Kategorier

februar 2016
M T O T F L S
« jan   mar »
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728
29  

Samtale som kunstform?

Ok, kanskje jeg fremstår som en gammmel krok no, men det får heller stå sin prøve. En gammel krok er bedre enn ingenting, og noen ganger føles det som om jeg er uendelig mye eldre enn mine år skulle tilsi uansett.

Men jeg sitter og tygger litt på dette med å føre samtaler. Og da tenker jeg ikke bare ansikt til ansikt, men også via nett, sms o.l. Og jeg lar meg irritere. Eller nei, ikkje irritere, men frustere, over folks manglende evne til å føre noe så enkelt som en samtale.

Jeg sier til meg sjøl, dvs unnskylder folks manglende evne eller vilje til å føre samtaler med at folk blir lett stressa no for tiden. De har så mange ting å tenke på.. og blablabla.. men egentlig er det ikkje sant. Folk er bare føkkings late, mentalt sett. De gidder ikkje å holde en samtale i gang. De gidder ikkje engasjere seg nok til å bruke mer enn 5-sekunders vinduet sitt til å følge med på ka motparten snakker om. Og sjøl da er det knapt nok å følge med, men bare å registrere at motparten har sagt noe, så driter man i resten.
Når det føles som om du skremmer opp en flokk med bavianer hver gang du forsøker å dra i gang en samtal om noe som er litt dypere enn «ille vær no for tiden hæ?», så føles det unektelig som om man har krasjlandet på «the planet of the apes».. der utviklingen definitivt ikkje gikk fremover, for noen.

Eller man forsøker å starte en debatt om et tema på sosiale nettverk. Det er klin umulig. Fordi folk er ikkje i stand til å diskutere temaet du tar opp, men vil heller fortelle om følelsene sine, som er perifert og bare et svaaaaakt «muligens» knyttet til temaet. Jeg er så jævla lei føleriet til folk, det fornuften i praksis aldri er koblet inn, og folk løper rundt med «label»-maskinen og kaller hverandre for både det ene og det andre i hytt og pine, istede for å forholde seg til temaet. Å spore av innimellom er helt greit, det kan føre til en mer interessant samtale. Men når folk skal trekke sitt eget (drit kjedelige) følelsesliv inn i hvert føkkings tema, med et forhold til fakta og logikk som minner om fandens oppmøte i søndagsskolen, så blir debatten ditto givende.

Jeg har av og til lurt på om det er vanlig å tenke i ord, når folk tenker. Jeg konkluderer med at det er nok svært lite sannsynlig. Folk må først lære seg ord, før de kan begynne å tenke i dem. Hvis folk bruker noen form for «nedtegnet» symbolikk når de skal forholde seg til prosessene sine på innsiden, så tipper jeg at det er «smilefjes» der også. Og at bajs-emotikonet er mye brukt.

En tegnet utfordring – 6 – Noe jeg aldri har tegnet før

Noe jeg aldri har tegnet før.. et beltedyr, også kjent som Armadillo, er noe jeg definitivt aldri har tegnet før.
Dette er bare en 5-min skisse.. muligens lager jeg et pyttelite maleri av det i nærmeste fremtid.

Armadillo

Så.. noen små fakta om beltedyret:

  • Disse finnes primært i Sør-Amerika. Kun to underarter har migrert så langt nord som til Mellom-Amerika.
  • De foretrekker områder med myk jord og sand, sånn at det er lettere å grave tunneler.. som de har mange av, for å unnslippe rovdyr.
  • Den minste arten blir bare rundt 13 cm lang, og veier bare opptil 85 gram, den største kan bli opptil 150 cm og veier rundt 60 kg.
  • De er i praksis nesten blind og døv, men har en sabla god luktesans. Og de bruker pelsen på undersiden av kroppen til å føle seg frem i omgivelsene, omtrent sånn som værhår på katter.
  • De har en lav forbrenning, og ditto lav kroppstemperatur (bare 33-36 grader)
  • De kan svømme hvis de vil, og svelger luft for å lage seg en innvendig flytevest, men pga skallet de har rundt kroppen, så kan de faktisk spasere rundt på bunnen av innsjøer, o.l. Og de kan holde pusten uten problemer i opptil 6 min.
  • De spiser insekter og amfibier (frosker etc) ..
  • De KAN bli rundt en 15 år gamle, men det er i fangenskap. I vill tilstand regner man med at de blir opptil en 7 år gamle.
  • Selv om de kan rulle seg sammen til en ball for beskyttelse, så vil de aller fleste av dem forsøke å stikke av, aller helst ned i hulene og tunnelene sine, dersom de blir angrepet.
  • De er ikke spesielt sosiale, og den eneste gangen de går med på å dele hulen sin med noen andre beltedyr, er når en mor fostrer opp ungene sine. Utenom det? Nope, da vil de ikkje sosialisere seg. Ikkje litt engang.

….Og ellers.. så er de bare generelt sett kule.. de små, pansrede raringene 🙂

Uunngåelig

En gang, et sted der fremme, vil dette ikke bety noe, for noen.

Og godt er det.

Mennesker som tror at de kommer til å sette et varig inntrykk på resten av menneskeheta, trenger å stikke finger’n i vannet, og se nøye på hullet som blir igjen idet de trekker finger’n opp igjen.

Vi har navn vi «kjenner til» fra historiske hendelser. Vi har handlinger vi blir fortalt om, fra fordums tider.
Men.. hvem av oss som lever i dag, vet noe om menneskene bak disse navnene og historiene? Ingen av oss gjør det.

Og et sted der fremme, kommer alle vi av i dag til å «lide» samme skjebne.

Så jeg ville ikke stresset så mye med å sette et varig inntrykk på menneskeslekta som kommer etter min død. Jeg bryr meg egentlig ikke om hva de mener. De er barn av sin tid, jeg av min. De er mennesker av sin sivilisasjon og sin kultur, vi av vår.

Og et sted der fremme må vi alle gi slipp. Både på livet og tanken om at vi betyr så uendelig mye for fremtiden.

Her og nå er uansett alt vi har …

Gror det mon tro?

Jeg så noen videoer på youtube om hvordan man kunne «gro om igjen» grønnsaker man har kjøpt på butikken.
Altså..
Du bruker dem på vanlig måte.. og setter deler av dem i vann i etterkant.. og lar dem gro på nytt.
Det ble påstått at man kunne gjøre det med gulrøtter. JEG vet no ikkje om jeg tror på det, men jeg tester.
Så får jeg se om det gror noe ut av det.

Hadde vært litt kult hvis det funker 🙂

Kan du seg meg nå?

Så jeg gjorde ferdig maleriet.
Etter at jeg ikke fikk den stemningen jeg ville ha bare vha akvarell-maling, så begynte jeg å bruke polychromos fargeblyanter og akryl-blekk i tillegg.
Jeg er fornøyd – nok – med bildet. Selv om det overhode ikkje ble sånn som jeg hadde bestemt meg for på forhånd. Men der har du akvarellmaling.. den gjør gjerne mer som den vil i mange tilfeller. Godt jeg er sta, og ikkje gir opp iallfall 🙂

Kan du se meg nå?

Argh!

Jeg har begynt på et nytt akvarell-maleri.

Grmf.

Ikkje fornøyd.

Jeg ser en del ting som er bra i bildet.. og tenker med meg sjøl.. HVORFOR GJORDE JEG IKKJE SLIK FRA BEGYNNELSEN AV?!!
Så jeg har gått og skult på maleriet til og fra en stund no.
Og har bestemt meg for å begynne helt på nytt.

Planlegge maleri Lill, P-L-A-N-L-E-G-G-E!

-sukk-

Historier fra tog og livet

Jeg har alltid likt filmscener fra tog. Ikke moderne tog, men sånne gammeldagse, med litt store kupèer og skyvedører ut mot gangen utenfor. Jeg så en film i kveld, der noen av scenene foregikk inne på et slikt gammeldags tog, og min første tanke var; «jeg burde skrive en historie som foregår på et sånt tog.»

Tanken om en litt sakte måte å reise på, der landskapet flyter forbi utenfor, mens en helt egen verden befinner seg og leves ut innenfor rammene av et tog, gir gjenklang ett sted i dypet av tankene mine. Ikkje sikker på hvorfor. Men på sett og vis er det jo det vi gjør alle sammen. Vi lever innenfor rammene av vårt egen verden. Og resten av verden er en form for avansert statist til det som skjer inne i vår egen lille boble. Som en kupè. En god metafor egentlig. Så sånn sett.. ville det å skrive en historie som foregår på et litt gammeldags tog, også være å skrive om livet. En kupè, et liv. Eller sammenflettede liv, for de som sitter i samme kupè.

I den metaforen lurer jeg litt på hvem konduktøren er. Hvem sjekker at du har rett billett.. i livet? Blir du satt av altfor tidlig om det er noe feil med billetten din, i livet?

Dess mer jeg tenker på det, dess mer ser jeg hvordan en togreise og livet sammenfaller. Noen tar hurtigtog, og kommer til veis ende i skinnende, hypermoderne fasciliteter, men da er også reisen over på et øyeblikk. Noen reiser langsomt, suger til seg alle inntrykk. Nyter en eller flere gode måltider. Fører samtaler, sover kanskje litt, og reiser langt, før reisen er over.

Jeg har helt rett. Jeg burde skrive en historie som foregår på et tog…

Mellom regnbyger og snefnugg

Ser ut som om værgudene har vanskelig for å bestemme seg for tiden. Litt regn. Litt kaldt. Litt sne. Litt mer regn. Litt mer kaldt. Litt vind. Litt stilstand. Men kontinuerlig vinter..

Jeg er lei av vinteren. Møkkalei. Alt i meg ser frem til at det blir mer vår. Jeg har aldri vært et vintermenneske. Jeg tilskriver det til å ha blitt født en mandags formiddag, langt fandenivold i nordishavet, midt på kaldeste vinteren. Grunn god nok til å ha sine innvendinger mot vinteren.

Så jeg motarbeider vinterfølelsen.. med små ting 🙂
Har nettopp gått til anskaffelse av disse to 🙂 Innbundet i ekte lær, og med grovt, ulinjert skrivepapir. Jeg liker den rustikke følelsen disse gir meg. Jeg skriver mye, og det å ha noe spesielt å skrive ting ned i, får skrive-geeken i meg til å juble (ja, jeg vet jeg er litt snål)

Begge to er kjøpt herfra: Dragens Hule

Den første er ment å brukes til å føre inn drømmer i. Jeg liker å ha noe spesielt for det. Jeg tar smånotater i notisblokker, og overfører det til denne boken. Fordi.. vel.. drømmer.. fortjener en hedersplass

Notatbok 01

Denne skal jeg bruke til journal/dagbok. Jeg har etterhvert utvidet begrepet på «dagbok».. til å omfatte både skisser og andre ting, så dagbok er kanskje feil betegnelse nå. Derfor kaller jeg det for journal, for det inneholder mye mer en «dette var dagen min»-type føringer.

Notatbok 02

Så da graver jeg meg litt ned, i skriveriene mine.. og venter på vår. Og at vekstsystemet jeg har bestilt skal ankomme postkontoret 😀