okt 06 2005
Antipati mot å bli voksen
Er det et mål i seg selv å unngå å bli voksen?
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger bekjente har kommet med påstanden:
”nei, jeg er fremdeles like barnslig som jeg alltid har vært, voksen er noe jeg aldri kommer til å bli”
.. eller liknende uttalelser.
Jeg lurer på hva det er de finner så utrolig negativt ved å bli voksen.
Og hvor på veien det å være voksen ble til noe negativt, contra det å være .. eh.. tenåring?
På samme tid kan disse menneskene fint påstå at de er svært modne, og har fjernet seg langt fra det å være en umoden tenåring. (det regnestykket går ikke opp folkens)
Hva er det som er attraktivt for et menneske på f.eks. noen-og-tredve å forsøke å fremstille seg selv om barnslig og langt fra voksen?
Er det en manglende vilje til å påta seg ansvar i livet?
Hva legger de egentlig i det å være voksen? … Alvorlig, bekymret og med en sterk motvilje mot å delta i noe som kan minne om moro?
Å være voksen handler jo i bunn og grunn om å kunne stå på egne bein, ta ansvar for sitt eget liv og kjenne seg selv til en større grad en man gjorde som forvirret tenåring. Jeg har vanskelig for å se hvordan det skal være noe negativt.
Hva er det å være redd for?
Jeg kunne ikke tenkt meg et sekund å identifiser meg med tenåringer. Herregud, det hadde jo vært komplett idiotisk. Jeg er gammel nok til å være mor til de yngste av tenåringene (fysj for en tanke).
Samfunnet vårt virker så sykelig fokusert på ungdom at det å være voksen blir sett på som steget før gamlehjemmet.
Vi skal være evig unge og evige tenåringer.. og for all del.. alltid være klar til å gjøre noe sprøtt …
Da kan man jo få seg selv til å lure på om disse menneskene.. som altså ikke ser på seg selv som voksen.. på tross av at alderen motsier dem, ikke har lært noe av livet de har levd så langt.
Har de lært like lite som tenåringer, slik at de fremdeles må betegnes som ”unger”?
I såfall bør de jo virkelig begynne å gå seg selv etter i papirene..
Det er faktisk ikke positivt å si at du anser seg selv som barnslig, når du er i en alder der du egentlig er voksen. Du er ikke mer spennende eller ungdommelig fordi du er villig til å hoppe på samme greier som tenåringer gjør, da er du bare slitsomt hysterisk til alder.
Det er noe galt folkens, når samfunnet anser det som negativt å bli moden, og voksen. Vil vi virkelig ha et samfunn der brorparten av medlemmene fraskriver seg ansvar og modenhet, i en forskrudd jakt på sine tapte ”glansdager” som kvisete, usikker, umoden og overemosjonell tenåring? Det høres ut som et samfunn befolket av psykopater. *tsk tsk*
Det fins vel også en nyanseforskjell mellom “barnslig” og “barnlig”. Det å kunne ha evnen til å leke har jo feks lenge vært anerkjent som et fortrinn i jobbsammenheng, og noe som først og fremst knyttes til det å være positivt “barnlig”, også i voksen alder.
Men jeg er enig med deg i at godt “voksne” mennesker som prøver å se ut og oppføre seg som tenåringer lett kan framstå en smule patetisk. Her er det bare å støtte seg på unge Sivertsen: “Vi vil leve lenge vi, men gamle vil vi aldri bli!”
Selvsagt er det en forskjell på å være barnslig og barnlig. Å beholde nysgjerrigheten og lekenhet er positivt. Men det er ikke til hinder for å bli voksen. Og det er heller ingen motpol til det å være voksen :-)
Tenker jeg burde føle meg passe truffet av dette innlegget.. Min barndom ble sørgelig kort, og jeg reagerer nok med å forlenge friheten og uansvarligheten ved å være ung så mye jeg kan. Når jeg sammenligner meg med jevnaldrende er jeg svært så voksen og ordentlig av meg, mye pga at jeg har bodd for meg selv i over seks år allerede. Likevel - jeg har utviklet en viss allergi mot å bli betraktet som “voksen”, men det har nok noe med mine personlige konnotasjoner å gjøre. KAn jeg ikke få lov til å fortsette med det en stund til, hm?
Mia jeg har vel ikke akkurat hverken rett eller mulighet til å nekte deg.. å nekte å bli voksen :-)
Men det er ikke farlig.. tro meg.. det er en behagelig tilstand :-)