aldri er blitt hverken påvist eller bevist – så vid tjeg vet iallfall. Men det føles som om en dyp tone når frem. Jeg hører den egentlig ikke så mye som jeg føler den. Jordtoner, nær sagt.

… Ok.. jeg tror det er på tide med sommer …. (og nå skal jeg ikke legge inn flere poster .. i dag) *omtenksom*