Av en eller annen grunn driver jeg og roter rundt i kjelleren til min bestemor for tiden, i drømmeverdenen min.
Leter etter nøkler, som jeg finner etter mye leting og mye banning..
Litt pussig at jeg ikke har dører jeg skal bruke dem på?
|
||||||
Planen er å bli ferdig med det .. snart (klikk på bildet for å se en større versjon) Driver og mekker på ny layout for bloggen. Kommer sikkert til å se litt merkelig ut likevel .. innimellom I sommer en gang begynte jeg på et maleri, som jeg egentlig hadde store planer om å ha ferdig i løpet av sommeren. Pussig det der med maleri og tegninger.. hvordan de helt plutselig blir som en skilpadde i sakte tempo.. og man klarer ikke å komme seg til å gjøre noe med det på fjorten evigheter og en dag. Men jeg fikk liksom inspirasjonen over meg forrige helg.. og fikk malt litt på bildet igjen (kommer kanskje til å legge ut nye bilder på det i helga, hvis jeg bare klarer å knø meg så langt). Men jeg gjør som alltid.. finner ut at jeg vil endre på noe.. vaske vekk noe (fordelen med akvarell), og legge til noe helt nytt. Noe sier meg at om jeg ikke henter frem Fru Selvdisiplin fra kjelleren, så kan det gå både vinter og vår før jeg blir ferdig med bildet. Og jeg har en enda mer ekkel følelse av at jeg uansett ikke kommer til å bli fornøyd med resultatet. Det blir jeg aldri .. helt. Men det går fremover.. definitivt. Om enn med kinesiske steg av gangen. Har det noensinne slått deg at vi såkalte moderne mennesker må kunne kategoriseres som totalt hjelpesløse? Det er fint få ting i denne verden vi ville være i stand til å takle og fixe selv. Ta et så enkelt eksempel som strømstans. Hva tenker vi på? Eller mat. Jeg bor i en by. Jeg har ikke dyr og dyrker ikke grønnsaker selv. Hamsteren vi har blir ikke store munnfullen likevel, og plantene jeg har er til dekorasjon. Men når jeg stopper opp og tenker meg om, så lurer jeg virkelig på – hvorfor? Nå har jeg ingen superløsning på akkurat det. Bor man i en leilighet så er det liksom begrenset med plass til å dyrke mat på uansett. Men sett at matforsyningen tok slutt. Om enn ikke for all tid, så iallfall i en periode? Hvor mange kan med hånden på hjertet si at de ville overlevd det, uten å måtte tære særlig på evt. fettreserver? Jeg tenker de fleste av oss hadde blitt enten usedvanlig slanke, eller fått håndhilst på krypene nedi jorda. Ikke det at det hadde blitt no særlig for dem å ete allikavel, men dog. Hva tenker vi på? Eller hvis en ulykke skjer. Eller bare noe så enkelt som en flom. Hvor mange av oss er det da ikke som faktisk må reddes? Eller en storm, der havet begynner å ete litt av landjorda? Folk bosetter seg så langt ned i strandlinjen at de har bølgeskvulpet mellom tærne 24/7. Og for all del, havet er hyggelig, når det er rolig og sola skinner. Men med tanke på stormene som har herjet i de siste årene, så finner jeg det merkelig at det faktisk fremdeles er mennesker som ønsker å bo i strandlinjen. Hva innbilder de seg? At herjingene rundt på jorda vil gå bue rundt dem, fordi.. vel, det skjer alltid noen andre, ikke dem? Hva tenker vi på? Hvorfor har vi så villig og egentlig kjapt, gått fra å være selvforsynte, til å bli hjelpesløse babyer som er mest fascinert av ranglen vår (les bling-bling, mote, fine tingene til huset, de dyre feriene etc etc)? Hvorfor er det ikke obligatorisk å lære hvordan du faktisk _kan_ overleve, hvis du måtte? …Hva tenker vi egentlig på? Jeg gjør en liten endring på bloggen min.. Dvs muligheten er tilstede inntil posten er 3 døgn gammelt.. så blir muligheten for å kommentere slått av. Skulle noen, mot formodning, ha noe på hjertet etter den tid, så har jeg lagt inn kontaktinfo i linken oppe til venstre på siden.. altså “Blogger’n” siden Det sner H-E-R-R-E-F-R-E-D jeg misliker vinteren!!! Ehm.. - Føkk - - Føkk - - poff – - poff – - poff - …. bussen kjører til neste stopp …. - poff - - poff - Lill-damen lener seg bakover i setet og holder ekstra godt fast på vesken. På sånne dager vet man aldri.. plutselig får den vinger og stikker av.. Jeg må innrømme at det er med en viss lattermildhet at jeg betrakter oppstyret som er i media for tiden blant skøytesportens utøvere i Norge. Makan te kjerringer skal man faen meg lete lenge etter. Hva har vi? HAN VIL HA SEXSJIKANETRENEREN SIN TILBAKE!!! Det sier mye om drittungens holdninger til andre mennesker. Drit i om andre blir seksuelt trakassert.. så lenge HAN SELV kan tjene på at den feite halvgamle treneren hvisker han gode tips i øret. Men ikke nok med det. Så begynner stadig flere at folkene i skøytesporten å bitche i media. Og drittungen truer med å gå ut av landslaget fordi han ikke får viljen sin – igjen? Da-jises. Men det skal drittungen ha.. han er i ferd med å bli ei god kjerring allerede. Han og de andre sutrekjerringene som holder teater i media for tiden. Selv om jeg gir katta i skøytesport – og det av hele mitt hjerte – så syntes jeg de skulle kastet drittungen hodestups ut av landslaget. Så kanskje lærer han seg å legge fra seg barnehagefaktene sine, og lære seg til at sport handler OGSÅ om sportsånd, så vel som det å konkurrere og forhåpentligvis vinne. Og da spesielt i OL. ALT handler ikke om han, selv om han åpenbart tror det. Hvorfor var det jeg ikkje bryr meg om sport igjen tro? Så jeg oppretter en ny kategori.. og innbilder meg at jeg skal komme så langt at jeg knipser minst 1 bilde per dag. Så.. første bilde ut – ta da – Etterdønningene etter julen
 …Sjoookooladekaake!
Fabuleringspost.. advarsel herved Egentlig så er det ikke så ille med vinter. Selv om jeg syter og klager over drittvær, kulde og lengter etter vår. Men helt egentlig, så har den dypeste vinteren en viss .. om enn kanskje ikke sjarm, så iallfall nytteverdi. For de av oss som lever mye på innsiden av oss selv iallfall. Når det sner ute, og verden utenfor er pakket inn i stillhet, så er det som om livet i seg sjøl slår av noen hakk på farta. Har du lagt merke til det? I tillegg… når det er måneskinn, og midtvinters, så er det, iallfall for meg, behagelig å bare sitte og stirre mot månen, og drømme meg bort. Jeg vet ikke om jeg drømmer om noe konkret akkurat, men det gir meg likevel noe. “Av måneskinn gror det ingenting.” Tro’kke det er sant. Det gror mye av måneskinn. Mange gode filosofiske tankebaner. Mange gode samtaler, når selskapet er riktig. Mange drømmer. Og for min del, også mange gode ideer til nye malerier. Der har du det. Måneskinn er inspirasjon. Rett og slett. Midtvinters er ikke så ille. Bærer løfter om vår. |
||||||
|
Copyright © 2010 Skyggeblikk - All Rights Reserved |
||||||
