Havheksas Sideblikk

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men i den siste tiden har det liksom kommet innover meg at jeg er blitt voksen. Og jada, jeg vet at i en alder av noen-og-tredve så burde det ikke komme som noen stor overraskelse. Men det er ikke overraskelses-momentet som er det essensielle. Jeg bare føler, uten at jeg helt klarer å sette pekefingeren på hva som gjør det, at jeg er ferdig med en epoke som startet da jeg var ca. 20 år.
Jeg har samlet opp en del tråder i livet mitt i den siste tiden. Mentale tråder. Det er helt utrolig så forbanna mye rart man kan ha liggende som vrakgods i hodet på en selv som man ikke helt er klar over. Nå har jeg ingen planer om å begynne med noen utredning om livet mitt opp til nå, men jeg lurer litt på… hvor mye vi påvirkes av det ubevisste. Minner vi har helt eller delvis glemt, og som dukker opp i drømmer. Små øyeblikk som har brent seg fast i hukommelsen. Lærdom som har sivet inn som visdom snarere enn som definerbar kunnskap.

Noen ganger.. eller egentlig veldig ofte, så føler jeg meg som en uendelig gammel sjel, i en ung kropp. Og neida, jeg føler meg ikke gammel… som sådan, jeg føler bare at jeg har vært her… veldig lenge.

Men voksen du… jeg må nesten venne meg til tanken først. Ikke det at jeg vet hva jeg skal bruke det til. Hva gjør man, når man har innsett at man er blitt voksen? Jeg føler ikke akkurat for å bake kake og feire det som noe minnesmerke. Men rart er det.. da jeg våkna i dag… så følte jeg, for første gang.. at en epoke, en mental epoke, er over. Og at jeg er … blitt voksen. Det er nesten sånn at jeg grøsser litt ved tanken.