Kategorier

september 2015
M T O T F L S
« aug   okt »
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
282930  

Memento Mori

Mottoet jeg har valgt for denne bloggen er «Memento Mori».

Det betyr «Husk du skal dø.»

Det kan kanskje virke som en noe morbid ting å velge som motto. Men for meg er den en påminnelse om hvor jeg skal hen. Hvor vi alle skal hen. Menneskelivet er et kort blaff. Vi er her i våre tilmålte pluss/minus hundre år. Så er vi ferdig på denne scenen. Og jeg tror det er greit å ha i bakhodet.
Ikke fordi vi skal gå rundt og frykte døden.
Ikke fordi vi skal være deprimert over at livet egentlig er kort.
Ikke fordi DØDEN i seg selv er så viktig. Den kommer når den kommer uansett.

Men fordi jeg tror mange, veldig mange, glemmer det store bildet litt for ofte, og litt for velvillig.
Folk løper etter anerkjennelse. Andres anerkjennelse. De formelig skriker etter å bli sett. Det spiller nesten ingen rolle hva det er, så lenge de BLIR SETT. I en verden der alle kan stille seg ut på sin private lille scene, er alle KAN bli sett, føler folk seg mer usynlig enn noen gang før.
Folk sliter sjela av seg med å passe inn i ulike rammer, der de kan få oppmerksomhet. Og bloggere bidrar i veldig høy grad til dette rotteløpet mot neonlysene. SE MEG! SE MEG!
De blottlegger ungene sine, familien sin, vennene sine, hjemmet sitt, etc etc… de tar bilder av seg selv i alle mulige situasjoner og posisjoner.. de deler, DELER og DELER til dødskrampen tar dem. Alt for å bli sett, de også. For de er bare vanlige mennesker. Og svært mange av dem kan ikke engang skrive. Uten å hekte meg for mye opp i blogging, så er skrivekunnskapene til mange.. et begredelig skue.
Men dette smitter også over på.. vel.. alle andre. Ta en kikk på instagram. Kikk litt på FB. Alt dreier seg om å bli sett.. i øyeblikket. Om å få anerkjennelse fra sin omgangskrets.

Folk kritiserer selfie-trenden. Hvem ER disse selvopptatte snørrungene (og eldre)?!
For meg er det bare nok et bevis på at folk ikke føler seg sett. Ikke verdsatt. Og vi har ikke et samfunn der vi lærer oss å sette pris på oss selv, først og fremst. Et menneske som virkelig setter pris på seg selv, trenger i bunn og grunn ikke den stående applausen fra omgangskretsen. Trenger ikke å bli heiet frem for hvert steg de tar i livet. Det er SÅNN de aller fleste av oss burde være. Ikke den skrikende massen av mennesker som føler seg usynlig, fordi hele verden kan se dem, men «ingen» gjør det.

Og så .. mottoet mitt.. «husk du skal dø,» hva skjer om du stopper opp Bloggleser’n? Stopper opp og tenker over det. Om du later som om dette er din siste dag på jorda. Om du løfter blikket fra dette kakafoniet av jakt på anerkjennelse og oppmerksomhet, hva har du fått ut av dette livet? Hva har du gitt til andre i dette livet? Hva brukte du din korte tid på menneskescenen til?
Jeg tror at om flere stopper opp, på regelmessig basis, og faktisk tenker etter… så vil menneskerasen gjøre store steg fremover. Når vi kommer oss forbi tenåringssamfunnet vi lever i, i dag. Der utsiden spiller en større rolle enn innsiden. Når vi kommer oss så langt at det å gi oss selv den anerkjennelsen vi trenger. Når vi blir vår egen beste venn. DA kan vi gå ut av tenårene, som rase, og bli voksne. For livet er kort Bloggleser’n. Akkurat som du og jeg som menneskeindivider ikke varer evig, så vil ikke menneskerasen heller vare evig. Kanskje dør vi ut. Kanskje utvikler vi oss så langt unna at vi av i dag aldri ville gjenkjenne fremtidens mennesker som nettopp det – mennesker. Det spiller ingen rolle. Ingenting er statisk. Det er bare en illusjon.

Så.. før du stresser videre med lørdagskvelden din.. ha det i bakhodet…

~ Memento Mori ~

En svært forenklet fremstilling

Jeg leste en artikkel i KK i dag (nope, har ingen planer om å legge en lenke inn – det fortjener de ikke, google it), der de tok for seg drømmer. Tittelen var noe sånt som «du kan bestemme hva du drømmer».

Ah.. tenkte jeg.. en artikkel om lucide drømmer. Og det var det.. sort of.. også. Men jeg ble mer og mer irritert dess mer jeg leste.

For det ble fremstilt som om det omtrent bare var å ville det, så ville du ha full kontroll i drømmene dine. Og i følge en … blærk.. coach.. så ja.. det kunne ta noen dager.. å få det til.

Men de forsikret om at etter de få dagene.. så var det fullt mulig å få kontroll over drømmene sine. Og styre ka du skal drømme om.

NEI DET ER DET IKKE!!

*puste dypt noen ganger*

Alle KAN i teorien bli i stand til å oppnå luciditet i drømmene sine. Men det tar trening. Trening og atter trening. Noen får det aldri til. Det de klarer å oppnå, er en bedre evne til å huske drømmene sine. Og selv om du blir lucid i drømmene dine.. så er det så visst ingen garanti for at du av den grunn skal kunne få kontroll over det du drømmer. Selv svært erfarne lucide drømmere har mange ganger ikke kontroll.

Å fremstille lucide drømmer som det enkleste i denne verden faller på sin egen urimelighet. Det er dritgøy når man får det til, men det tar – igjen – TRENING. For de som er et naturtalent (som hører til en marginal gruppe) så kan det ta noen dager eller uker. For oss andre tar det stort sett lengere tid. Og enda lengere å trene hjernen sin opp til å kunne kontrollere aspekter av disse drømmene.

Men rådene til de såkalte ekspertene her var svært forenklet. Og de lurer folk som er genuint interessert i temaet, fordi de fremstiller det som noe som hvemsomhelst kan få til i løpet av dager. Litt som å skulle si at alle kan bli verdensmester i maraton bare de gidder å løpe litt i noen dager. Hjernen må trene like mye som muskler må det for å bli god på noe.
I tillegg så er det ulike teknikker som fungerer for ulike mennesker. En teknikk fungerer for noen, mens det ikke gir andre en damn shit. Av den grunn har det blitt utviklet mange ulike teknikker, for å hjelpe folk til å oppnå luciditet, via teknikker som er tilpasset dem.

Jada, jeg vet.. KK er ikke akkurat blekken som har det høyeste vitenskapelige nivået. Og fakta i deres verden er overforenklet. Men jeg er opptatt av drømmer. Så skal man forklare et fenomen for folk, og forsøke å hjelpe dem til å oppnå det samme selv, så er det idioti å fremstille det som om bare du vil det, husker å skrive ned drømmene dine og mekker deg et privat drømmesymbol og knipser med fingrene..så -vips- så burde du også få det til.

Grmf..

Spør et drømmesymbol

I natt hadde jeg en drøm som jeg definerer som en irritasjonsdrøm. I og med at jeg ikke vil gjengi personkarakteristika, så skal jeg ikke gå veldig inn på drømmen i seg selv, men det gikk primært ut på at en person jeg kjenner var sabla irritert på meg, fordi jeg var i nærheten.

Og jeg våkna irritert selv. Stemningen i drømmen var den av irritasjon. Og den bar jeg med videre inn i det våkne livet. Så jeg fant ut at jeg måtte tygge på drømmen litt, for at irritasjonen skulle slippe tak. Det var ikke veldig vellykket til å begynne med. Men så begynte jeg med en teknikk jeg har lest om, som i prinsippet er å «intervjue» drømmesymbolene.

Jeg tok opp et digitalt dokument, og ga personen (symbolet) i drømmen en stemme. Spurte alt jeg kunne komme på av ting som muligens kunne ha noe med drømmen og personen å gjøre. Og sakte, men sikkert så avslørte symbolet seg. Og det fungerer, så lenge man svarer uten å tenke seg om. Jeg forstod til slutt hva drømmen betydde, hva det var jeg selv var irritert på.. eller dvs «oppførte meg som personen i drømmen» mot. Og da forsvant all irritasjon.

Jeg har ingen fasit på HVORDAN du skal utføre et intervju av et drømmesymbol. Det må du gjøre slik du føler er best selv. Men det er en ide å få noe ned på papir (eller lydopptaker av noe slag – mobilen din f.eks), slik at du kan ha noe å gå tilbake til. Gå i gang. Vær journalist av en veldig undersøkende sorten.. du har alle svarene innabords uansett 🙂