Kategorier

Horisonter

Jeg hadde egentlig en storslagen plan da jeg satte meg ned for å skrive en fabuleringsbloggpost. En sånn som skulle være dyp, tenkte jeg. Uten at jeg helt hadde de store planene for tema. Men det skulle omhandle horisonter.. på innsiden, så vel som utsida. Men teflonmonsteret slo til igjen, og -poff- der var det spennende temaet forduftet som duggdråper i Kalahari. Du ville aldri ha trodd de hadde vært der om ikkje noen dokumenterte det for deg. Crap. Så da blir det som det blir da Bloggleser’n. Fint lite fornuftig.

Men horisonter du… blir fint lite av det i fremtiden, om befolkningsveksten skal fortsette som den gjør. Små lommer av grøntområde, det er det vi kommer til å sitte igjen med, HVIS vi er heldige. Eller.. jeg regner med å være dau til da, men de stakkars jævlene som lever de. Asfalthorisontene forekommer meg ikkje som like spennende. Tenk dere det scenarioet. Jeg bare lurer på hvor de skal gjøre av alle menneskene. Må vel bygge i høyden for å få plass på til alle som evt skal leve da.
Kanskje folk tar til fornuft. Kanskje de snur skuta rundt og tar vare på jorda vi lever på. Kanskje griser begynner å fly. Fortrinnsvis rosa, lodne griser, med fe-vinger og følehorn. Sånne.. Kanskje alt går bra til slutt, bare man får fokuset over på den riktige veien. Haaaa haaaa haaaaa… Ups.. sorry… skled litt for mye ut det der.. Altså.. kremt..

Noe annet som er spennende, er drømmelivet mitt. De sterke drømmene jeg har hatt, tidvis i livet, er tilbake igjen for full styrke no for tida. See.. drøm natt til i dag:

Jeg står på ei stor slette sammen med flere mennesker. Det kommer en storm mot oss, og inni stormen ser du store søyler av virvlende tornadoer. Men det er ikke vind. Det er brennende sort stein, aske og flytende stein. Vi kaster oss ned bak noen store steiner. Jeg holder et lite barn, og dekker til øynene til barnet med den ene hånden. Jeg ser på menneskene rundt meg. Alle som kastet seg ned før tornadoene traff oss, ser ut som glødende statuer. Men de overlever. Alle som ikke kastet seg ned er forsvunnet.

Etter at tornadostormen har passert, så kommer vi alle oss inn i en stor sort bygning, der vi er trygge. Barnet jeg holdt forvandler seg til en stor rotte, som snakker. Jeg spør om den kan se (sjekker rottens syn), den nikker og forsøker å stikke av, fordi den vil se seg omkring.

Jeg vet ikkje om jeg ble klok på drømmen.. men hey.. jeg liker sånne.. med masse sterk symbolikk. Og det var et utrolig mektig syn, med utallige «vulkan-tornadoer» som kom feiende over slettelandskapet. Skulle ønske jeg kunne vist dere den.
Var horisonter der også. Selv om det kanskje ikkje var hovedfokuset.

Har jeg en peiling på ka drømmen betyr? Akkurat no? Ikkje et fnugg engang. Men jeg kommer sikkert tilbake til det. Pleier å gjøre det. Jeg har drømt mange slike i den siste tiden når jeg tenker meg om. Synd at så få er interessert i å snakke om drømmer. Det er et tema jeg finner fascinerende. Men folk flest kunne ikkje bry seg mindre, har jeg inntrykk av. Annet enn at de tror at det finnes en fasit på ka drømmer kan bety. DET gjør det ikkje.

Ta f.eks Tornadoer. For meg er et et fascinerende naturfenomen, som jeg aldri har opplevd sjøl. Så det er noe jeg bare at et teoretisk «forhold» til… mens for mennesker som bor der tornadoene pleier å utføre sin Danse Macabre, så arter det seg nok helt annerledes. Der er de kun forbundet med ødeleggelser. Og død. Så når JEG drømmer om tornadoer, så vil det naturlig nok være ut fra en helt annen symbolikk-pool enn de som lever med fenomenene.
Samme gjelder vulkaner. Selv om det denne gangen var vulkaner inni tornadoene… hey.. vent no litt… det var det faktisk.. Vulkaner.. INNI tornadoene. Selv Dante kunne ikkje komme på noe mer dramatisk enn det.

Jeg har også begynt å få til Luciditet i drømmene mine oftere og oftere, men dessverre fremdeles ikkje til den grad at jeg har noen voldsom kontroll. Jeg jobber med saken. Kommer jeg bare så langt så er det mange ting jeg har tenkt å teste ut.
Bl.a:

  1. Fly for egen maskin. Som i sveve i lufta
  2. Ta meg en spasertur på månen
  3. Gi et par stykker solide rævvaspark, og se dem flakse avgårde som skremte høns
  4. Besøke steder jeg bare har fantasert frem
  5. Slå av en prat og ha et teselskap med drager
  6. Bygge meg en by fra grunnen av – uten asfalthorsiont overhode
  7. Og alt annet jeg kan komme på…. (som er ganske mye, som jeg selvsagt ikkje skriver på bloggen)

Vår hjerne er en sammensatt gismo. Jeg tror man kunne utrette ganske mye på det personlige plan, om man hadde lært alle til å være «våken inni drømmene sine.» Jeg tror at det er EGENTLIG det som var meningen, vi har bare glemt det bort, i vårt forsøk på å bortforklare alt ikke-fysisk som vås. Men de stivnakkede, gamle herremenn kan få lov å ha sine snerpete holdninger i fred for meg. Når jeg og Luciditeten blir helt på samme frekvens, så skal mye undersøkes.
Jeg mener, underholdningsfaktoren satt til side, det er utrolig mange temaer du kunne løse opp i hvis du spurte drømmene dine om hjelp. Selv den før nevnte Danse Macabre har en beskjed å komme med. Selv om jeg ikkje nødvendigvis liker det drømmen forsøker å fortelle meg. Men i en Lucid drøm så kunne jeg faktisk ha spurt tornadoene om hva det var de ville fortelle meg. Og fått svar. Istede må jeg gruble mer enn jeg liker, for å overhode nærme meg et logisk svar.

Ah well… kanskje neste natt… alltid en ny sjanse.