2015 mai « Underflaten

Kategorier

Humminus den allmektige

Jeg har bestemt meg for å lære meg å tegne mer detaljert.
Så dette er det første reelle forsøket på det. Det er en del feil.. I know, men akkurat det driter jeg i.
Liker prosessen med å lære meg å se ting på detaljnivå, og forsøke å formidle stemningen i det.

Humminus den allmektige

Tilbake fra døden

Natt til i dag hadde jeg følgende drøm (deler av den):

Noen sier at ei katt er død. Da husker jeg plutselig at jeg eier katten. Jeg ser etter den døde katten, og forventer å finne et dødt dyr liggende på gulvet. Men istede ser jeg en inntørket katt, frosset i bevegelse, som ser ut som en «animert» mumie. Jeg stirrer forbauset på katten, men plukker den likevel opp.
Med en gang jeg plukker den opp, begynner den å puste og får puls igjen. Dess lengere jeg holder den, dess mer kommer den tilbake fra de døde.

Jeg er usikker på hva den betyr… men jeg gjorde en øyeblikkelig assossiasjon til Bloggposten jeg skrev for noen dager siden

Hvem vet.. kanskje de er linket på en eller annen måte. Må tygge litt på den..

Stemmen fra dypet

Drømmer blir av de aller fleste jeg kjenner, og sikkert av folk flest, sett på som noe som kan være artig å snakke om – av og til. Som en underholdningsfaktor. Men aller helst ikke mer. Og noen, færre enn i forrige kategori, syntes det kan være en underholdningsverdi i å skrive ned drømmene sine, og se i drømmetolkningsbøker ka de kanskje kan bety. I logikken til denne kategorien så har hvert symbol en bestemt betydning. EN bestemt. Ikke flere. Og de tror man nærmest kan skrive et leksikon over hva symbolene betyr, og slik skal man dermed kunne bruke drømmer som en form for privat spåkone.

Så har du sånne som meg.. som egentlig hørte til kategori 2 i veldig lang tid. Drømmer fascinerte meg alltid. Helt fra jeg var veldig ung. La meg skrive ned den første drømmen jeg kan huske som satte spor i hukommelsen min. Og jeg HUSKER den fremdeles, så sterkt virket den på meg. Og jeg var et sted mellom 7-9 år da jeg hadde drømmen, og no er jeg over 40..


Jeg våkner i ei hvit seng. Rommet jeg befant meg i var helt hvitt. Senga var hvit. Alt var hvitt. Men jeg kunne likevel skjelne alt fra hverandre. Jeg reiste meg opp av senga, og gikk bort til et speil. Jeg så meg selv, som voksen (husk at jeg var barn da jeg drømte denne drømmen). Håret var helt hvitt, nådde til gulvet. Ansiktet var hvitt. Klærne var hvite. En lang hvit kjortel, som nådde til gulvet. Bare øynene var blå. Azurblå.
Jeg gikk bort til det eneste vinduet som befant seg i rommet, og så ut. Jeg befant meg i et hvitt hus, i en by som liknet på greske byer, med hus med flate tak. Hvite hus. Alle husene var hvite. Landskapet var helt hvitt. Bare himmelen og havet var blått. Samme farge som øynene mine.
Jeg følte meg urolig. Så jeg gikk ut av rommet jeg befant meg i, og begynte å gå mot stranden som jeg hadde sett gjennom soveromsvinduet.
Nede på stranden så jeg ingenting annet enn havet, himmelen og stranden. Og noen hvite fjell som nesten dannet en perfekt lagune til stranden. Jeg kunne se en liten stripe av horisonten langt ute.
Jeg følte meg mer og mer urolig. Jeg bråsnudde og fikk øye på en hvit katt, med blå øyne. Samme farge som mine øyne. Den hadde et ENORMT hode, og en radmager kropp. Jeg kunne se beina som stakk frem under pelsen, som var helt kort. Katten gikk frem og tilbake og glodde hatfullt på meg.
Jeg var ikke i stand til å bevege meg av min egen vilje (og på dette tidspunktet var drømmen blitt til et mareritt med panikkartet redsel). Noe (en kraft jeg ikke kunne se, bare føle) snudde meg mot horisonten igjen. Jeg så 7 skip, alle hvite, med revne seil, komme seilende inn fra horisonten. Dess nærmere de kom, dess reddere ble jeg. Men jeg kunne fremdeles ikke røre på meg. Det ble kastet et tau fra hver av skipene da de var kommet nær nok. Katten grep tauene i kjeften, alle samtidig, og trakk skipene inn mot land.
Ut fra skipene kom mennesker som så ut som meg. Kritthvite, med langt hvitt hår. Og blå øyne. Eneste forskjellen var at de var alle døde. Man kunne se bein og knokler gjennom huden deres. En gammel mann kom bort til meg, la hånden på skulderen min og sa noe slikt som «ikke bekymre deg barn, her er du trygg.»

Jeg våkna i full panikk. Og jeg har aldri drømt den drømmen flere ganger. Heldigvis. jeg har diskutert drømmen på noen få nett-forum, og det er de som mener at drømmen snakker om tomhet, evighet etc.. men jeg var bare et barn dengang. Hva visste vel jeg om sånt? Og selv om jeg er blitt relativt god på å tolke drømmene mine etterhvert.. så skjønner jeg fremdeles ikke hva den drømmen skulle bety.

Jeg er ikke nødvendigvis sikker på at jeg har lyst å bli klok på den heller. Selv den dag i dag gir den meg en sterk følelse av ubehag. Og at dette skulle ha noen felles betydning med hva andre mennesker legger i liknende symboler.. næh.. jeg tror alle symboler er private. Selv om de kan ha liknende betydninger. Jeg har alltid likt katter. Både før og etter den drømmen. Jeg har aldri vært redd hvite katter. Jeg har aldri vært på et sted som kan minne om dette stedet. Men jeg regner med at jeg sikkert hadde sett et bilde eller noe sånt av en liknende by. Jeg regner med at jeg har lest eventyr der betydningen av 7 har blitt beskrevet, selv om jeg ikke kan huske det nå (logisk nok). Og menneskene?
Men det er over 30 år siden jeg hadde drømmen… likevel har jeg ikke glemt den. Så den var nok viktig.

Stemmene der innefra er private, for oss alle. Det er opptil enhver å tenke gjennom hva man legger i ting. Men at det er et godt verktøy når man begynner å se strukturene i det? Javisst. Jeg skulle ønske at flere skjønte det. Jeg tror vi hadde kunne lært utrolig mye om oss selv og hverandre, om det var vanlig å bruke hverandre som «sparringspartnere» for å forstå drømmene. uten å skulle gi andre fasiter, for det er kun en person som sitter med en fasit på drømmene. Drømmeren selv.

Så jeg lytter bedre og mer konstruktivt enn før, fordi jeg har avslørt hva mine egne strukturer forteller. Jeg ser og skjønner flere og flere av symbolene for hver gang jeg går gjennom minen private sybmoler. Drømmen jeg har beskrevet over skjønner jeg mer av nå enn før. Jeg har en større peil på ka det var jeg forsøkte å fortelle meg selv. Og det er en god ting. Selv om det tok over 30 år å komme dit. Og jeg syntes det er verdt det. Å ikke lukke øynene og ørene for stemmen innefra. Det er kun den som kjenner deg 100%.