Kategorier

mai 2015
M T O T F L S
« apr   jun »
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

Planteprosjektene 2015 – del 3

Så… Siden våren har vært kald og guffen.. så har jeg ikke fått satt plantene mine ut i minidrivhuset mitt før i den siste uken. Med det resultat at de er heller pjuskete og misfornøyd med tingenes tilstand..

Dette er stå’a foreløpig…

Tomatplantene.. jeg er ikke så sikker på at de kommer til å overleve i det hele tatt. Men jeg gir dem no sjansen likevel:

drivhus 01

Har litt større tro på på paprikaplantene, de ser mer robuste ut:

drivhus 03

drivhus 02

Jeg har iallfall fått plantet noen blomster.. så kan jeg muntre meg selv opp litt.

blomsterkrukken

blomsterkassen

Så håper jeg på varmt vær.. og litt mer solskinn..

Natt før himmelspretten

Sånn egentlig så burde jeg vel sove no. Egentlig.

Problemet er bare at det har jeg gjort før i kveld. I litt for mange timer. Og selv om jeg ikke skal påberope meg å være lysvåken, så er jeg så våken at om jeg la meg, så ville taket på soverommet blitt studert veldig nøye i nattemørket. Så da sitter jeg heller i sofaen, og stirrer foran meg. Jaja.. det er ikke som om jeg sitter og glor tomt foran meg, men jeg gjør vel heller ikke så ekstremt mye vettugt.

Jeg kom til å tenke på dette med generasjoner. Bakgrunnen for det er at jeg leste i en eller annen avis på nettet om de som er i begynnelsen – midten av 20-årene nå, og som er på tur ut i arbeidslivet. Det var en artikkel om hvilke forventninger de hadde til arbeidslivet. Og jeg må innrømme at jeg trakk en del på smilebåndet og tenkte «naah.. stakkars.. du har mye å lære» av en del av kommentarene.
De ville ha ansvar – men bli veiledet hele tiden.
De ville kunne bytte oppgaver når de ønsket – men ha en stabil jobb.
De ville kunne være kreativ, innovativ og blablabla..

For det ble veldig mye av dette. Og selvsagt.. de ville klatre på rangstigen så hurtig som mulig.

Så kikket jeg en gang til gjennom kommentarene deres. Og fant ikke en eneste konkret ting. Det var ekstremt mye «politikerprat» fra dem, men det konkrete glimret med sitt fravær. Så det slo meg at de hadde rett og slett ikke peiling på hva de egentlig forventet fra arbeidslivet, annet enn at det måtte bli FANTASTISK om det skulle være verdt det.

Jeg fant heller ingen kommentarer om hva de regnet med å bidra med selv. Hva gjorde dem så kvalifisert til dette fantastiske arbeidslivet? Ikke et pip der heller.

De forventet også at de skulle kunne disponere arbeidstiden etter eget forgodtbefinnende. De skulle kunne skyve på arbeidet når de hadde lyst på fri. Og de følte at det å kunne «balansere jobb og fritid» var veldig viktig.

De kalte dem «barn av curlingforeldre». Ja, det har nok vært en del motstand som foreldrene har ryddet unna veien. Dessverre. For alle har ekstremt godt av å lære seg og takle motstand. Å overkomme utfordringene SELV. Å lære seg at dersom man ønsker resultater, og da FANTASTISKE resultater, så krever det en heftig egeninnsats.

Jeg syntes litt synd på dem. Som ikke har opplevd reell motstand. Og som tror at bare de ER der, så skal de belønnes med interessante oppgaver, få sjefer som fungerer som «mammaen på jobb» som holder de i hånda hver gang motstanden dukker opp. De skal premieres herfra og inn i evigheta for hver «glupe tanke» etc. Nei nei nei.. det er ikke sånn verden fungerer.
Sjefer er hverken psykologer eller mammaen din. De er satt til å delegere oppgaver og sørge for at de ansatte gjør den jobben som er påkrevd for å få systemet til å gå rundt. De har personalansvar, men det betyr ikke at de er skriftepresten og psykologen din.
Du kommer ikke til å bli oversvømt med tilbud om interessante oppgaver. Hva gjør deg så spesiell at DU skal få de interessante oppgavene, mens andre på samme arbeidsplass, som kanskje kjenner systemet bedre, som har lært seg ting ut og inn, som tar ansvar, som legger inn ekstra tid på jobb etc skal bli forbigått, fordi DU er der? Du blir ikke belønnet med toppjobb for oppmøte alene.
Og når du i tillegg egentlig har lyst å kunne møte opp når det passer DEG, og ikke når jobben skal bli gjort.. vel.. need I say more?

Og slik kunne jeg fortsatt. Nesten i det uendelige. For hva føkk feiler det dem? Har de ikke lært NOE realisme i det hele tatt? Null, nix og nada? Er det eneste de har lært seg.. er at fantasien om at de er verdens navle er ok å gå ut i verden med?
*sukk*
Det kommer til å bli mange som krasjlander i virkeligheta når de møter arbeidslivet, og innser at de rosa fantasiene deres ikke har det spøtt med arbeidslivet å gjøre. Jeg kan allerede høre tsunamien av skuffelse. Den blir i det minste heftig, om ikke annet.

Humminus den allmektige

Jeg har bestemt meg for å lære meg å tegne mer detaljert.
Så dette er det første reelle forsøket på det. Det er en del feil.. I know, men akkurat det driter jeg i.
Liker prosessen med å lære meg å se ting på detaljnivå, og forsøke å formidle stemningen i det.

Humminus den allmektige

Tilbake fra døden

Natt til i dag hadde jeg følgende drøm (deler av den):

Noen sier at ei katt er død. Da husker jeg plutselig at jeg eier katten. Jeg ser etter den døde katten, og forventer å finne et dødt dyr liggende på gulvet. Men istede ser jeg en inntørket katt, frosset i bevegelse, som ser ut som en «animert» mumie. Jeg stirrer forbauset på katten, men plukker den likevel opp.
Med en gang jeg plukker den opp, begynner den å puste og får puls igjen. Dess lengere jeg holder den, dess mer kommer den tilbake fra de døde.

Jeg er usikker på hva den betyr… men jeg gjorde en øyeblikkelig assossiasjon til Bloggposten jeg skrev for noen dager siden

Hvem vet.. kanskje de er linket på en eller annen måte. Må tygge litt på den..

Digital irritasjon

Når det gjelder Facebook og det folk publiserer, så er jeg en av dem som sjelden eller aldri (nesten) gidder å bry meg om det jeg ikke er interessert i.
Hvis folk poster noe jeg ikke finner interessant så overser jeg det, rent mentalt. Og det fungerer veldig greit.

Sånn bortsett fra en ting jeg har begynt å legge merke til i den siste tiden, og som pirker borti irritasjonsnerven min.

Jeg ser at flere og flere bare linker til en artikkel, en bloggpost eller whatever.
Men skriver INGENTING om hva de selv mener om det de har linket til. Ikke et pip.

Og jeg har problemer med å skjønne poenget. Hva vil de få frem?
At de klarer å kopiere en nettadresse og lime det inn i statusfeltet på Facebook?
Wow.. lissom.. *applausen ljomer gjennom cyberverdenen*

Hadde jeg ikke vært så peise lat, så skulle jeg begynt å terge disse tause linkerne..

«Så.. du har lært deg å lime inn webadresser i statusfeltet? Wow.. »

«Så.. hva mener du med dette? Vil du ha en forklaring på hva det betyr? Er det noe som er uklart?»

«Så.. mener du noe om dette temaet.. eller liker du bare å gi inntrykk av at du følger med i mediebildet?»

Etc etc..
Men jeg er for lat. Men akkurat no når jeg har begynt å legge merke til det, så grumler jeg en del for meg sjøl over idiotiet.

HA EN MENING OM DET, eller hold pølsefingrene dine unna tastaturet!

Ah.. there.. I said it..

Stemmen fra dypet

Drømmer blir av de aller fleste jeg kjenner, og sikkert av folk flest, sett på som noe som kan være artig å snakke om – av og til. Som en underholdningsfaktor. Men aller helst ikke mer. Og noen, færre enn i forrige kategori, syntes det kan være en underholdningsverdi i å skrive ned drømmene sine, og se i drømmetolkningsbøker ka de kanskje kan bety. I logikken til denne kategorien så har hvert symbol en bestemt betydning. EN bestemt. Ikke flere. Og de tror man nærmest kan skrive et leksikon over hva symbolene betyr, og slik skal man dermed kunne bruke drømmer som en form for privat spåkone.

Så har du sånne som meg.. som egentlig hørte til kategori 2 i veldig lang tid. Drømmer fascinerte meg alltid. Helt fra jeg var veldig ung. La meg skrive ned den første drømmen jeg kan huske som satte spor i hukommelsen min. Og jeg HUSKER den fremdeles, så sterkt virket den på meg. Og jeg var et sted mellom 7-9 år da jeg hadde drømmen, og no er jeg over 40..


Jeg våkner i ei hvit seng. Rommet jeg befant meg i var helt hvitt. Senga var hvit. Alt var hvitt. Men jeg kunne likevel skjelne alt fra hverandre. Jeg reiste meg opp av senga, og gikk bort til et speil. Jeg så meg selv, som voksen (husk at jeg var barn da jeg drømte denne drømmen). Håret var helt hvitt, nådde til gulvet. Ansiktet var hvitt. Klærne var hvite. En lang hvit kjortel, som nådde til gulvet. Bare øynene var blå. Azurblå.
Jeg gikk bort til det eneste vinduet som befant seg i rommet, og så ut. Jeg befant meg i et hvitt hus, i en by som liknet på greske byer, med hus med flate tak. Hvite hus. Alle husene var hvite. Landskapet var helt hvitt. Bare himmelen og havet var blått. Samme farge som øynene mine.
Jeg følte meg urolig. Så jeg gikk ut av rommet jeg befant meg i, og begynte å gå mot stranden som jeg hadde sett gjennom soveromsvinduet.
Nede på stranden så jeg ingenting annet enn havet, himmelen og stranden. Og noen hvite fjell som nesten dannet en perfekt lagune til stranden. Jeg kunne se en liten stripe av horisonten langt ute.
Jeg følte meg mer og mer urolig. Jeg bråsnudde og fikk øye på en hvit katt, med blå øyne. Samme farge som mine øyne. Den hadde et ENORMT hode, og en radmager kropp. Jeg kunne se beina som stakk frem under pelsen, som var helt kort. Katten gikk frem og tilbake og glodde hatfullt på meg.
Jeg var ikke i stand til å bevege meg av min egen vilje (og på dette tidspunktet var drømmen blitt til et mareritt med panikkartet redsel). Noe (en kraft jeg ikke kunne se, bare føle) snudde meg mot horisonten igjen. Jeg så 7 skip, alle hvite, med revne seil, komme seilende inn fra horisonten. Dess nærmere de kom, dess reddere ble jeg. Men jeg kunne fremdeles ikke røre på meg. Det ble kastet et tau fra hver av skipene da de var kommet nær nok. Katten grep tauene i kjeften, alle samtidig, og trakk skipene inn mot land.
Ut fra skipene kom mennesker som så ut som meg. Kritthvite, med langt hvitt hår. Og blå øyne. Eneste forskjellen var at de var alle døde. Man kunne se bein og knokler gjennom huden deres. En gammel mann kom bort til meg, la hånden på skulderen min og sa noe slikt som «ikke bekymre deg barn, her er du trygg.»

Jeg våkna i full panikk. Og jeg har aldri drømt den drømmen flere ganger. Heldigvis. jeg har diskutert drømmen på noen få nett-forum, og det er de som mener at drømmen snakker om tomhet, evighet etc.. men jeg var bare et barn dengang. Hva visste vel jeg om sånt? Og selv om jeg er blitt relativt god på å tolke drømmene mine etterhvert.. så skjønner jeg fremdeles ikke hva den drømmen skulle bety.

Jeg er ikke nødvendigvis sikker på at jeg har lyst å bli klok på den heller. Selv den dag i dag gir den meg en sterk følelse av ubehag. Og at dette skulle ha noen felles betydning med hva andre mennesker legger i liknende symboler.. næh.. jeg tror alle symboler er private. Selv om de kan ha liknende betydninger. Jeg har alltid likt katter. Både før og etter den drømmen. Jeg har aldri vært redd hvite katter. Jeg har aldri vært på et sted som kan minne om dette stedet. Men jeg regner med at jeg sikkert hadde sett et bilde eller noe sånt av en liknende by. Jeg regner med at jeg har lest eventyr der betydningen av 7 har blitt beskrevet, selv om jeg ikke kan huske det nå (logisk nok). Og menneskene?
Men det er over 30 år siden jeg hadde drømmen… likevel har jeg ikke glemt den. Så den var nok viktig.

Stemmene der innefra er private, for oss alle. Det er opptil enhver å tenke gjennom hva man legger i ting. Men at det er et godt verktøy når man begynner å se strukturene i det? Javisst. Jeg skulle ønske at flere skjønte det. Jeg tror vi hadde kunne lært utrolig mye om oss selv og hverandre, om det var vanlig å bruke hverandre som «sparringspartnere» for å forstå drømmene. uten å skulle gi andre fasiter, for det er kun en person som sitter med en fasit på drømmene. Drømmeren selv.

Så jeg lytter bedre og mer konstruktivt enn før, fordi jeg har avslørt hva mine egne strukturer forteller. Jeg ser og skjønner flere og flere av symbolene for hver gang jeg går gjennom minen private sybmoler. Drømmen jeg har beskrevet over skjønner jeg mer av nå enn før. Jeg har en større peil på ka det var jeg forsøkte å fortelle meg selv. Og det er en god ting. Selv om det tok over 30 år å komme dit. Og jeg syntes det er verdt det. Å ikke lukke øynene og ørene for stemmen innefra. Det er kun den som kjenner deg 100%.