Havheksas Sideblikk

Det er stille på jobben nå. Så da tar jeg meg tid til å skrive ned en liten notis

Jeg liker trær. Jeg liker lyden av vinden som rasler gjennom trekronene om sommeren. Jeg liker synet av nakne greiner som vaier mot høsthimmelen. Jeg liker lyden av trær som klager i høst og vinterstormene. Jeg liker å sitte ved foten av trær.. og bare nyte stillheta. I det hele tatt.. jeg liker trær.

Da jeg var barn klatret jeg alltid høyt høyt opp i trærne som vokste i bygda der jeg kommer fra. Jeg kan si hva jeg vil om stedet, men naturen var fantastisk. Og jeg hadde en hel skog tilgjengelig rett utenfor stuedøren, omtrent.

Opp gjennom tenårene vimset jeg mye alene rundt i skogen og oppi fjellene, og jeg husker, merkelig nok, ennå ett bestemt tre. Jeg tror jeg var en 17-18 år og kom til en lysning jeg ikke helt kunne huske å ha vært på før. Og midt i lysningen stod et KJEMPETRE. Jeg mener.. det var så stort at jeg ikke kan fatte det (tatt i betraktning av at jeg kommer nordfra, og at trær sjelden når DE dimensjonene.) Jeg ble bare stående og stirre oppover treet. Og satt meg til slutt ved foten av det, og ble sittende der i mange timer og dagdrømme. (Vokser man opp på landet, går gjerne en god del tid med til dagdrømming).

Anyway…
Det triste er at jeg aldri fant den lysninga igjen. Og jeg lette virkelig. Det var som om den var søkk borte. Og jeg er godt kjent i skogen der, jeg burde vært i stand til å finne det igjen.
Egentlig.. så er det fordi jeg aller mest kunne tenkt meg å klatre i det. Så høyt som det er mulig å komme. Det burde være obligatorisk.. å klatre i trær.. hele livet .. så lenge man klarer det.

Enhver av oss har godt av å betrakte verden fra toppen av en trekrone innimellom.. Jeg liker virkelig trær :-)

Trackback URI |