Havheksas Sideblikk

Menn er av og til .. vel.. merkelige. Jeg hadde en samtale, til og fra, med en mann som jeg etterhvert ble sittende og lure på om han var riktig vel bevart. Ikke fordi galskapen lyste av han, men fordi jeg ikke helt skjønner hvor han ville med de tingene han opplyste om.

Til å begynne med var det en samtale om vær og vind, om hverdagsting. Og i og med at dette er et menneske jeg ikke kjenner personlig, så anså jeg det som naturlig at det ikke var noe mer utbroderende enn som så.
Men så begynte han å snakke om hvor mange penger han tjener.
Hvor mye han har lyst å hjelpe alle de fattige i verden. (den barmhjertige samaritan med andre ord)
At han eide flere leiligheter i spania.
At han eide hus, bil og hele pakken.
At han eide gullaksjer han vurderte om han skulle selge (som om jeg vet hva gullaksjer er – og som om jeg bryr meg)

Javel.
Hyggelig for han. Men jeg ser ikke helt hvorfor jeg skulle ha bruk for slik informasjon. Jeg er ikke interessert i en jobb som revisoren hans likevel, og heller ikke regnskapsfører, så hvorfor forteller han dette egentlig? En av de siste tingene jeg ville finne på å opplyse fremmede mennesker om, er min økonomiske tilstand. Økonomi er en privat greie i min verden.

Og neida, jeg er ikke helt platinablond, jeg skjønner at dette er relatert til det fakum at menn forsøker å gjøre seg selv attraktive ved å fremstå som rik og vellykket. For alt jeg vet kan han være det også. Men jeg bryr meg ikke spesielt.

Men jeg stusser litt. Han anså det som en helt naturlig ting å opplyse om åpenbart. Og flere menn (om enn ikke voldsomt mange) har gjort det samme, på en mindre direkte måte.
Er kvinner virkelig slik at det er det materielle som imponerer dem mest? Jeg fikk inntrykk av at jeg var nærmest rar som ikke gadd bry meg om de opplysningene. At jeg ikke ble imponert forundret visst.
Er det så uvanlig?
Er kvinner så pengegriske at bare de hører “god jobb og bra inntekt” så er de villig til mye mer enn om penger ikke er involvert i bildet?
I såfall er det jo veldig trist, og sier mye både om kvinner og menn som deltar i den runddansen.

Personlig så kunne det aldri falle meg inn å la noen andre forsørge meg. Jeg ser på det som helt naturlig å forsørge meg selv, og betale mine regninger. Og halvparten av fellesregninger.
Er det så uvanlig?
Forventer dagens kvinner fremdeles at menn skal bidra med hoveddelen av pengene til regninger og livsopphold?
I såfall.. hvorfor gjør de det?
Vi har muligheten til både utdannelse og jobb i dagens samfunn.
Hvorfor er det da viktig hvorvidt en mann har god inntekt og eier hus/bil/whatever?

Og hvorfor… blir kvinner nærmest hysterisk forbannet dersom noen foreslår at DE kan forsørge mannen. Da er han lat og udugelig. Men når de selv går hjemme og tvinner tommeltotter og lever på mannens lønn, da er de IKKE det?

Jeg blir ikke klok på denne aksepterte dobbeltmoralen.