Det er moderne, får man gjerne intrykk av, å være engasjert .. i ett eller annet. De fleste du snakker med gir gjerne inntrykk av å ha en sterk oppfatning om ett eller annet tema. Det være seg feminisme, politikk, mat og trening, mote, fattigdom, miljøvern etc. Vi er alle engasjerte på en eller annen måte. Vi gir gjerne vår lille ”kronikk” over hva som har skjedd i uken eller dagens løp.
Jeg må innrømme, jeg fører dagbok. Og jeg har av og til tenkt, når jeg ser i dagboken min.. men faen og da.. burde jeg ikke skrive mer om det som skjer rundt meg i verden? Fremtidens folk må jo tro jeg er helt uengasjert i verden jeg lever i!! Men det ender opp med at jeg skriver om hverdagsting.. og pludrer for meg selv over det jeg mener om menneskene i min nærhet. Jeg har kun ved svært sjeldne tilfeller nevnt den store verden i dagboken min.
Og joda, det er mange viktige ting der ute å ta tak i. Det er mange viktige ting å engasjere seg i. Men… innimellom… så får jeg litt inntrykk av at folk engasjerer seg ut av sine egne liv. Jeg tror nå engang at det er sånn at jeg er kommet til dette livet for å lære noe .. ett eller annet jeg kan ta med meg ”videre.” (Ja, jeg tror på evigheta for ”ånden” – uten å ha definert det videre). Og ville det ikke være trist da.. at det eneste man IKKE har engasjert seg i.. all den tiden man hadde tilgjengelig.. var ens eget liv?
Jeg sier ikke at alle verdens problemer ikke er viktige.
Jeg sier ikke at jeg er viktigere enn resten av verden.
Men.. jeg ser verden gjennom mine linser. Og jeg må jo leve det livet jeg har satt meg for å leve, ikke sant?
Jeg har et engasjement jeg brenner for jeg også.. og det er livet i seg selv. Jeg vil lære så mye som mulig. Om meg selv. Om andre mennesker. Hva som driver andre mennesker. Hva som fører dem fremover i verden.
Mennesker har evnen til å reise seg av all verdens elendig het. Vi har i oss kimen til å bli en fantastisk rase. Det som får tannhjulene til å gå rundt i mine tanker… er når jeg begynner å lure på hva som gjør at vi ikke er der.. ennå. Og om vi noen gang kommer oss så langt at vi er i stand til å se vårt eget potensiale.. både som menneskerase.. og som individer.
Muligens ser jeg både for oppdelt og for helhetlig på det på samme tid. Jeg har en del polarisering på gang mellom ørene på meg. Og det er det som driver meg fremover. Evnen til å se ting fra alle mulige vinkler.. Og jeg håper jeg forstår.. en gang 