Skyggeblikk

Hm..
Du har sikkert hørt uttrykket sjøl Bloggleser’n. *peke på overskriften til blogginnlegget*

Jeg regner med det skal bety at det å se sterk/muskuløs ut NÅ skal være ansett som mer attraktivt for kvinner, enn det å se mager ut. For, det er noe vi alle vet, å være attraktiv MÅ være vårt fremste mål. ALT vi gjør, som kvinner, må være med tanke på at vi skal fremstå som attraktive. Du må passe på å være slik som det kreves, slik det ønskes at DU som KVINNE skal se ut.

Sånne uttrykk irriterer meg. Hvorfor skal det hele tiden defineres hva som er «foretrukket».. og hvem sier at dette skal være noen form for fasit? Det er flott at flere jenter og kvinner ser verdien i å bygge litt muskler, men å knytte dette opp mot utseendet blir i beste fall feilslått. Menn skal trene for helsas skyld, mens kvinner skal trene for utseendets skyld? Sagt veldig polarisert så kan man sitte igjen med inntrykket av at det er DETTE som ligger til grunn for slike …. slagord. Og jeg ser ingen grunn i det hele tatt til å engang forsøke å ta det innover seg. Det er hverken mer eller mindre attraktivt. Det kommer helt an på personen, og helt an på preferansene til den som er betrakter. Trening bør være motivert av helt andre ting.

Og det er alltid noen som skal mene noe. Som ikke føler seg vel med mindre de får definere en mal som de føler at alle bør strekke seg mot. Og for oss kvinner – selvsagt – utseendet. Det er alltid noen som innbilder seg at DERES måte å leve på, deres preferanser, deres rammer – er den ultimate sannhet. Og alle andre som ikkje faller inn i den kategorien er det noe i veien med. Sånne mennesker er det lett å få mentale kramper av.

Det er flott at noen føler at de har funnet oppskriften på sitt liv. Hvordan de bør legge opp veien som ligger foran dem. For all del. Legg gjerne en plan du. Men må du gjøre dette til en sannhet? Sannheter finnes i praksis ikke. Selv i vitenskapen så er enhver sannhet i beste fall midlertidig. Og DIN vei mot helse, om det er DET som er fokuset ditt, har ingenting med andre menneskers kropper å gjøre. Vi kommer alle ulikt satt sammen til jorda. Og vi må forholde oss til helse på hver vår måte. Det er slitsomt med mennesker som skal definere og fortelle ALLE om hva som er den rette tingen. Enfoldigheta er som et sinnsyk hakkespett på en metallstang.

For meg så blir det mat- og treningsregimet masete og hysterisk. Å alltid ha et fokus på ka man skal spise.
Helt ærlig så syntes jeg ikkje mat er så spennende. Det er brennstoff, og noe av det smaker bedre enn det andre. Men jeg tenker kun på mat om jeg er veldig sulten. Utover det så kunne jeg ikkje bry meg mindre.
Men hey, jeg har faktisk SMAKT proteinpulver, som også kvinnfolk/jenter har begynt å gnåle så veldig om no for tida.. det smakte omtrent sånn som jeg innbilder meg at oppsmuldra, våt papp smaker. Mmmmm… knallgodt.

Jeg overhørte noen jenter for noen uker siden som snakket om hvilket proteinpulver de burde kjøpe, hvor mye de fikk i seg av det i løpet av en dag/uke/whatever.. og kordan de håpet at det skulle få fettet til å forsvinne og musklene til å komme frem. Og dette var pinnedyr av noen jentunger, som hverken hadde muskler eller fett. Gawd… tenkte jeg.. er det mulig? For deretter å lukke ørene slik at jeg slapp å få med meg resten av samtalen. Det ble rett og slett for tussete.

Nårtid skal fokuset komme over på:
- Dette gjør deg godt
- Dette bidrar til å forbedre helsen din slik og sånn
- Dette gir deg mer energi
- Dette … fyll inn resten

Nårtid skal fokuset flytte seg over på det positive? Gleden ved å røre på seg? (og da ikkje nødvendigvis til blodsmaken siver inn i kjeften). Gleden over å orke flere ting? Gleden over å få mer energi? Føkk det med utseendet. Det endrer seg gjennom livet uansett. Kroppen er en farkost. Du skal ikkje slite den ut flere tiår før du skal legge den fra deg. Du skal ikkje tvangsfore den med protein, som om du var en gås som skulle få frem den beste leveren før du ble kverka. Men holder du på sånn så har du nok noe til felles med gåsen, uten at jeg skal utdype den så veldig

Jeg liker å trene. Jeg liker – nå – å presse meg – litt. Blir det for heftig mye press-på-ta-i-no så har jeg en tendens til å bli sur. Jeg liker å trene MED kroppen, ikkje trene med piske-kroppen-til-innsats mentaliteten. Jeg tror ikkje det kommer til å gi meg noen gevinst. Blodsmak i kjeften er ikkje så delikat. Og absolutt ingenting å hige etter. Jeg tror ikkje at om jeg ligger flatet ut etter ei trening, så har jeg tjent noe på det. Jeg er av dem som har tro på oppmuntring. Og jeg merker at når jeg trener med «oppmuntring» som bakgrunnstema, så orker jeg mer. Jeg får til mer. Jeg blir mer fokusert.
Skal ikkje påstå at DET ville fungere for alle andre. Kanskje noen trenger pisken. Ka pøkk vet vel jeg. Men for min del.. nope.

Alle tjener nok sikkert på å trene.. Men.. men ingen tjener på dette kakafoniet av mas som vi utsettes for fra alle kanter om utseende, kropp, mat, trening, mengden av trening og blablablabla.. Gaffateip.. man ska’kje kimse av fordelene gaffateip kan gi oss. MASSEVIS av gaffateip.

Strong is the new skinny… hm.. hvorfor må det overhode være et mål.. om å være noen form for «skinny»?