Kategorier

oktober 2014
M T O T F L S
« sep   nov »
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
2728293031  

En snirklete vei

Gjort ferdig i går kveld 🙂

Se horisontene

Dette er en fabuleringspost. Helt uten noe konkret tema. Litt sånn som meg selv, egentlig. Jeg føler ikke at jeg har noe spesifikt tema.

Det er egentlig litt fascinerende. Med mennesker som så tydelig har ett eller annet ongoing tema i livet sitt. Jeg sitter på utsiden av livene deres og får inntrykk av at de har et mål. En sluttstrek som de skal innhente før den faktiske sluttstreken kommer. «Dette må jeg ha gjort før jeg dør.»

Jeg har ikke noe slikt. Jeg føler ikke at jeg er her for å gjøre noe stort. Skal ikke redde verden, finne opp noe stort og nytt, skal ikke forandre verden. Det er iallfall ikkje på listen min. Jeg føler det litt som om jeg flyter med vinden. Litt hit.. litt dit.. og mest her. Livet mitt, det VIRKELIGE livet mitt, foregår mellom ørene på meg, som hos så mange andre introverter. Men jeg føler ikke at jeg kom til dette livet for å gjøre noe spesielt annet.. enn å leve. Og observere kanskje. Det betyr ikke at jeg ikke lærer. Jeg har lært utrolig mye hittil. Om meg selv. Om andre. Om verden generelt. Men jeg føler ikke at jeg «kom hit» med en plan i bakhånd. Det er vel kanskje min måte å oppfatte det at jeg ikke tror på skjebnen. Jeg tror INGENTING er «ment å bli». Personlig tror jeg at livet er et sammensurium av tilfeldigheter, som noen ganger slår ut på en slik måte at det virker som om det er en mening bak dem. Men det er ikke det. Tror jeg. Og det er egentlig ok. Jeg misliker tanken på at noe som helst skulle være «planlagt» ang livet mitt. Det føles ufritt og hemmende. Jeg foretrekker å ta livet mer på sparket, snarere enn å følge noen oppskrift.

Men jeg blir alltid fascinert, på en «wow for en rar alien du er»-aktig måte hvis jeg snakker med folk som gir inntrykk av å ha det nesten helt øde i det indre livet sitt. Altså at de ikke er spesielt fokusert på sitt indre (mentale) liv. Jeg klarer ikke å bli klok på sånne skapninger, som lever utenpå huden hele tiden. Som aldri stopper opp og reflekterer, men bare fortsetter nesten som en søvngjenger ned langs livsveien. Som aldri er i stand til å ta en samtale om det som foregår – du vet – der inne. For meg kunne sånne mennesker like gjerne vært animerte pappfigurer. Det er ingen dybde i dem. De er den samme, uansett hvilken vinkel du betrakter dem fra.

Det blir feil av meg å si at det er en GAL måte å leve på. Ethvert menneske må få leve etter sine egne rettesnorer. Men det er så fremmed for meg at jeg ikke klarer å sette meg inn i et sånt verdenssyn. Og jeg er en av dem som betrakter andre mennesker så vel som meg selv. Og noen av dem er som dybdeløse pappfigurer for meg. Det er selvsagt bare min oppfatning. Gitt muligheten og kanskje under tvang, så ville alle mennesker utvikle dybde. Til slutt. Men dersom ingen pirker i dem, så vil de fortsette i sin valgte retning.. uten å noensinne stoppe opp og spørre seg selv: hvorfor?

Hvordan er det mulig? De bare føler og ER. De tenker omtrent ikke over hva de ER. Eller hva de føler. De bare gjør det. Som om livet deres bare er kokt sammen av instinkter. Kanskje det er det det er? At noen mennesker rett og slett lever primært på instinktene sine.. eller etter dem. Det finnes dem som påstår at vi «arver» erfaringer også. Kanskje det er det de benytter seg av, ubevisst. Jeg vet ikke. Men merkelige skapninger er de likevel. Og jeg griper meg selv i å lure på nårtid de skal våkne fra den drømmeløse tilstanden de ser ut til å befinne seg i.

Hvordan jeg oppfatter andre mennesker.. ut fra observasjonene mine.. oboy.. jeg kunne sikkert snakket om det i åresvis. Folk er sjelden klar over hvor mye informasjon de gir fra seg bare ved kroppsspråk og tonefall. Og jeg er en autodidakt «menneskeleser». Det er sikkert et hav av informasjon jeg går glipp av, som de som er profesjonellt opplært får med seg. Kroppsspråk. Alt du sier betyr nada, dersom kroppen din motsier deg. De små endringene i pusterytme, små små endringer i ansiktsuttrykk, måten du posisjonerer kroppen din på. Hvordan du plasserer hender og føtter. Hva du velger å bevege, og hva du ikke beveger. Hva du IKKE sier. Alt dette forteller meg utrolig mye om hva du egentlig mener. Dette virker det, på meg, som om kun et marginalt antall mennesker er klar over.
Også har du dem som jeg helt tydelig kan se har LÆRT å se etter disse tegnene. Det faller dem ikke naturlig å lese kroppsspråk, eller å gi visse inntrykk vha kroppsspråket, men de er blitt opplært til det. Og de har ofte en egen, litt klossete, litt for tydelig regissert måte å gjøre det på, som gjør at jeg trekker litt på smilebåndet.

Artig med det.. oss mennesker..og alle våre tankerekker.. godt at det er natt nå.. og på tide å sove 🙂

En måte å huske drømmer på

Jeg har kommet på en ny måte å huske drømmer bedre på.
Jeg er selv et veldig visuelt menneske.. og jeg fant ut.. at om jeg lager små skisser av det jeg husker .. noe av det iallfall, så er det lettere å huske hele drømmen i etterkant.

Her er et eksempel, fra de drømmene jeg hadde natt til i dag (Vesnet med krone = meg, selvsagt 🙂 )

Drømmer N14102014

… Jeg tror dette kan funke.. for min del

Spøkelset ved din side

Du vet det Bloggleser’n.. Du går aldri alene. Ikke et sekund av ditt liv. Det er alltid noen som går der, parallelt ved din side. Okkuperer samme rommet som deg. Går i de samme gatene som deg. Sitter i de samme parkene.. beundrer utsikten over fjellheimen fra samme topp som deg.

Men du ser dem ikke. De er usynlige følgesvenner.
Gjort usynlige av menneskets begrensede sanser. Du kan ikke se det øynene ikke er kalibrert for.

De.. kan være så mange vesen.

Mennesker fra andre tider. Andre versjoner. Dine minner. Dine tanker. Dine fantasier.

Alt er her og nå, sier de dype filosofene. Så alt eksisterer samtidig.. uten for tiden. I en slags merkelig form for mental kvantefysisk eksistens. Ut fra denne tankegangen.. er alt som var, alt som er og alt som kommer til å bli, egentlig bare versjon er samme her og nå. En form for gordisk knute vi ennå ikke har knekt koden på.

Tenk den tanken neste gang du føler deg alene, Bloggleser’n. Du er ikke det. Vi er alle.. samme punkt, i ulike versjoner. Punkter som tror vi er alene i et uendelig univers.. så er vi bare singulariteten.. alle samlet.. som venter på vårt neste Big Bang. 🙂

Når du tror du går alene, så går du sammen med hele multiverset. Alltid.

Tanker rundt skyggelegging

Jeg har i de siste årene blitt mer obs på hvordan skygger og fargenyanser faktisk påvirker bildet du ser på.

La meg ta et eksempel, for å illustrere hva jeg tenker på.

Her er utgangspunktet:

Utgangspunkt for skyggelegging

Utgangspunkt for skyggelegging

Du ser det er en slags fisk.. right? Men det er mer som strekmannen enn noe annet. Jeg kunne lagt på farge, men om jeg kun bruker 1 farge, eller 2, så vil ikke du ikke oppfatte noen form for dybde i bildet.

Jeg har funnet ut at man må bruke gradvis mørkere/dypere farger i ulike «skyggesoner» på et bilde, for å få det mer «levende». Slik som her:

Grader av skyggelegging

Grader av skyggelegging

S0 = Lyskilden i bildet (den trenger faktisk ikke være med på selve bildet, men likevel)
S1 = highlight .. de svært få og begrensede områdene der lyset fra lyskilden reflekteres av objektet man tegner
S2-S3 = lysere fargetoner, som blander seg inn mot fargen til lyskilden (S2 er da lysere enn S3)
S4-S5 = mørkere farger (ofte i samme farge som de andre, bare mørkere nyanse, her er S5 mørkest)
S6 – Har jeg ikke med på bildet her, men det blir for å markere rundt objektet. (som f.eks den svarte linjen rundt fisken)

Dette blir en veldig grov inndeling.. Og man kan selvsagt ha en utall flere nyanser på et bilde. Poenget er bare.. samme farge eller liknende farger – bare i dypere og dypere nyanser, dess nærmere du kommer de mørkeste områdene av objektet du tegner/maler.

En a-ha opplevelse for min del da jeg skjønte det. Da kan man gjøre mye spennende med bilder, selv om de ikke er hyperrealistiske eller noe sånt av den grunn.

En annen ting jeg kom til å tenke på, var at når jeg lager skisser.. så er det en god idè å lage store skisser.. slik at jeg kan ha med mer «teknisk» informasjon til det bildet jeg faktisk skal lage i etterkant. F.eks slik med å lage en skisse med skyggesoner markert – først – for deretter å bruke skissen som utgangspunkt for fargeleggingen. Jeg tror jeg vil tjene en god del på det i forhold til hvor fornøyd jeg blir med bildet i etterkant. 🙂