Kategorier

Litt knorklete

Jeg har alltid hatt sansen for ting som er litt krummeluriske og knorklete. I så måte passet julegaven jeg fikk i år, en ny mobil, LG’s Nexus 5X, meg perfekt. Fordi det er litt knot å sette den opp slik jeg vil ha den. Fordi den ikke har de vanlige applikasjonene installert, så jeg må velge dem selv fra Play-store til Android. Fordi jeg ikke finner ut av alt riktig med en gang. Og jeg har funnet ut at det er en del ting jeg er blitt vant til på andre mobiler, som rett og slett ikke finnes der. Så jeg må i såfall hente ned app’er om jeg skal ha det tilgjengelig på denne mobilen.

Kommer jeg til å gjøre det? Jeg vet ikke. Kanskje jeg bare lar den være litt raring 🙂

Men jeg liker det. Det som er litt ikke-helt-som-jeg-ventet. Som krever litt av meg. Som i tilegg ikke er pakket full av shait fra leverandøren. Det er kun Android marshmallow OS installert på den. Resten er opp til meg. Passer meg perfekt.

Men det var ikke mobiler i seg selv jeg skulle skrive om, men det som ikke er … rett ut av boksen.

Den samme preferansen har jeg ang. mennesker. At de er i stand til å gå forbi overflaten. At de kan, uten å måtte forberede seg i evigheter, dykke ned i temaer og diskutere, ut fra sitt eget ståsted. Jeg driter i om de kan mye om temaet som diskuteres, men dersom folk faktisk er villig til å diskutere, og lære, og utveksle ideer, så fenger de meg.
Men jeg får inntrykk av at folk er litt … vel.. kanskje litt redd for å delta i diskusjoner. Fordi.. det kunne jo være at noen er uenige. Men det er jo det som er poenget, right? Å teste ut tankene sine mot verden rundt seg. At alle ikke er enige, og at man noen ganger er helt på jordet, er helt i orden. Det er sånn man lærer. Både om seg selv og omverdenen.

Og noen ganger sitter jeg for meg selv, og betrakter folk som diskuterer «ufarlige temaer».. og lurer på for meg selv, hva det er de EGENTLIG tenker om saken. Og hva det er de EGENTLIG tenker på. Været kan alle snakke om på autopilot uansett. Uten å tenke… Så jeg betrakter folk ofte, istede for å diskutere med dem. For folk avslører utrolig mye med kroppsspråket. Mye MYE mer enn det de er villig til å diskutere om, og det de er villig til å si om et tema.
De ordløse debattene som pågår mellom folk som diskuterer de ufarlige temaene er fascinerende. Og jeg har begynt å ta det opp som vane igjen. Å betrakte denne ordløse «dansen» mellom folk. Og det som er mest fascinerende, er at de aller fleste er ikke klar over all den informasjonen som strømmer mot dem fra alle rundt dem. Konstant.
I vår del av verden har vi blitt hjernevasket til å stole så mye på ord, at vi har glemt all informasjon som «skriker» mot oss fra alle andre kilder.

Kanskje det er på tide å våkne. Kanskje det er DER jeg blingser? For alle diskuterer kanskje hele tiden «dype» temaer.. bare ikke med ord 🙂

Romjulsfred

Har brukt romjula til å gjøre ferdig et akvarellmaleri 🙂

Månedrøm

En søken etter perfeksjon

I disse romjulstider er det mye … støy … i media om hvordan du skal kvitte deg med julefettet. Hvordan du skal bli en ny og bedre versjon av deg selv. Hvordan du ENDELIG skal oppnå drømmekroppen etc.
Det er side opp og side ned med desinformasjon om hva du skal spise. Hva som skal gjøre deg slankere. Hva som skal gjøre deg …… (fyll inn det du evt er på utkikk etter). Det er et kakafoni av stemmer som skal fortelle DEG hvordan du skal bli magrere, mer «fit», mer attraktiv og fanden vet hva.

Også står jeg her og kikker på alt dette … som flyter forbi i menneskehavet som sammenklynget søppel, og lurer på hvordan noen overhode kan ha godt av dette. Hvordan skal DETTE.. vår medie-søppeldynge .. gjøre oss til bedre mennesker? For det er jo det vi vil, right? Bli BEDRE MENNESKER?
Ikke ei Barbie- eller Ken-dukke der det ytre er glattpolert, mens det indre er … vel.. i sann Barbie-dukke-stil.. helt hult og fraværende? Eller?

Det som slår meg mest med vårt samfunn og holdningene til kropp – og menneske, er 2 ting. Først og fremst er det en stressende, hysterisk holdning til at alle skal passe inn i en og samme mal. Man KAN velge å ignorere det. Man kan velge å ta avstand fra det. Men de aller fleste gjør ikke det. Ikke fordi de ikke vil, men fordi folk ikke er seg bevisst sitt eget tanke- og følelsesmønster. Vi blir bombardert hele tiden med beskjeden om at å være oss selv ikke er godt nok. Ikke tilstrekkelig. Vi skal alle strekke oss etter dette plastikk-bildet som ikke har noe med en menneskekropp å gjøre uansett.
Dernest er det en vanvittig mangel på respekt for individet som råder grunnen. Man klarer rett og slett ikke å se verdien i det individuelle. Ironisk nok så er det også kaskader av mennesker som skal realisere seg selv, samtidig som de skal passe inn i denne latterlige smale rammen (som INGEN passer inn i uansett).

Jeg tror vi trenger ro. Lære oss å lytte til oss selv, og ta avstand fra papegøye-kakafoniet i media og sosiale medier. Du skal ikke SE sånn ut. Du skal ikke gjøre SLIKE ting. Med mindre det gir deg en reell verdi. Og da tenker jeg ikke på likes på FB eller 15 min med berømmelse i ei eller annen nettavis for å fortelle hva du gjør for å ikke legge på deg.
Målet med livet må jo være å bli mer og mer seg selv, right? Hvordan tror du at du skal oppnå det om du bare skal dilte etter saueflokken?

Nyttårsforsett? Lytte stadig mer til deg selv, og ikke til papegøyene?

Observasjoner

På lørdagen.. dvs i går (ja, egentlig er det over midnatt no, men jeg anser det fremdeles som søndag.. mandagen nekter jeg å godta før jeg har stått opp i morgen tidlig), men i går.. så var jeg og hentet ut noen pakker på postkontoret. Det er fascinerende hvordan folk lager stress til seg sjøl. Som om førjulstida ikkje var stressende nok.

Det stod ei dame ved postskranken og gjorde klar pakkene hun skulle sende. Og da mener jeg ikke betale for portoen. Da mener jeg skrive adresselapper, pakke gavene inn i esker.. etc. Og tok opp plass som kunne vært brukt til folk som bare skulle hente ut pakker. Og det var en del av dem. Jeg var heldig, og kom like før hele motorveien av folk klarte å dukke opp foran postskranken, men det tok ikkje lange tida før folk ble sure og begynte å komme med gretne kommentarer. Hun huket seg ekstra sammen, stakkars. Vel vitende om de sure, bedritne trynene til de som stod og surmulte. Og jeg var egentlig ganske tidlig på dagen der. Var i 12-tida.

Og mens jeg stod og ventet grep jeg meg selv i å lure på ka det var som var poenget med all denne surmulingen. Fikk de pakkene sine fortere av den grunn?
Nope.
Ble dagen deres (eller andres) noe forbedret at den gneldringen deres?
Ikkje et sekund.

Så gjorde hun seg ferdig og kom seg avgårde. Og jeg gikk bort til skranken, i og med at det var min tur. Da kom det en annen kvinne løpende bort, med en pakke hun hadde gjort klar. Og den var helt klar, det var bare å få den levert inn (hun hadde åpenbart allerede fått hjelp i skranken til sendelapp etc i forkant). Så jeg gikk litt til siden, slik at hun skulle slippe til.
Så hva tror du skjedde da Bloggleser’n? Prøv å gjett?

Jupp, helt rett. Da ble surmulerne ENDA surere.
HEY! Vi står allerede i kø her! Kom det surt fra en middelaldrende mann.

Ja, men hun gikk bare til side for å ordne pakken, sa damen i skranken, slik at det skulle gå kjappere for folk bak.
Han stirret dritsurt på henne, men svarte ikkje. Bare surmulte enda mer for seg sjøl.

Jeg må innrømme at jeg hevet et øyenbryn mot han. Han møtte blikket mitt og oppfattet mest sannsynligvis hva jeg syntes om atferden hans. Han så kjapt ned i gulvet igjen, og åpnet ikkje kjeften mens jeg stod der iallfall.

Hvorfor er folk så føkkings sure i førjulstida? Hvis det blir for mye stress… så finn en måte å slappe av på da for svarte!! Ikkje la det gå utover andre mennesker at du ikkje takler stresset.

Sånn går no dagan.. og så blir det jul… i 3 dager.. før hele hysteriet begynner på nytt igjen, med folk som skal renne ned kjøpesenterene for å bytte alt de ikke likte at andre ga dem. Dæven jeg er glad (og sinnsykt takknemlig) for at jeg IKKJE jobber i butikk eller liknende. Dere har min fulle medlidenhet. Seriøst.
Folk er klink kokos.

Monstre i dypet av Mar

Jeg vasser langsomt, berører så vidt vannet.
Selv om havdypet under meg er uutgrunnelig, og fylt med fryktinngytende monstre.
Jeg kan føle dem.. bevege seg.. der nede.
Med gule, selvlysende øyne og fluoriserende feller som de håper en skjødesløs dykker skal fortape seg i.

Men jeg går sakte.
Målbevisst.
Stanser når bevegelsen blir for sterk, for å lytte gjennom berøring, etter den tause lyden av monstrenes bevegelse.
De kommer i så mange former.
Så mange ulike feller.
Og jeg teller dem, en etter en, for å holde orden på hva det er de foretar seg.
For å vite.. hvor de er hen.

På overflaten er det en solrik dag.
Asurblå bølger som bryter mot land.
Små fiskebåter som dupper i havet og speiler seg i de små bølgetoppene som danser bortover havoverflaten.
Men jeg vet det er kun på overflaten.

Det er fargerike små fisker her, som danser rundt like fargerike koraller.
Som fanger opp havstrømmene og danser.. som om hele verden var en evig vals.
Medstrøms.. motstrøms.. frem.. og tilbake.
Om og om igjen.
Men selv de fargerike fiskene, helt på toppen av korallene som nesten bryter havoverflaten.. er klar over monstrene.. og deres bevegelser.

Kanskje det er derfor de danser..for å forvirre monstrene?
Kanskje kan de få monstrene til å tro at de er en del av bølgeslaget?
Ingenting annet enn vann i bevegelse.
Kan man lure monstre?
Kan man få dem til å tro at man er bølgeslag.. og ikke svømmende bytte?
Jeg vet ikke.
Jeg har ikke tenkt å spørre dem.

Når natten kommer klatrer jeg opp i min lille båt.
Godt pakket inn i varme dyner og nattbordslamper.
Men kikker jeg over sengekanten, så kan jeg se dem der.
Stirre tilbake på meg.. med fluoriserende agn og gule øyne.

Kom ned til oss! Vi er ikke farlige!

Men jeg lar meg ikke lure av deres strømlinjeformede kamuflasjekropper og dypgrønne farger.
Jeg ser dem bevege seg og vet hva de er i stand til.
Monstre får forbli der nede.. forbi sengekanten og nattbordlampens verden.. inntil morgentimene kommer tilbake.

Likevel.. i de dypeste vargtimene av natten.. så kan jeg føle.. en annerledeshet.
Som hvisker fra langt nede i dypet et sted.

~ Vi er alle monstre.
Vi er alle agn.
Vi er alle dypet.
Kom til oss, menneske-småfisk.
Forlat din trygge korall.
En gang skal alle små, fargerike fisker forlate sin trygge atoll, og gjennomgå forandringen.. til store, mørke monstre.
De skal stirre opp mot havoverflaten med gule øyne og lage seg fluoriserende feller.
For hva vet vel du, i din overflatedans, om hva dypet har å tilby?
Kanskje himmelen er her nede?
Kanskje det virkelige mørket egentlig er over deg, i sin opplyste blindhet?

I mørket kan du se.. det som lyset blender ut. ~

Så jeg kikker over sengekanten litt ekstra lenge.
Og vurderer det stemmene fra dypet sier.

… Kanskje neste natt.
Men ikke i natt.
Ikke enda.
Kanskje i morgen kveld…

Memento Mori – i drømmer

I natt drømte jeg en litt underlig drøm..
Jeg døde .. flere ganger.. som ulike mennesker, av ulike årsaker.

Og døden stod alltid like tålmodig og ventet på meg for hver gang.
Merkelig nok så han alltid ut som Richmond fra «The IT Crowd» .. og var sarkastisk så det holdt.

Hmmm.. memento mori.. husk du skal dø..

Får da virkelig håpe at det er lenge til…

Tankeboble i desember

Hvordan forklarer man folk at de burde berømme seg selv mer for alt de faktisk klarer og er, istede for å rakke ned på seg selv for alt de ikke (ennå) klarer og alt de ikke er?

Jeg hadde en hel bloggpost om det i hodet et sted.. men jeg ble aldri enig med meg selv om det jeg ville si kom ordentlig frem..

Drømmetid – en tur i kjelleren

I dag morges våknet jeg av en litt uvanlig drøm. Litt redigert så gikk den som følger:

Jeg går sammen med en (ukjent) kvinne gjennom en korridor. Vi er i et kjellerområde av bygningen vi går gjennom. Hun åpner en dør, og innenfor sitter en mann jeg kjenner huket sammen. Mannen er skitten, uflidd og virker avmagret. Jeg blir kjempebekymret for hans ve og vel. Så jeg går bort til han og hjelper han på føttene. Da plukker han av seg en falsk bart. Det får meg til å stusse en smule. Idet jeg tar bort i han, så kvikner han til, og blir stadig mer lik seg selv, og idet vi går ut av døren, er han helt normal, og er glad for at jeg kom og hentet han ut fra det mørke rommet. Og han kaster av seg en parykk (som fikk det til å se ut som om han hadde halvlangt, skittent hår) og løsskjegg.

Vanligvis når jeg drømmer om mørke rom, så er det noe jeg forsøker å unngå.
Drømmen i seg selv har flere lag, selvsagt. De aller fleste drømmer har det. Men i korte trekk tolker jeg det som at det mannen symboliserer er noe jeg har «puttet inn i et mørkt rom og forsøkt å glemme.» Vi har alle våre ting. Og jeg ble forundret over den merkelige symbolikken. Akkurat det med barten, skjegget og parykken er jeg i stuss på. Jeg regner med det sier noe om at «temaet» for drømmen ikke er så ille som jeg skal ha det til.

Drømmer er merkelige dingser. Men la jeg ta symbolene på en litt mer systematisk måte, for å vise hva jeg ser etter når jeg skal tolke mine egne drømmer.

1) Kjelleren – symboliserer det ubevisste vanligvis. De dypere lagene av personlighet, følelser, holdninger etc
2) Kvinnen – Ukjent, en del av meg jeg ikke «kjenner» så godt til?
3) Det mørke rommet – noe jeg bevisst eller ubevisst har forsøkt å ignorere
4) Mannen – en del av meg selv som han symboliserer som jeg har «puttet inn» i mørket og glemt der?
5) Forkledningene – Ting er ikke så ille som jeg skal ha det til
6) Våkner til liv av kontakt – sier meg at det er ikke «mye» innsats som skal til før jeg finner ut hva dette er
7) Ut av det mørke rommet – Få ting frem i lyset

Dette er den første runden. Det skjedde litt flere ting i drømmen, som jeg ikke tar med her, men selv den enkle lille sekvensen inneholder mange symboler som kan trekkes frem. Ta kjelleren f.eks. Hvordan så den ut? Var det spesielle former på korridor, på døren? Var det spesielle farger? Hvordan var belysningen? Alt dette sier noe om hvilken del av min psyke drømmen tok opp til debatt. Folk overser veldig ofte de mer subtile symbolene. Som omgivelsene f.eks. Med mindre noe skiller seg spesielt ut, så legger ikke folk veldig godt merke til omgivelsene. Hvilket gjør at de går glipp av masse informasjon de ellers kunne ha brukt.

Eller kvinnen. Selv om hun var ukjent for meg i det våkne liv. Hvilke trekk hadde hun? Hadde hun spesielle klær? Hvilken alder hadde hun (sånn ca)? Sånne ting kan gi hint om hvilke ting jeg kan trekke på.. eller ting og ting fru Blom, hvilke sider av meg selv… er mer riktig å si.

Mannen er det åpenbare, i og med at jeg oppfatter han som hovedsymbolet i drømmen. Men selv om det er en jeg kjenner i det virkelige liv, så dreier drømmen seg mest sannsynligvis ikke om han, men om sider ved han eller personlighetstrekk jeg assossierer med han som drømmen ønsket å sette fokus på.
Mange, når de drømmer om mennesker fra det virkelige liv, hopper for fort på ideen om at dette har noe å gjøre med personen de drømmer om, og ikke dem selv. Men jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen:

ALT DU DRØMMER OM HANDLER OM DEG SELV!

Dine drømmer er din psyke, visualisert. Det er ikke andre mennesker. I drømmene er de symboler for å forklare deg ting om ditt eget følelsesliv, eller om teamer som opptar deg. Det handler IKKE om dem.

Jeg kunne fortsette å trekke frem symbolikk. Men cluet er det, når du har en drøm, selv om den kan virke veldig «enkel» i sin oppbygning, trekk frem ALT du legger merke til. Farger, personer, omgivelser, hvordan personene oppførte seg (var de som de vanligvis er – hvis du kjenner dem i den våkne verden, eller var de annerledes?), dine egne følelser i drømmen, hvorfor reagerte du som du gjorde? Min hovedfølelse i drømmen var bekymring. Jeg var bekymret for helsen til mannen i drømmen. Hvofor var jeg så bekymret? Hvorfor ble han så fort «frisk» bare ved å bli fokusert på? Og sånn kan du fortsette. Dersom det er noe du KAN stille spørsmålstegn om.. så gjør det. Jeg fikk en aha-opplevelse mens jeg skrev dette, for jeg skjønte litt av noe av symbolikken.

Det er kanskje også noe? Debatter drømmen med deg selv i tekst. Det kan komme frem ting der.

Jeg hadde andre drømmer som jeg så vidt husker også, natt til i dag, om hus som ble til skip, og fargerike tårn som ble til skip, i en slags «Noahs Ark» setting. Verden gikk ikke under, den var bare.. i trøbbel. Men jeg gidder ikke engang starte på det 🙂

Ta deg tiden. Debatter dine egne drømmer med deg selv. Ikke ta noen symboler for gitt. Spør symbolene hva de er for noe. Spør deg selv hva du tenker om det. Hva du føler. Og ikke slå deg til ro med at det nødvendigvis bare er ETT svar på spørsmålene dine. Et symbol kan bety flere ting. Det er først når du ikke klarer å komme på flere alternative svar at det ikke har noen hensikt å spørre mer. For meg personlig et det som en lek. «Spør til det blir stille»-leken. Ellers får man jo aldri ordentlige svar.