Kategorier

mars 2014
M T O T F L S
« feb   apr »
 12
3456789
10111213141516
17181920212223
24252627282930
31  

Søvnlammelse, eller søvnparalyse om du vil

Jeg kom over denne videoen i dag:

Og det er en god video når det gjelder å forklare hva søvnparalyse (søvnlammelse) faktisk er for noe. Men det irriterer meg at hele fenomenet utelukkende blir fremstilt som en marerittpreget opplevelse.

Selv opplever jeg ofte søvnlammelse. Jeg vet hva det er, og har opplevd det mange MANGE ganger i løpet av mitt liv. Da jeg var barn var det selvsagt skremmende, men da jeg som tenåring fant ut hva det var for noe, så sluttet det å være skremmende. Men av og til er det søkkandes irriterende.

Som da jeg «opplevde» følgende:

Jeg ligger i sengen. Hører at noen går under sengen, og mumler med seg selv. Tester om jeg kan røre på meg. Det kan jeg ikke. Sukker. Ok, en sånn greie. Jeg hører at «det» kommer opp i sengen, og ser en liten nisse stå og glo skeptisk på meg. Han mumler kontinuerlig for seg sjøl. Den natta hadde jeg håret satt opp i topp, så han tuslet opp til hodeputa, og nappet i hårknuten. Til min enorme irritasjon. Så går han og setter seg på knærne mine og mumler mer for seg sjøl.
Selve skapningen kan ikkje ha vært mer enn 10-15 cm. Jeg VET ka det er, og klarer til slutt å få kroppen til å røre så mye på seg at det kommer et rykk i knærne.
Det fører til at han faller ned på gulvet, blir liggende der og banne for seg sjøl en stund, og tusler deretter tilbake til der han kom fra.

Kjeeeempeskummelt.

Selvsagt er det skummelt hvis man ikkje vet ka det er. Men når folk har lært seg til ka det er for noe, så har jeg vanskelig for å skjønne ka de skal være redd for. Sin egen fantasi?

Jeg har opplevd å bli løftet i taket og spinne rundt der.. bli dratt etter håret (uten at det gjorde vondt, bare irriterte meg), hatt noen som la seg bak meg i senga, har hatt dyr som står og snuser i lufta rett ved siden av senga, store menneskeliknende skapninger som står ved siden av senga og trykker meg nedover (standard greie på søvnlammelse – å føle et trykk mot kroppen) etc etc.. Men jeg VET at det er søvnlammelse.

Ja, tidvis irriterende. Men noe å være veldig redd for? Rull inn no da…

Hvor mange episoder er vi oppe i nå?

Dagens første «samtale»

Lill: *trykke på knapp for kaldt vann på vannautomat*

(Ondskapsfull vannautomat, heretter benevnt som OVA)
OVA: Føkk off! Jeg skal varme vannet først!!!

Lill: Ka da varme?! Jeg skal ha KALDT VANN FOR SVARTE!!

OVA: Neeheii.. jeg må varme vannet først

Lill: *trykke en gang til på knapp for kaldt vann*

OVA: GREIT! Du skal få det kalde vannet ditt.. men jeg tenker å klage HELE TIDEN!
TUUUT — TUUUT — TUUUT — jeg kan fortsette jeg.. TUUUT — TUUUT — See? Har hele dagen på meg— TUUT!

Lill: *ferdig med å fylle vann – SLÅR OVA i siden*

OVA: AU! *blir stille* (i max 3 sekunder) — TUUUT —- TUUUT — TUUUT — HAH! Du trodde jeg ga meg hæ?

Lill: *Satansforbainna… MumleMerBannskap*
– Slår strømmen helt av på OVA, og deretter på igjen –

OVA: *stille*

Lill: *glo veldig skeptisk*

OVA: *stille*

Lill: – begynner å gå tilbake til kontoret –

OVA: (er hun gått? Noen meter unna? godt!) *KrakleSkralleLateSomOmJegDør-lyder*

Lill: *stopper og snur meg rundt* Jeg kommer tilbake og DREFSER til deg om du ikkje holder kjeft

OVA: Krakle?

Lill: Seriøst. Jeg gjør det!

OVA: *stille*

HAH! Jeg vant! Ondskapsfulle, oppkjeftige automat… *mumle*

Ja.. og sånn går no dagan..

Grmf’is

Satans møkkavær. Plaskregn og vind.
Noen «der oppe» skulle hatt seg en drefsing rundt ørene så de husket det.. vel og lenge..

Gjerne gjentatte ganger…

*grmf*

Bakvendt logikk

Merkelig at leger skal ha lov å reservere seg mot å hjelpe kvinner med selvbestemt abort… mens pasienter ikkje har muligheten til å reservere seg mot legenes livssyn…

Nattprat

Natten er fin, ikkje sant Bloggleser’n?

Så sitter jeg her, nattestid, pakket inn i kosepledd og med en heftig motvilje mot å gå og legge meg. Jeg har alltid likt natten. Ikkje misforstå meg, det er ikkje som om jeg misliker dagen heller, men natten har sin egen atmosfære, som jeg føler gir meg en spesiell form for pusterom. Man ser lengere nattestid. Ut i universet. Og rundt i landskapet ser man kun menneskeskapte lys, som vitner om liv og tilstedeværelse. Jeg liker natten. Kan puste dypere da. Som om alt av dagens noe jagende kakafoni flytter seg lengere ut i periferien.

Natten gir meg noe. En form for ro dagen ikkje kan tilby. Kanskje det er den drømmende delen av meg som trenger dette .. albuerommet.. Du vet, når du knapt nok ser noe av verden rundt det, så får verden innenfor mer spillerom. Og jeg tror vi alle trenger å forstå mer av den indre verden. Jeg tror det er derfor vi er her. For å bruke den ytre verden… til å bli bedre kjent med den indre. Alt har en mening, egentlig. Det er bare søkke vanskelig å se den innimellom. Så derfor trenger vi på sett og vis natten.. våkenettene også.. for å se det indre sterkere enn det man gjør i dagslys.

Det er dem som mener at alt du ser i den ytre verden på sett og vis reflekterer hvordan du er på innsiden. Altså ikke de objektive rammene.. men hvordan dine filtre får deg til å oppfatte verden. Derfor skal du være veldig glad for hver eneste gang du sier WOW til noe på utsiden.. for det betyr at du har tilsvarende et sted der inne, i din indre sfære.

Så da er det kanskje ikkje så dumt.. å av og til holde øynene oppe litt lengere enn til «fornuftige timer»? For å se litt av natten i deg selv.. og se litt på verdensrommet.. i ditt indre?

Jeg har en spesiell forkjærlighet for måneskinnsnetter. Vet ikkje helt hva det er.. men jeg har alltid følt at jeg og månen har en greie… en samtale.. om evigheta. Noen ganger hopper jeg bare midt inn i samtalen.. og andre ganger er det som om månen trekker oppmerksomheta mi vekk fra hverdagen.. helt uten at jeg hadde planlagt det.. for å få meg til å føle litt evighet og verdensrom.
Hvordan føler jeg verdensrom… jeg har lurt litt på kordan jeg skal beskrive det.. jeg skal si fra når jeg kommer på en god forklaring.. men noen ganger føler jeg verdensrommet, innbilder jeg meg iallfall. Og merkelig nok er det alltid med noe sølvaktig over seg. For meg har verdensrommet farger. Farger som glitrer. Når jeg visualiserer det. Metalliske farger nesten.. Virker det logisk? Vet’kje.. Men der har du det.. min visualisering av verdensrommet inneholder metalliske, glitrende farger.. mer som fyrverkeri i utseende.. tråder av fyrverkeri. Eller som nordlys.

Noen ganger lurer jeg på hvordan verdensrommet oppleves.. fra innsiden av andre menneskers hode. Er det like glitrende der? Ser de det samme som meg? Når du ser ut mot verdensrommet.. ser du alle de potensielle verdnene som eksisterer der ute, slik jeg gjør.. eller ser du det store tommerommet mellom hver verden? Ser du energiene som beveger seg rundt i hele eksistensen.. eller ser du den mørke materien? Filtre Bloggleser’n.. filtre. Personlige filtre. Heldigvis for meg er det glitrende energier, fremmede verdner og farger… ikke mørke og enorme avstander. Det er bagatellene slik jeg ser det.. det er lyspunktene som teller.

Så da er det greit… å sitte våken litt til.. og lytte til verdenen utenfor.. og drømme meg bort.. til fremmede verdner.
Drømmer skal man uansett aldri kimse av …

Drodling i pausene

Noen dager når jeg tar meg pauser.. setter jeg meg ned og drodler – dvs lager små skisser..
Siden det er noe jeg gjør på regelmessig basis.. så samler jeg dem i en blokk istede for å spre det på ark rundtomkring.

Her er dagens resultat

Tirsdagsdrodling

Vårpuls

Jeg erklærer herved våren for ankommet. Uansett ka værgudene måtte finne på å mene. Er det vår, så er det vår. Basta.

Jeg har allerede plantet både salatfrø og tomatfrø.
Jeg gidder ikkje kjøpe frø til tomater, så jeg bare tømmer noen tomater etter behov, og det funker det. Spirer som bare fy. Hvis du kjøper en pose med tomatfrø.. så får du sånn 10-15 stk frø.. til rundt 50-70 kr per frøpakke… ved å tømme tomater fra ulike handlerunder.. etter at de har begynt å bli skrukkete.. så får du brukt tomater som du uansett ville kastet.. og således får du «gratis» frø. Dvs ikkje til mer enn det du betalte for tomatene.
Personlig ser jeg ikkje poenget med å betale for frø, hvis naturen gir meg dem. Helt platina er jeg ikkje.

Og jeg liker å holde på med planter. Er en slags form for meditasjon for meg. Å bare la tanke flyte dit de sjøl vil, og ha hendene i jord. Jeg MÅ jo sjølsagt ikkje dyrke planter sjøl. Det er lettere å kjøpe det på butikken. Men der igjen.. jeg er ikkje ute etter at det skal bli enklest mulig. Jeg dyrker egne matplanter fordi jeg finner en glede i det, ikkje fordi jeg har reellt sett bruk for det. For min del nyter jeg godt av det, mentalt. Å fokusere på sånne elementære ting, samtidig som jeg faktisk får mat jeg kan spise. Og den er garantert fri for giftstoffer. Win-win på alle bauger og kanter.

Kall meg gjerne for lillaskrulle her, men jeg tror at mat som dyrkes i fred og ro, fri for «industrien» er sunnere for meg, enn mat som dyrkes i en industriell skala. I mitt hode så er det en stress-metode å dyrke frem mat på. Og det sier jeg uten å ha NOEN reell peiling på kordan mat dyrkes i «industrien» i dag. Kanskje tar jeg helt feil. Kan være det bare er en mental grille. Men jeg tror vel uansett det at det godt skal gjøres å komme utenom sprøytemidler og annen crap som maten druknes i. Og ja, jeg vet at om man skal ha mat nok til alle, så går det ikkje at vi alle skal holde oss med mat fra «verdandakassen.» Men i en ideell verden hadde mer av den maten vi spiser blitt dyrket i fredeligere og nærmere omgivelser.

Men jeg ser frem til at våren skal komme tilbake for fullt. Vinteren har vart lenge nok. Nok no.

Kan være at «vi» alle må trå til med slikt om ikke SÅ lenge likevel. Når oljen tar slutt, så må vi skaffe maten på andre måter enn å få den fraktet fra den andre siden av verden. Da blir det viktigere å være selvforsynt. Den eneste grunnen til at samfunnet vårt fungerer som det gjør i dag, er fordi vi har billig brennstoff (olje). Men det er en begrenset ressurs. Før eller siden har vi vridd siste dråpe olje ut av jorda, og da må vi pent finne oss andre måter å leve på, enten vi vil eller ikke. Verden forbi oljealderen. Hvem vet hvordan den kommer til å arte seg. Det blir neppe med paprika fra sør-amerika, salat fra Australia, appelsiner fra Kina og te fra India iallfall. Med mindre noen kommer med en ny energikilde. Som samfunnet kan fortsette på. Tror jeg på det? Per i dag? Nah.. Men man kan jo håpe.

Post-olje verden. Av en eller annen grunn, hver gang jeg forsøker å se det for meg, så ser jeg ruiner og en lysebrun ørken. Antakeligvis er tankene mine formet av post-apokalyptiske filmer fra Hollywood, som har en tendens til å illustrere fremtidens verden slik. Men jeg tror menneskene som evt lever da.. må være sterkere enn oss, om den visjonen slår til.

Hvorfor er vi så kørka som rase? Hvorfor driver vi småspill om makt og penger.. istede for å finne vår plass i verden, og søke det å sikre vår videre eksistens i verden? Vi er som småunger i en godtebutikk, som ikkje skjønner at man ikkje kan ete seg mett på godteri. Før eller siden spyr man så det ljomer etter.

Men vi er ikkje HELT der ennå. Rett rundt hjørnet.. men DAMN!

Når skal vi – samlet sett – åpne øynene og se vårt ansvar i verden? Hvert av våre liv er små blaff. Hvem faen bryr seg om TING i det lange løp. Vi blir alle til støv. -Poff- Så er det over. Og hva brukte vi tiden på? Grafse til oss mer søppel. Ignorere jorda vi har fått i gave til å boltre oss på. Renkespill om penger, makt og folks sjel.
Og for hva? -poff- så er du borte. Og når noen år har passert.. så er det ingen som husker DEG. Navnet ditt huskes kanskje en stund, om du er «mektig nok.» Men deg.. den personen du var.. er nå.. er det ikkje en kjeft som husker.

Så kan du kanskje, om det hinsidige finnes, se deg tilbake.. og spørre: Hva brukte du gaven du fikk til? Ditt blaff? Var det verdt det? Virkelig?