Arkivet

Kalenderen

desember 2005
m ti o to f l
« nov   jan »
 1234
567891011
12131415161718
19202122232425
262728293031  

En gammel dame knirker seg mot jul

Jeg har en mistanke om at enkelte deler av meg begynner å bli gammel. Jeg syntes det knirker mistenkelig i enkelte sammenføyninger, selv om jeg iherdig forsøker å overse deres tilstedeværelse. Man kan nå langt med å fornekte realiteten. Liker jeg å innbilde meg iallfall…

Når niesene mine freidig spør meg hva jeg brukte å gjøre i julen da jeg var ung begynner jeg definitivt å føle at jeg ikke helt hører til den yngste garde lengere. Den eldste nevøen min er myndig snart. Dæfen.

Men uansett… det er jul snart, hviskes det ett eller annet sted i krinkelkrokene mellom ørene mine. For å bli fortsatt med “SNART? ER DU SINNSYK KJERRING? JULA ER I MORRA!!!!” Nuvel… i tråd med gollums tankegang… “I’m not listening, not listening” *holde for ørene*
Hørte vi pyjamasmorgen? Definitivt pyjamasmorgen.. med en stor kopp te, og dynen med meg inn i stua. Og langsom frokost.. Minner meg på at jeg skal bake brød i kveld.. fersk brød på julaften.. og en stor kopp te.. i pyjamas.. til langt på dag.. før man kler på seg og går til julemiddag og hyggelig sammenkomst. Pinnekjøtt er knall mat :-)
Snakket med min søster her forleden. Hun skal feire jul hos min mor. All ære til julen der, men jeg må innrømme jeg følte et lite lettelsens sukk bre seg over at jeg ikkje er der, da jeg hørte at de skulle i gang med å rydde og vaske til julen. Hey, jeg er på jobb i dag, ikkje min feil at det ikkje blir tid til noe voldsomt. (Kan jeg glise bredere?)

Åja.. tilbake til det å føle seg gammel.. sa jeg det? Psshff… dette er første dagen i resten av mitt liv, og i morra er det pyjamas-morgen. Kan’kje bli bedre da :-)

Så til nettmennesker der ute.. ha en fin-fin julaften. Og kom sterkt tilbake når jula har tatt snippesken sin og gått :-) Det var iallfall min plan

Du blir hva du spiser – og mere til

Jeg slumpet til å klikke innom et program som hadde den beskrivende tittelen ”du blir hva du spiser” her i forrige uke. Tanken, i utgangspunktet var bra. Lære folk om hva som er sunt, hva kroppen trenger og hvordan man bør legge opp kostholdet for at man skal få i seg de tingene man trenger, og minimalisere det man ikke trenger.

Jeg er et menneske som har en viss interesse av kosthold, i og med at jeg trener selv, og anser kosthold som en viktig del av det å oppnå resultater. Men jeg ble mer og mer irritert på måten programmet var konstruert.

Først så ble man presentert for ”dagens tjukkas,” med ulike filmklipp av vedkommende som vræker i seg all mulig slags usunn mat, gjerne påfulgt av filmklipp av samme personen henslengt på sofaen, mens fettet velter seg utover sofaen. Gjerne i slitte klær, en kjip hårfrisyre og i det hele tatt presentert så udelikat som overhode mulig.

Det neste som skjer er at et lite spurvemenneske av et kvinnfolk kommer inn og snakker om hvor usunn maten de spiser er. De blir presentert for det de har spist på ei uke.. lagt ut på den mest motbydelige måten de kan komme på, og mengden for et år selvsagt, liksom for å illustrere hvor utrolig mye det dreier seg om. Og de fleste som deltar i et sånt program trenger nok å justere både kosthold og bevegelsesnivå.

Men herregud.. å presentere maten de har spist.. på en sånn måte at den ser ut som om den har passert gjennom magen på en drøvtygger en 10-12 ganger er bare patetisk. Maten er ikke slik når de spiser den. Og vi mennesker trenger fett, dog ikke i så store mengder.

Nuvel.. så skal spurvefrøkna måle dem.. og hva gjør hun? (som om jeg ikke fikk det med meg). Hun måler på en meget generøs måte. Og med generøs mener jeg at målbåndet var så slakt at det minst ble lagt på en 5-7 cm i vidde på alle stedene hun målte. Jeg antar at dette ble gjort for å i etterkant kunne vise hvor uuuutrolig effektiv deres opplegg var for å miste cm på kroppen.

Så.. skal det nye kostholdet presenteres. Og i store trekk var dette et bra kosthold. Men jeg reagerte på at det at alt som heter snacks er skrellet vekk fra kostholdet. All snacks og gotteri er fy-fy hele tiden.
Dette blir absurd. Det er faktisk ikke maten man spiser (og gotteri o.l.) som er det farlige, men MENGDEN. Det er ikke galt i å unne seg chips eller sjokolade en gang i blandt, men om du spiser det hver dag og/eller i store mengder så er det grunn til å ta et mer grundig blikk på ens prioriteringer på mat.
Balanse er ordet, ikke et slags totalitært regime der alt som kan minne om gotteri og snacks er blitt omgjort til en dødssynd.

Så kommer noen små klipp med ”tjukkasen” som trener, spiser super-sunn-fargerik-mat og sutrer litt over hvor tungt dette er både for psyken og formen.
Deretter dukker spurvefrøkna opp i noen sekunder, for en pep-talk med tjukkasen. Og alt går så mye bedre.

Så har vi avslutningen av programmet.. Da har man fikset på tjukkasen. Fine klær, atskillig bedre hårfrisyre, i det hele tatt freshet skikkelig opp. Vekten er stort sett ikkje mer enn 6-7 kilo lavere enn da de startet (og det er rett, man skal ikkje gå ned særlig mye mer i løpet av 8 uker uten at det blir usunt). Og målbåndet kommer frem igjen. Men denne gangen snurper man til målebåndet slik at det virker som om vedkommende har tapt UTROLIG mange cm på alle stedene de måler. L-O-R-D!

Så rundes det hele av med at tjukkasen, som fremdeles må ansees som tjukkas, forteller om hvor utrolig mye bedre livet er blitt etter denne radikale omleggingen av kosthold.

Jeg tenker ikke å se flere episoder av programmet. Så langt har jeg fått med meg 1 hel episode, og bruddstykker av 2 andre. Og alle var like idiotisk.

Det som irriterer meg mest er hvordan overvektige mennesker presenteres. Er de single, så vektlegges dette veldig, og man nærmest forer den tanken om at et menneske som er overvektig ikke har en sjans i helvete til å finne seg en partner som vil bli glad i dem, for herregud – de er jo feite!!!
De blir fremstilt som ekle, skitne og late.
De blir rett og slett ikke fremstilt som mennesker, men mer som griser i en grisebinge. Også velter programmet seg rundt i tanken om hvor ekle disse feite folkene i grisebingen er.

Hva dette sier om menneskesyn og menneskeverd skal jeg ikke legge ut for mye om. Men dette gjør meg kvalm.
Et menneske er da for helvete like mye et menneske selv om vedkommende er overvektig.
Personligheten vil ikke endres av vekttap.

De vil ikke få nye egenskaper som person selv om de går ned i vekt.
Det ENESTE som skjer, er at vekten blir lavere og helsen generelt sett bedre. Utover det oppnår man faktisk ingenting.

Du er faen meg ikke noe mer vellykket selv om du er mager. Og de aller fleste, selv om de er overvektige, er ikke ekle og skitne og late. De har bare en last som gjør at vekten kryper oppover.

Jeg liker selv å holde meg i form. Jeg foretrekker et sunt kosthold. Men jeg unner meg snacks. Jeg har ingen diktatorisk måte å betrakte mat på. Jeg ser ikke på kroppen min som et slags mat-monster som må holdes i sjakk for enhver pris, med lenker og forbud. Og det er nettopp det jeg får inntrykk av at disse programmene formidler. De sier til de overvektige:
”Kroppen din er et mat-monster. Holder du ikke streng kontroll på det så vil den ta innersvingen på deg, og gjøre deg kvalmende feit, ekkel og motbydelig. Du er ekkel, du må forandre på deg for at vi skal godta deg som et menneske. Du er feit, ergo er du ikke et menneske. Du må bli mager før du blir et menneske.”

Hvordan går det med mennesker som deltar i slike programmer? Vil de, psykisk sett, få det så forbannet mye bedre? Jeg tror faktisk ikke det. Og jeg AVSKYR disse programmene. Det eneste de dreier seg om, er å fore egoet til dem som ER tynne.. med å peke på ”tjukkasene i grisebingen” som vi IALLFALL ikkje er lik.

Mitt juleønske ang. dem som lager disse programmene:
MÅTTE HAN TYKJEN TA DEM OG ETE DEM HEL!!!

Kampen om kjendisstatus

Med tanke på alle realityprogrammer og andre programmer som skal gjøre vanlige mennesker og skrullinger til kjendiser, så er vi etterhvert blitt en ganske berømt rase. Vi er alle snart kjendiser. Man trenger ikke gjøre noe for å bli det heller.. hun derre jeg-har-pult-beckham dama er et jævlig godt bevis på at det er ikkje hva man gjør som er det viktige, det er hvor høyt og godt man klarer å juge og/eller skryte om det i etterkant som er det avgjørende.
Jeg har også hørt folk diskutere en Pia Haraldsen, som de ikke satte spesielt pris på. Jeg hadde selvsagt ikke peiling på hvem vedkommende var, men etter å ha søkt på nettet fant jeg ut at det var ei jente som var i slekt med dronningen. Spennende. *host*
Eller hun puppedamen.. Aylar? Man er bra pr-kåt når man til og med får sitt bilde i avisen fordi man har satt på seg en løsbart, som jeg mener å huske at jeg så et bilde av henne med. Jeg skjønner ikke hvordan den jentungen mener at livet hennes skal bli bedre av det. Hun er ung og vakker nå, om vi ser bort fra løspuppene. Men herregud da.. livet skal leves etter at ungdommen er passert også. Ville det ikke være en ide å tenke på det også, mellom all den idiotiske, intetsigende eksponeringen hun får av seg selv?

Hva er det med folk og denne merkelige ideen om at det å ha et kjent fjes skal være så attraktivt? Hvordan skal det gjøre livet deres bedre?
Også de som deltar i ulike realityserier. Big Brother f.eks.? Tror de ærlig og oppriktig at de skal få jobb innenfor media pga at de har deltatt i noe sånt? Eller at de skal bli kjendiser? Eller Farmen.. eller ka faen de nå heter alle de idiotiske stem-hjem-en-deltaker-per-show programmene. Jeg har ikke sett noen av dem, så jeg kan ikke uttale meg om innholdet, men jeg lurer litt på hva som foregår i knollen på dem som deltar i noe sånt. Hvordan mener de at det skal bidra til å gjøre livet deres bedre, på noen måte?
Eller det der realityprogrammet som handler om … ungkarer? Jeg antar de er kjempepopulære på kjøttmarkedet etter det. Javisst.. satt og sippet på tv og fortalte om hvor utrolig hjerte-smerte det var at de ikke var den spesielt utvalgte for en fjott som ikke klarer å sjekke damer på vanlig måte, men trenger hjelp til å dra damer. Djises.

Nei, kjendisstatus kan de ha i fred for meg. Jeg foretrekker et liv i skyggene. Kampen om kjendisstatus gjør folk like tjukke i hodet som søsken i arveoppgjør. Og man blir nesten flau over å være menneske.