Kategorier

august 2017
M T O T F L S
« jul   sep »
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
28293031  

Vandrende tanke

Jeg har troen på meditasjon. Som en metode for å lære seg å være mer tilstede i livet.
Ikke det at jeg er spesielt god på det.. 2 av 4 ganger jeg har forsøkt så sovnet jeg. Det var jo ikke akkurat meningen.
Men de 2 andre gangene klarte jeg å slippe tak i tanker, følelser etc.. og bare fokusere på pust og hjerteslag.
Problemet var bare.. den ene av de to gangene.. så ble hjerterytmen så sakte at jeg begynte å bli bekymret, og – vips – der var jeg ferdig med DEN mediteringen.

Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg har forsøkt veldig mye siden den gang. Mer som i ikke i det hele tatt, når jeg skal være ærlig.

Men for min del finnes det en annen måte å oppnå en form for nedbremsing av tankestrømmen.
Jeg kaller det for å «flyte».. Det er rett og slett å la tankene få flyte dit de selv vil. Jeg har det som innsovningsrituale om kveldene, og mange ganger kobler jeg bare omverdenen ut, og flyter med tankene. Det er en forskjell fra dagdrømmeri.. for jeg «instruerer» ikke tankene mine i noen historie eller noe sånt, jeg bare lar dem flyte med den mentale/emosjonelle vinden, og ser hvor det tar meg.

Jeg tror også – for min del – at det å legge merke til detaljer i omgivelsene.. eller løfte blikket fra hverdagen.. hjelper meg i å koble ut og meditere.. om enn på min egen måte. For meg blir det weird og litt… hva skal jeg si.. koreografert nesten, hvis jeg skal sette meg ned og bestemme meg for å tenke på ingenting.
Jeg gjør det mange ganger når jeg «flyter» … tenker på ingenting.. that is. Men jeg tar aldri en bevisst avgjørelse om at NÅ skal jeg ikke tenke på noe.

Selvsagt… min beste form for meditasjon.. er å skrive på historiene mine eller male/tegne. Da finnes ikke resten av verden allikavel.

Men ja.. å flyte med strømmen på innsiden.. stilner kakafoniet på utsiden. 🙂

En utvidet verdsettelse

Jeg er ingen fantastisk flink kunstner.
Jeg mener, jeg kan tegne og blir dyktigere i bruken av farger og skyggelegging, javisst.
Men jeg kommer neppe til å bli en av dem som får til realistisk kunst.

Og tidligere har det irritert meg noe så grønnjævlig. At jeg ikke fikk til å formidle de bildene jeg ser i hodet, ned på papiret.

Men jeg har, med årene, begynt å se på kunst på en annen måte. Jeg liker kunst som forteller en historie. Selv om det kun er fragmenter av en historie.
Jeg liker ikke veldig abstrakt kunst. Og heller ikke de maleriene der det er klattet noen streker ned på et lerret, og det er det hele.

Jeg liker bilder som ER noe, selv om de er surrealistiske. Faktisk så foretrekker jeg surrealistiske bilder. Med gjenkjennelige symboler, men satt sammen på en måte som får meg til å stoppe opp og tenke. Og jeg foretrekker også kunst som ikke er realistisk.. altså om du ser et ansikt, så ser det ikke ut som et fotografi. Du kan SE at noen har malt eller tegnet det.

Dette er kun mine preferanser. Men historiefortelleren i meg liker sånne bilder. Som bruker vår virkelighet som bakgrunnsteppe, men som likevel forteller sin egen historie. Og nå er det det jeg etterstreber i mine egne maleri. Historien.

Det er ikke realismen som er viktig. Det er stemningen. For meg.

Og jeg liker den endringen i meg selv. At jeg kan se forbi linjene og penselstrøkene.. og se historien(e) som ligger bak dem.
Jeg verdsetter både mine egne og andres maleri og tegninger mer enn før.. pga dette. Merkelig nok er jeg ikke like glad i digital kunst.
Jeg ser at det ligger mye arbeid bak det. Jeg ser på det som fantastisk flinke kunstnere. Men det appellerer sjelden til meg som bilde.
Kanskje blir det for realistisk, jeg vet ikke. Men der har du det.

Men kunst generelt… appellerer bare mer og mer til meg 🙂

Superspionen Lill

So… jadda.. jeg har en livlig fantasi. Og spesielt i drømmer, åpenbart. Natt til i dag drømte jeg følgende (noe redigert)

Jeg jobber i en gruppe som er en del av etterretningen. Usikker på hvilket land, men det er veldig viktig for enkelte i teamet at Dronning Elisabeth ikke får vite om at de er på oppdrag. (uvisst av hvilken grunn).
Hele drømmen starter i barndomshjemmet mitt. Da vi skal dra til «Finnmark» så går vi ut av barndomshjemmet mitt.. og til min bestemors hus, som står ca. 20 meter fra barndomshjemmet mitt. Men i drømmen var et en ENORM avstand, man kunne bare gå dit på 10 sekunder.
En del av oppdraget består av å reise til Finnmark og … spane… En mann i teamet forteller høylytt om en morsom opplevelse han hadde, for å overbevise «lokalbefolkningen» om at han hører til dem. Vi sitter i en typisk «engelsk» pub. Vi utga oss for turister som egentlig kom derfra (spilte roller som 2 par på ferie)
Jeg lener meg bakover, og ser dronning Elisabeth sitte lengere borte.. i full «kongelig påkledning».. hun drikker te, retter på kronen sin og myser veeeeeldig skeptisk på han som forteller. Jeg tror ikke hun lar seg overbevise.
«Hun har sett for mye i løpet av livet sitt til å la seg lure.» Tenker jeg oppgitt

Så.. ja.. jeg sitter bare og flirer litt for meg selv.. over det ekstremt skeptiske uttrykket i dronningens ansikt. Av en eller annen grunn finner jeg det ekstremt komisk, i etterkant. Sånn går no dagan…

Men om man ser på symbolikken så er det mye rart å ta tak i her.

  1. Vel, først den skeptiske dronningen. Hvorfor hun var så skeptisk, og hvorfor akkurat HUN ble valgt vet jeg ikke – ennå.
  2. Liksomavstanden. Hvorfor reiste vi ikke, bare gikk mellom 2 hus og opplevde det som en enorm avstand.
  3. Og om Finnmark, jeg er født der og bodde der til og fra de første 6 årene av livet mitt. Så det ligger kanskje noe der som symbolikk.
  4. Oppdraget (som jeg ikke klarer å huske hva var.. eller iallfall ikke får tak i bevisst)
  5. De som var med på oppdraget (ukjente mennesker, 2 menn og 1 kvinne var med meg som samarbeidspartnere – en balanse?)
  6. Det at jeg var agent – som jobb.
  7. Engelsk pub. Jeg drikker i prakis ikke alkohol (det smaker bajs), og jeg har aldri vært inne på en slik pub, men det var uviktig i drømmen.
  8. Spille en rolle

I tillegg så har du omgivelsene generelt. Jeg mener det var vinter i Finnmark og sommer ellers. Og pub’en var merkelig opplyst, men jeg så ingen reelle lyskilder. Jeg tror det kom noe lys fra utsiden. Og jeg var stresset i hele drømmen. Stresset fordi jeg forventet av vi skulle bli avslørt hvert øyeblikk. Jeg var også den eneste av «agentene» som faktisk fulgte med på omgivelsene. De andre var mer opptatt av rollene sine.
Også det at puben var lokalisert i min bestemors hus. Hun var strengt religiøs, og ville aldri rørt engang en DRÅPE alkohol, likevel brukte hjernen min utsiden av huset hennes som inngangen til puben.

En viktig del av å forstå sine drømmer, og gjøre seg nytte av dem, er det å være i stand til å plukke ut symbolene som opptrer. Jeg har plukket noen av dem allerede, men langt fra alle.

Husene ser jeg på som tankekonstruksjoner. Opplærte tankesett, i og med at det ikke var naturen som var scenen denne gangen.
Stedet (Finnmark) har jeg en viss formening om.
Jobben, dronningen, reisefølget mitt og puben derimot.. klør jeg meg enda i hodet over.

Selve «historien» er også viktig. Men akkurat nå er drømmen så fersk at jeg mest ser på de ulike delene.

Også en annen ting. Selv denne korte drømmen hadde to deler.
Del 1: det som foregikk i barndomshjemmet (planleggingen av oppdraget)
Del 2: det som foregikk i bestemor-pub-huset (utføringen av oppdraget)