Havheksas Sideblikk

Jeg sitter og leser på et debattforum. Vi mener mye om meget… vi som frekventerer debattforum. Og jeg sitter nok en gang med en følelse av at jeg holder meg for lite oppdatert. Mange av med-debattantene skriver lange innlegg, med henvisninger til flere kilder for å dokumentere det de sier.
Jeg begynner å tro.. om meg selv.. at jeg har en naiv instilling til det hele.. det å debattere that is.
Jeg har ikke behov for å ha socrates i ryggen når jeg filosoferer, for å si det sånn, men jeg ser at veldig mange er veldig ”flinke” til å henvise til både den ene og den andres meninger, når de skal debattere et tema.

Jeg lurer på om det begynner å bli tabu å kun ha en egen mening, uten å ha et salig kor av forståsegpåere å henvise til dersom noen spør om hvorfor man mener det man mener. Må man nødvendigvis ha henvist til vårherre, fanden og alle deres mellommenn for å ha ”lov” til å mene det man mener?

Jeg skal gi dere det, snakker vi om vitenskap, eller spesifikke påstander, så er det logisk at man forventer en kildehenvisning. Men når man snakker om f.eks. ens egen oppfatning om livet, det livssynet man har, ens egne verdier på det humanistiske planet.. hvorfor skal man da nærmest bli trykket opp til veggen og få krav om kildehenvisning i fjeset?
Jeg tror ikke at livet slutter når kroppen dør fordi noen har bevist noe for meg, jeg tror det fordi det føles rett. Hvorfor skal du da forvente at jeg skal komme med femten leksika med henvisninger til mennesker som forteller om ”minner” fra tidligere liv f.eks? Spiller det noen rolle om INGEN husket noe, eller mente de husket noe, dersom jeg fremdeles føler at det er rett?

Jeg syntes vi gir for lite spillerom i dagens samfunn for intuisjon og ervervet visdom. Som ikke har noe med hva en eller annen stor tenker, eller en forsker har kommet frem til, men som vi har avlet av eget hjerte. Det er nok sikkert ikke like elegant formulert som en som er velbevandret i ulike terminologier, og som kjenner til alle de riktige uttrykkene, men det bli jo ikke en mindre personlig sannhet av den grunn.
Folk dør for sine personlige sannheter, da sier det seg jo selv at den overbevisningen må komme innenfra. Selv om den i første instans kan ha blitt trigget fra utsiden.

For å si det sånn, jeg finner ikke en vakker solnedgang vakker fordi noen har fortalt meg at jeg burde syntes det, eller fordi noen har forsket seg frem til at menneskehjernen vil reagere med å like visse naturlige mønstre og farger.
Jeg syntes solnedgangen er vakker, fordi JEG ser skjønnheten i det.
Er ikke det nok?