Kategorier

desember 2014
M T O T F L S
« nov   jan »
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728
293031  

Tuuut!

….. og et godt nytt år 🙂

Blått vinterlys

I og med at jeg har flyttet til Regnbyen for … evigheter.. siden.. så opplever jeg ikke et uhorvelig stort antall godværsdager, på generell basis.

Men i dag er det helt klart vær, kaldt, og det ligger snø på bakken. Og lyset er blått utenfor når sola er i ferd med å gå ned igjen. Det er nesten litt deilig å bli minnet på det blå vinterlyset som råder grunnen nordaførr no for tiden.

Sjøl vinterdager har sin skjønnhet 🙂 Og spesielt når de er ikledt blå fargetoner.

Til deg – Bloggleser’n

Ha en fortreffelig jul 🙂

(Nei, jeg fant ikke noe større stearinlys på IKEA, det var det største de hadde 😀 )

Julelys

Julelys

Rolig formiddag

Jeg tar denne dagen veldig rolig.

Jeg innbilder meg at shoppingsenterene er full av folk som er så hyperstresset med alt de skal ha klart til jul at kvalmen bare er sekunder fra å ta dem.

Så jeg velger å ikkje gå på noe shoppingsenter. Sitter hjemme i sofaen. Fremdeles i pyjamas og ullsokker.. med laptop i fanget, et glass cola på bordet og ser ut på at værgudene har bestemt seg for å gi oss noen øyeblikk med klart vær.

I mellomtida begynner jeg så vidt å ringe jula inn.. 🙂

Juleklokker

Juleklokker

Adventsregn

Regnbyen skal ha det.. er det noe den kan, så er det regn.

I de siste dagene.. ispedd med varierende, men heftige, mengder sludd og haglskurer. Gjør det spennende å gå ut. Spesielt når det hagler, og jeg har glemt luen hjemme. Kjempedeilig. Hvem trenger peelingkremer når man bare kan stikke fjeset utenfør døren, så fixer moder naturen den saken? See.. ting kan bli mye billigere enn man først hadde sett for seg, hvis man bare er villig til å se litt kreativt på det.

Mørketid har vi også, der regnskodda har plassert rumpa si ettertrykkelig ned over Regnbyen og omeng. Praktisk talt ikke dagslys i det hele tatt. Sjarmerende. Virkelig. Nei.. virkelig.. det er gøyalt å gå rundt i kontant mørke, bli piska i trynet av hagl og vind og lengte etter sommer. Det er liten trøst i at det er advent.. siden det ikke fratar en plikter som en må ut av hjemmet for å utføre. Jobb og sånne ting f.eks.

Jeg tror jeg må ha noen bjørnegener i skrotten.. godt gjemt nedi dna’en ett eller annet sted. Jeg har bare lyst å gå i hi. Sove gjennom hele vinteren. Våkne når det tar til vett og blir vår.

*sukk*

Jeg får trøste meg med at det snart er jul. I det minste…

Om bier og deres flipside

Jeg satte meg egentlig ned for å skrive en dyp bloggpost. En sånn.. ettertenksom en, som skulle ha en litt poetisk undertone. Tenkte jeg.

Se hvor langt det tok meg. Det er en merkelig greie. Når jeg setter meg ned med tanken om at NÅ skal jeg skrive noe filosofisk, så er det som om tankene mine er hysteriske bier.. som flyr i alle retninger..

Mind you, jeg mener jeg drømte om insekter i natt. Sinte insekter, som døde unna for unna. De fleste av seg selv. De var i taket, på gulvet, på veggene. Overalt. Og jeg gikk rundt og forsøkte å kverke dem. Det dumme var at de kunne fly. Men jeg tror vi tok knekken på dem alle til slutt. Se for deg å komme inn i et rom dekket med insekter.. der var drømmen min. Men når de døde ble de ikke skvusjet utover, de bare forsvant. Jeg var ikke alene i jakten på dem heller. Det var 2-3 stykker med meg.

Drømmer om insekter, for min del, har mye med at jeg hekter meg opp i småting og bagateller å gjøre. Tror jeg. Og blir disse bagatellene og småtingene mange nok, så utgjør de til slutt en formidabel kraft og kan gjøre at man føler seg helt maktesløs. I drømmen følte jeg ikke meg maktesløs. Men jeg syntes de var motbydelige, og ville ikke ha dem på meg.
Og joda, jeg har nok sikkert gnålt for mye (på innsiden) om crap som egentlig ikke betyr noe. Hvem gjør ikke det av og til?
Men det underlige er.. i det våkne liv finner jeg ikke den typen insekter ekle. Det var bier og sånt tror jeg.. jeg syntes bier er nusselige, selv om jeg vet at de kan stikke/brenne om de føler seg truet. I drømmen var jeg ikke redd for å bli stukket, jeg bare syntes de var drit ekle å se på.

Det er et godt eksempel på at drømmen kommer med et hint. Når det er noe man til daglig liker, men i drømmen(e) misliker dem, så symboliserer det noe viktig. Kanskje tror jeg at det ikke er så farlig å «bry meg om ting som er uvesentlig» … mens drømmen sier at DET ER FARLIG NOK og trekker energi.
Jeg stusser litt over den eklifiseringen av biene.. ekle? Så noe jeg anser som «nusselig» flipper på femøringen og blir ekkelt? Som i «vil ikke ha det på meg.»

Jeg tror jeg vet hva det betyr, uten at jeg skal skrive meningen ned her, for det blir for personlig, men drømmen er brilliant i det å bruke et symbol som egentlig bør være noe positivt og flippe betydningen, slik at jeg skal ta hintet.

At jeg kverket dem ser jeg på som et hint om at jeg bruker (unødvendig mye?) energi på å kvitte meg med fokuset på de uviktige tingene. Kanskje er det bare til å gi f’n og ikke tillegge dem så stor verdi, så oppløser de seg selv?
Litt usikker der. Og det at det var flere personer med meg på «jakten» sier nok sitt om at jeg bruker flere sider av meg selv til å fokusere på dette. TenkerJegIgnorererEkleBieneFremover 🙂

Jeg var forresten innom en bokhandel for noen dager siden. Tenkte jeg skulle finne meg ei bok om drømmer. Og joda, de hadde det. Det eneste problemet var at det de hadde var kun bøker som skulle fortelle meg hva drømmesymboler betyr. Som om det finnes noen fasit på det. Tittelene var noe ala «1500 drømmesymboler og deres betydninger» / «Leksikon for drømmesymboler. Dette betyr de». Etc etc…. Jeg hevet et øyenbryn eller to, og fant meg ei bok om kvantefysikk for menigmann istede. Litt irritert over at de ikke kunne ha ORDENTLIGE bøker om temaet. Jeg var ute etter folk som skriver om det psykologiske aspektet. Hvordan man kan vinkle drømmetydning. Hvordan man kan dykke dypere ned i de potensielle betydningene av ens private drømmer. Hadde de noe sånt?
Hun i kassa så rådvill ut.. dro på det og pekte på «1500 drømmesymboler og deres betydninger.» Jeg takket høflig for «hjelpen» og fant den andre boken istede.

*sukk*

Det irriterer meg at drømmer blir tatt så lite alvorlig i vårt samfunn.

Ok, så du har ditt eget univers. Og det er ikke noe du (per dags dato og som vi vet) kan invitere andre mennesker med deg inn i. Det er greit. Men likevel tror jeg seriøst at alle ville hatt godt av å kikke litt innover og lære seg til å trekke veksel på sine egne drømmer. Det kommer fra den som tross alt kjenner deg best i hele multiverset.. nemlig deg selv. Selv den mest motvillige stabukk blandt oss ville hatt godt av å lære seg litt mer om seg selv.
Men kan det ikke måles, veies, betraktes og oppleves av flere enn 1 person, så defineres det som enten tull eller ikke-eksisterende i vår retard-siviliasjon.

*mumle*

Jaja.. jeg får vel sjekke nettbokhandler. Når jeg gidder. Dvs når jeg er ferdig med å furte over at jeg ikke fant det jeg ville ha. Jeg håper at nå når juleferien kommer… så får jeg bedre tid til å ligge i senga lenge nok til at nattens drømmer fester seg i hukommelsen, FØR jeg står opp. Så har jeg flere ting å trekke veksler på. Å stå opp grytidlig om morran oppfordrer dessverre ikke til å huske drømmer, for min del. Da må det dukke opp små hint i løpet av dagen som gir meg en aha-hukommelse, sånn som når jeg begynte å skrive bloggposten. Mot bedre tider med litt lengere fri og langsomme morgener 🙂

Desembertanker

Jeg leste så vidt i dagbladet om ei jente som hadde blitt mobbet som tenåring av en gutt på hennes egen alder.

Årene passerte, gutten ble til mann, og ønsket å invitere jenta med seg på en date. Jenta takker ja. Men ikke for å egentlig gå på date, men for å legge igjen et hat-brev som oser av bitterhet og selvmedlidenhet. I den tro at fordi hun er blitt slankere, så er det eneste grunnen til at hun ble invitert ut. Ikke bare legger hun igjen et brev, men hun tar bilde av det, og publiserer det på Twitter. For å la fyren stå til spott og spe foran hele verden.

Og åpenbart var det mange som syntes dette var fantastisk flott. Som om hun hadde tatt et astronomisk oppgjør med fortidens mobbere.

Men jeg har ingen sans for sånt. Ingen what-so-ever.

Hun er ikke bedre enn mobberen selv, der hun henger ut et annet menneske i en global gapestokk fordi hennes tenåringsfølelser ble såret.
Og jeg lurer på.. for hennes del.. hva nå? Nå har hun vist hele verden at hun er bitter og hevngjerrig. At hun lar .. vel.. barns dumme atferd få styre hvordan hun velger å håndtere det som strengt tatt er en voksen situasjon. Hun har brukt et tiår på å være bitter over at noen gutter var tjukke i hodet da de var i tenårene. Wow.. nå må hun være så mye lykkeligere… lissom.

Hva er det med folk og hevn? Og spesielt kvinnfolk og hevn? Hvorfor hylles kvinner nærmest som heltinner om de hevner seg på ekser, folk som var bedritne i barndommen, andre som har såret dem etc etc? Hvorfor er hevn i det hele tatt legitimt?

Får hun det bedre med seg sjøl ved å være et rasshøl mot den fyren? Tvilsomt.
Får noen det bedre med seg sjøl.. dersom de får sjansen til å være en drittsekk tilbake? Der fikk du – tada!

De som nærmest er besatt av hevn.. de skal leve videre i livet sitt etter hevn-episoden. De skal leve videre, med seg sjøl. Vel vitende (men sikkert fornektende) om at de lar andre menneskers atferd og meninger bety så mye for deres eget selvbilde at de drukner tankene sine i tanker om kordan de skal «ta igjen.» All den tiden de kunne brukt på å forme et lykkeligere liv og en bedre plattform for seg sjøl i livet. Hevn gjør ingen lykkelig. Og det til tross for at noen sikkert føler seg omtrent euforisk når de har fått utført hevnen sin. Men så går timene… dagene.. ukene.. og blir til år. Så de var drittsekk de også. Hurra?

Det er bare trist, på flere nivåer. Og med dagens eksponering.. så får vi vite om hevner som skjer i andre deler av verden.. og folk applauderer det som om dette var noe å være stolt over. Det finnes mange bitre mennesker der ute, slår det meg. Mange mennesker som har gjort seg så avhengig av andre menneskers meninger at de lar det overstyre hvordan de skal leve livet sitt. Hva de skal fokusere på. Hva de vektlegger.

Og ja, jeg vet at det er lett å SI at hevn ikke fungerer. Jeg er klar over at de som tenker på dette ikke tenker rasjonelt, men baserer seg utelukkende på følelsesmessige .. energier.. om du vil. Men hvis man vil videre i livet SITT… så må man faktisk lære seg å la fortiden være fortid. Man skal lære av fortiden, ikke la den styre nåtiden. Om det eneste du har klart å trekke ut av fortiden din er bitterhet og at du har lyst å såre/skade andre mennesker.. så syntes jeg virkelig synd på deg. Da har du ikke lært, på tross av alt du har gått gjennom. Og på sett og vis ble det du gikk gjennom forgjeves, for alt som kom ut av det var at verden fikk nok en drittsekk.

Hvorfor runger applausen i den digitale verdenen av noe sånt?

I en verden der døden ikke får eksistere

Samfunnet vårt er en merkelig… organisme.. på mange måter. Spesielt vår del av verdenssamfunnet. Der vi er blitt så fjernet fra alle de naturlige syklusene i menneskelivet at vi nesten er en karikatur av oss selv. Og det vi har fjernet oss mest av alt fra, er tankene rundt døden.

Og jeg skriver ikke dette ut fra en krise, eller dødsbudskap eller noe i den kategorien, men jeg tenker innimellom på døden.
Da jeg var yngre var døden et ekstremt fjernt konsept. Jeg mener, rent intellektuelt var jeg jo da også klar over at jeg ikke kommer til å leve evig. Og jeg hadde en fast tro på et «liv» etter døden, og gjenfødelse. Men dess eldre jeg blir, dess mer stiller jeg meg midt på streken mellom det å tro at vi fortsetter på en eller annen måte og det å tro at alt bare forsvinner. Og begge deler er på sine måter like skremmende. Og befriende.

For hvis du forsvinner.. så er det ingen del av deg som kan tenke tilbake på alt som aldri ble. Alt du gjorde feil. Det er heller ingen del av deg som må ta opp den leksen videre, og lære det i enda en omgang med menneskeliv. Den tanken er betryggende.
Men samtidig.. så forsvinner du jo. -Poff- så var du aldri til. Og det er umulig å forestille seg. Nope, jeg klarer det rett og slett ikke. Og vissheten om at det ikke vil være noen del av meg igjen, som kan bli fornærmet over det siste «poffet» irriterer meg ganske mye. Da vil livet på sett og vis virke bortkastet. For hvorfor lære alt jeg har lært.. om alt bare forsvinner igjen? Jeg mener.. er universet så søkke mye te idiot? Alt det vi alle går gjennom.. erfarer.. og lærer.. og for hva da? Ingenting? Så den logisk tenkende delen av meg har veldig vanskelig for å godta poffet.

Men om du fortsetter på en eller annen måte… hva da? Da betyr det jo at alt du har føkka opp i dette livet.. blir med deg.. i ALL EVIGHET. Det betyr at du på en eller annen måte bør forsøke å bli den beste versjonen av deg selv du kan bli. Om ikke annet, så for din egen del. Et menneskeliv er sørgelig kort, og du vil i såfall ha hele evigheta tilgjengelig til å tenke over det.
Men på den andre siden…. så er det aldri noen du er glad i som blir borte. Men det blir heller ikke de du ikke tåler trynet på. Så.. vel.. da må vi ta oss sammen. For det frister lite å tilbringe evigheta med å slå seg sjøl i «pannen» og irritere seg over alt man burde ha gjort annerledes. Så det er kanskje der gjenfødelse kommer inn i såfall. Godt man glemmer den man «var før» i såfall. Ellers ville man jo blitt koko i knollen. (enkelte er jo det uansett, men det er en helt annen sak).

Så hva er verst/best? Å fortsette videre, eller å poffe vekk? Jeg vet ikkje ka jeg mener.

Men folk snakker aldri om døden. Kanskje fordi de er som meg, en smule bekymret for det eventuelle «poffet.» Men.. på den annen side.. det å dø er noe mennesket som rase er veldig god på. Vi har gjort det til alle tider. Og om vi skal forsvinne for alltid.. hvorfor skal vi gjøre det i taushet? Hvorfor skal det ikke snakkes om? Hvorfor skal den siste mila være så tabubelagt? Den kommer jo uansett. Jeg liker ikkje det at ting blir tiet ihjel (bokstavelig talt).

Jeg tror kanskje vi ville hatt godt av det. Å være mer … åpen.. om hvordan vi ser på den siste mila, like mye som vi har meninger om andre faser av livet. For vi kommer dit. Uansett. Vi kom uansett ikke hit for å overleve. Det er det eneste vi kan være brennsikre på. Så hvorfor er det totalt taushet rundt temaet?

Også alle som skal forsøke å medisinere seg inn i et evig liv. Jeez… der får jeg alltid lyst å slå hånden i pannen.
Ok, la oss si at mennesket klarer å finne opp en pille som noen kan ta og ikke dø av alderdom. Hva med naturkatastrofer? Hva med når sola vokser seg så stor at den eter jorda? Hva med ressursene jorda kan tilby? De er begrenset. Hvem er disse narssisistiske, navlebeskuende egoistene som tror at de skal ha rett til å bruke av jordas ressurser til evig tid? Og hvorfor vil de sitte fast i en eneste kropp for resten av evigheta? Som uansett ikke blir evig, for selv universet kan ta slutt.. som i opphøre å eksistere.

Tenker de føler seg smart da, når de dauer, hvis det viser seg å være noe etter døden… Til pass til dem..

Vil jeg unngå døden for all fremtid om jeg fikk valget? Nei. Jeg ville ikke det. Jeg syntes det er greit at dette livet en gang tar slutt. Men jeg håper det blir evigheta og ikke poffet som møter meg. Bare sånn at det er sagt. Men jeg ikke hva jeg tror mest på….

Men … Memento Mori [husk du skal dø] …