Kategorier

januar 2016
M T O T F L S
« des   feb »
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

Å betrakte skyer og lytte til fjell

Det er så viktig, for mange, å fylle dagen sin med gjøremål.
Å være sikker på at de har vært «flinke nok» til å fortjene å slappe litt av på slutten av dagen.
Det er så viktig, for mange, å holde seg i aktivitet, kontinuerlig.

Jeg trente tidligere i dag. Og snakket så vidt med bekjente, som kom ut av en yogatime. Og de var alle fornøyde med yogatimen. De kunne ta seg tid til å slappe av, sa de, og komme mer i kontakt med seg selv.
Og jeg brynet litt på pannen. Selv om det kanskje ikke var slik de mente det, så var min første tanke «må dere inn på en time på treningssenteret for å kunne slappe av og føle at det er lov?»

Og jeg har tygget litt på tanken nå utover kvelden, etter at jeg sjøl var ferdig med treninga. For det slår meg at folk kanskje er litt for opptatt av alle gjøremålene sine. Alt som skal fylle dagen. Tror mange glemmer å bare stoppe opp, og ta dype åndedrag. Og puste med magen. Fysiske, mentale og emosjonelle åndedrag. Det er ikke meningen at vi skal holde på som flittige små maur, som går nonstop inntil vi kubber av utmattelse.

Og jeg kom til å tenke på to episoder fra mitt eget liv, der jeg virkelig koblet ut resten av verden. Hvilket jeg forsåvidt gjør relativt ofte, men disse er lettere å beskrive.

Den første var en gang jeg satt på altanen til bestemoren min. Var kanskje rundt 20. Det var om sommeren. Det var blå himmel, med store, fluffy’e skydotter som fløt veldig fort over himmelen (så kjapt at man hele tiden kunne se dem bevege seg). Denne bevegelsen skapte mange store skyggeflekker på bakken, og jeg ble sittende.. og betrakte skyene, og skyggene. Og resten av verden var et helt annet sted, enn der jeg befant meg.. Jeg følte meg mer våken enn vanlig, selv om jeg ikke enset folk rundt meg.

Den andre episoden var da jeg var i 20-årene et sted. Jeg satt igjen og betraktet naturen. Det var tidlig høst, og sola hang litt lavere på himmelen. Den skinte på fjellene og farget dem ekstra røde. Igjen kom jeg inn i en mental sfære som gjorde at verden forsvant mer eller mindre. Jeg la bare merke til fjellene, og den røde fargen de fikk av sollyset. Og selv om jeg ikke hørte noen lyd – med ørene – så følte jeg det som om jeg oppfattet en lavfrekvent … tone.. humming.. fra fjellene. Som om de sang – ordløse sanger – for seg sjøl. En merkelig form for vibrasjon. Den opplevelsen har forresten ført til at jeg «føler» denne typen vibrasjon fra steiner, fjell og knauser kontinuerlig, hvis jeg fokuserer på dem. Det kan helt fint være noe jeg innbilder meg, det er jeg 100% klar over. Men akkurat det spiller ingen rolle. Det er det det er, for å si det sånn.

Så hvor vil jeg med å fortelle om de to opplevelsene? Vel, evnen til å koble ut er noe alle burde øve på. Selvsagt ikke med meg som noen fasit. Alle må finne SIN måte å koble ut på. Å ta en pause fra gjøremål og forventninger på. Men jeg tror at absolutt alle trenger det. Å ha en evne og mulighet (ikke minst) til å bare kunne la hverdagen seile sin egen sjø. I så måte gjorde jo yogatimen det for de tidligere nevnte bekjente, men jeg tror at man kanskje tjener på det i det lange løp, hvis man er i stand til å koble ut.. uten å bli veiledet til det. Men der kan jeg ta feil. For noen er kanskje det den beste måten?

Uansett så burde alle finne sin måte å «betrakte skyers dans over himmelen og lytte til fjellenes sang». Så blir ikke gjøremålene så overveldende tilstede absolutt hele tiden.

🙂

Hverdagsting – #6 – Tekrukke

For meg er det et poeng.. å alltid ha te tilgjengelig. Hvor var vel verden.. uten te?

tekrukke

(Jada – jeg har fikla med effektene på bildet)

Hverdagsting – #5 – Drager

Jeg holder meg med drager… selvsagt 🙂
Drager som holder orden på tiden.. det må til.. selv for drager.

drager

Hverdagsting #4 – Skrivelyst

Jeg har alltid dette med meg i vesken, i en eller annen form.
Jeg er gammeldags.. jeg foretrekker notatbøker og blyanter/penner.

Skrivelyst

Hverdagsting #3 – Lille Flamme

Selv små flammer lyser godt opp i vintermørket…

Lille Flamme

Hverdagsting #2 – Skjøre knuter

🙂

hverdagsting 002

Hverdagsting #1 – Et hjerte av gull

Jeg leker litt med kamera på mobilen for tiden. Legger ut litt småting som jeg har «fikla» med 🙂

hverdagsting 001

Virrvarr

I natt drømte jeg et virrvarr av usammenhengende drømmer.

Det var noe med en tidligere kollega (og noe blått?). Det var en lang, vennskapelig samtale som jeg ikkje klarer å huske tema for i etterkant (føkk det irriterer meg). Det var katter med perlebroderi på brystkassen. Det var spøkelsesjakt. Det enorme bomullsdotter som forsøkte å overbevise meg om at de egentlig var sneskavler. Det var snirklete veier som gjorde meg mer og mer irritert.

*mumle*

Det HADDE vært greit med litt orden i rekkene av og til. Men neida.. her skal det være bråte med løse tråder, som står og peker nese til meg.

*mumle mer*

Skal nok knekke koden.. etterhvert.

En åpning mot en større verden

Jeg sitter nok en kveld og ikkje har det helt store å ta meg til.
Sånn tilfeldigvis så går «ghost lab» på Discovery Showcase, og tankene mine begynner å rulle.
Discovery skal angivelig være en vitenskapskanal. Men i de siste årene har det økt på med programmer som ligger litt vel langt ute i frynsene på gulvteppet av det man kan kalle for vitenskap.
Ghost Lab er definitivt blandt dem. Monster-serier er noe annet. Jakten på Yeti’er etc. Liksom-dokumentarer om havfruer etc etc. Listen begynner å bli stadig lengere.

Og det er ikke bare Discovery som har begynt å sende slike programmer. Det er flere seriøse kanaler.

Og jeg lurer på om dette er en slags kollektiv greie. Driver vi som rase og utforsker «frynsene»? Kvantefysikk har jo kommet inn i bildet og røska opp i fysikkens verden. Ting er ikke så åpenbare som de var før. Er disse en indisie på overflaten over hva det er vi beveger oss mot?

Det vi i dag anser som det overnaturlige, kan det _egentlig_ være knyttet til kvantefysikken. En del av teorien bak kvantefysikken er at vi påvirker omgivelsene rundt oss med våre forventninger. Og når du tar med i betraktning at hver tanke, hver følelse, hver opplevelse etc skaper elektriske signaler i hjernen, som kan måles, hvordan påvirker disse elektriske blippene den kvantefysiske verden, som igjen gir seg utslag i den «vanlige» fysiske verden?

Jeg sier ikke at ideen om gjenferd, monstre og havfruer m.m. er reelle fenomener. Men kan dette være blipper fra kvantefysikkens verden, som blir mistolket av oss, fordi vi ikke har nok kunnskaper, ennå, om hva dette kan være? Jeg vet ikke, men tanken har begynt å sette seg til rette i tankene mine.
Jeg tror ikke på spesielt mye på tilfeldigheter. Jeg tror at alt som skjer, har en form for mening. Jeg tror ikke det er en guddom som står bak, men heller at det er vi. Det er vi som samlet sett skaper disse meningene, og ubevisst samarbeider om hendelser. Hvordan det henger sammen, vet jeg ikke. Og jeg vet ikke engang om jeg formulerer tankene mine.. slik at de kommer ut riktig i ord.

Men det er en grunn, tror jeg, til at vi nærmest preppes for å se mer av den fysiske verden enn vi gjorde før. Det skal bli interessant å se hva vitenskapen kommer frem til. Og om «de paranormale folkene» kan møte vitenskapen på midten en eller annen gang. Døra står på klem, og jeg tror ikke det er mulig å stenge den igjen… På en eller annen måte vil vi måtte møte en større verden enn vi har vært vant til. Slike litt tabloide programmer kan, ubevisst, bidra til å forberede oss på det.

Bakenfor teppet av rastløshet

Ok, jeg kjeder meg en smule. Derfor begynte jeg på denne bloggposten. For det at jeg satt og kjedet meg (og ikke fant noe å se på på tv’n), så begynte jeg å lure på hva det er som egentlig gjør oss rastløse. For selv når jeg bare sitter helt stille, så har jeg jo et helt univers å ta for meg. Man må ikke reise til månen, for å være på månen, for å si det sånn. Så hvorfor kjeder jeg meg … egentlig?

Det første svaret som hoppa frem i hjernen var «jeg har ikkje noe å gjøre.»
Men det er jo helt opp til meg sjøl, right? Det er jeg som velger å sitte apatisk og ikkje gidde å gjøre noe.

Neste svar var «jeg klarer ikkje å komme på noe å gjøre.»
Men det er jo heller ikkje sant. For jeg har selvsagt husarbeide å begynne på om jeg var helt tom for ideer.
Jeg har historier jeg kan skrive på. Bilder jeg kan begynne å male/tegne. Og dette er aktiviteter jeg alltid finner glede i.

Ja, men som jeg har LYST å gjøre – no.
Så.. problemet er at jeg er lat, og bare vil bli underholdt?

Ja, noe spennende på tv f.eks. Fortrinnsvis interessant vitenskapsprogram, eller en spennende film. Filmkvelden en fredagskveld er ikkje mye å skryte av. Iallfall ikkje hvis tv-sendingene skal ligge til grunn.

Så når jeg tenker meg om, så er det egentlig INGEN grunn til AT jeg burde kjede meg. Og bare ved å analysere det i denne bloggposten, så forsvant følelsen av kjedsomhet og rastløshet. Og jeg begynte å tenke på drømmer jeg har hatt natten i forveien. Husker bare fragmenter, men likevel.

Jeg er forresten blitt ekstremt lat når det gjelder å skrive ned drømmer i den siste tiden. Dvs ikkje i det hele tatt. Det eneste jeg reellt sett husker, er at jeg drømte for noen netter siden at en jeg kjenner fra fortiden, dukket opp i barndomshjemmet mitt. Utover det.. så er drømmelandet mitt en sammehengende tåke.
Ikkje det at jeg ikkje husker drømmer når jeg våkner, for det gjør jeg som oftest. Men jeg er for lat til å skrive dem ned. Og da glemmer man dem.
Men derigjen.. hva husker jeg – konkret fra forrige uke? Forrige måned? Månden før der igjen? Fint lite. Så.. alt er egentlig en rimelig sammenhengende tåke. Bortsett fra enkelte små fyrtårn av minner.

Hukommelse er en underlig greie.
Mitt aller første minne i livet er at jeg kastet småstein og sand i et badebasseng av plast. Kan ikkje ha vært mer enn 4 år.. og skulle vise at jeg turde. Minnet er ispedd mye lys. I min hukommelse, så var det mye lys. Og det er omtrent det eneste jeg husker. Hvorfor jeg husker det, må fuglene vite.

Hukommelse er en ganske flytende greie. Selv om jeg husker en episode fra livet, så endrer episoden seg ettersom jeg blir eldre og gjør meg nye erfaringer. Fordi jeg lærer mer om meg sjøl og blir bedre kjent med .. den virkelige meg.. så ser jeg annerledes på minnet. Jeg oppfattet det garantert annerledes da det ble skapt.. i nå-øyeblikket til minnet, men når jeg ser tilbake, så lærer jeg nye ting fra det. Det være seg hvilket som helst minne man har fra livet.
Enkelte minner er jeg usikker på om de faktisk inntraff, eller om det er jeg sjøl som innbilder meg det. Spesielt når minnene virker for usannsynlige.. men der har du det. Hjernene våre skiller ikke nødvendigvis på et opplevd minne og et innbildt minne. Det er blipper i hjernen uansett. Og de farger oss.. uavhengig av om de objektivt sett fant sted eller ikkje.
For ikkje å snakke om minner fra drømmer. Jeg husker kanskje flere drømmer enn ytre minner, når jeg tenker meg om. Fordi jeg lever mer i mitt eget hode, enn på «utsiden.» Og da blir det som kommer innenfra lettere å henge på knagger som gjør at jeg husker dem.

Men ya know what Bloggleser’n.. jeg kjeder meg ikke lengere 🙂 Ikkje i det hele tatt.