okt 31 2005
Det mangler ikke på spydige sidekommentarer…
Har dere lagt merke til hvordan livet i seg selv har en tendens til å være forbannet spydig til sine tider? Jeg syntes at livet som sådan kunne holde godt kjeft innimellom. Det med årsak og virkning er ikke alltid like gøy.
Jeg fant ut for noen år siden ut at jeg skulle forsøke å finne tilbake til mine tidligere syn på livet, der jeg var mer åpen for det overnaturlige. Ikke at jeg hadde så stor tro på at man kan viske ut årelang skepsis ved å bare ville det, men jeg tenkte at jeg hadde ikke stort å tape på å forsøke. Så jeg gikk inn i hverdagen med den holdningen at jeg skulle få et annet syn på livet. Festlig nok, så fikk jeg betennelse på øynene. Ikke helt det jeg hadde ment, men et annet syn fikk jeg likevel. Null syn, for å være konkret, iallfall ikke om morgenen, ettersom øynene var limt sammen av betennelsen inntil de var blitt vasket lenge nok med lunkent vann og fått behandling av sterke øyendråper.. som også gjorde sitt til at verden ble noe tåkete i en 20-30 min i etterkant.
En annen gang fant jeg ut at det måtte da være en måte å finne et dekkende ord som skulle beskrive meg som person. Og hva skjer? Jo, jeg drømmer flere drømmer om bukker.. som sliter og strever med å komme seg opp en fjellside som er klin umulig å komme seg opp. Sta bukker med andre ord.. jada, dere ser den dere også.
Et tredje tilfelle var da jeg hadde diskutert med en annen person om hvorvidt man tror på det overnaturlige eller ikke. Jeg var imot, hun var for. Hun mente at det må finnes mer ”der ute” enn vi mennesker klarer å forstå. Jeg mente, og mener fremdeles, at det kun er sprøyt. Men som en gøyal avslutning på den diskusjonen, så opplevde jeg søvnlammelse natten etter. Jeg ”våknet” av at det stod en stor mann ved siden av sengen min og trykket hånden hardt mot skulderen min. Jeg slet godt for å vekke resten av kroppen slik at denne søvnlammelsen skulle pakke seg til helvete vekk, og hallusinasjonen skulle fordufte likeså. Det gjorde den til slutt, da jeg endelig hadde fått vekket kroppen, og ikke bare hodet. Men jeg nekter å ta noe lærdom av det. Det var hallusinasjoner, punktum. Jeg fortalte min ”mot-debattant” om den opplevelsen, og hun var hellig overbevist om at det var ”en ånd som hadde kommet for å varsle meg om at det åndelige er en sannhet.” Sprøyt.
I det store og det hele, selv om jeg ikke alltid er enig med kommentarene, så har livet en tendens til å svare oppkjeftig tilbake hver gang jeg skal ”finne ut” av noe. Hvis det noensinne skulle vise seg at verden har en sjel, og at konseptet med sjel og ånd er en realitet, så er definitivt verdens sjel mer oppkjeftig enn en strengt tatt bør være… Også har vi mennesker.. som er en helt annen historie… er det rart man har utviklet seg til å bli ganske så ram i kjeften? Jeg bare spør…