Kategorier

januar 2014
M T O T F L S
« des   feb »
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
2728293031  

Vintersukk

Frysegrader…
Vind..
Fremdeles vinter..

*sukk*

Det er bra jeg er god til å vente.

Midt i snekovet

Ok, det er ikkje så veldig te snekov her.. men til Bergen å være så har det snedd ganske mye i dag. Og jeg er ikkje begeistret. Ikkje litt engang. Vinteren har aldri appellert til meg. Men derigjen.. det gir meg en god sjanse til å nyte innelivet. Kosepledd er en fin ting i vinterkulda.. når jeg sitter inne, og glor ut på snefallet som forsøker forgjeves å få overtaket utenfor. Feiler selvsagt hver eneste gang. Bergen og sne… neh… må en istid til i såfall.

I det minste så blir det vår. Litt lengere fremme.

Jeg leste i en eller annen avis på nettet at noen spådde at innen 2017 så var FB død og begravet, fordi det var færre som benyttet seg av det daglig no enn til å begynne med. Jeg stusser litt på ideen, for selv om bruken av noe slikt som FB naturlig nok vil endre seg etterhvert som det er noe «alle» benytter seg av, så er det en naturlig ting å ville kommunisere på det sosiale plan. Jeg har ingen planer om å spå noe, men jeg har en følelse av at FB eller noe liknende kommer til å bestå for all den tid vi har teknologien tilgjengelig. Fordi det ligger i menneskets natur å ville kommunisere med hverandre, og engasjere seg i hverandres liv. Og det til tross for at FB sikkert må betegnes som en heller overflatisk måte å gjøre det.
Dessuten er det nesten litt bedårende hvordan media ser ut til å tro at det kun er det tenåringene liker å bruke som er «viktig.» Småttisene utveksler bilder og små korte «slagord» på bildedelingstjenester. Men når man blir eldre så vil de fleste søke seg mot litt mer substans i kommunikasjonen. Det sier seg sjøl. For de aller fleste gjelder det. Nå finnes det sjølsagt tenåringer som søker substand allerede, og voksne folk som er så overflatiske at man bare må riste på hodet av dem. Men på generell basis.. så fordrer voksenlivet litt mer substans enn det tenåringstilværelsen gjør.

Det sier egentlig seg sjøl. Når man er tenåring så virker livet uendelig. En blir aldri gammel. Aldri sjuk. Møter ingen motstand. Og en kan alt. Men ettersom årene går, og jeg er ikkje SÅ gammal enda.. så begynner man å få mer og mer øye på horisonten.
Det er fascinerende, syntes jeg, hvordan vårt samfunn totalt fornekter døden. Og alderdommen. Som om den fasen av livet ikkje finnes. Det er ironisk, er det ikkje? Når vi har kommet oss til det stadiet i livet der vi både ser og forstår mye mer enn før, så vil resten av samfunner aller helst ikkje vite av oss. På sett og vis er det å fornekte visdom også. Vi vil ikkje vite om alt som de som har lært forstår..

Før dåren til en vis mann, og dåren vil spørre om veien til La-la-land, istede for å be om visdom om livet dåren likevel må leve.

Tenåringssamfunnet, det er det vi lever i. Der irrasjonell tankegang og atferd blir idealisert, mens det å være voksen sees på nesten som noe negativt, fordi det er ikkje like blåøyd og ansvarsløst som tenåringstankegangen. Det må være en weirdo-verden de skal leve i… de som kommer etter.. vår tid. Der «alle» er blitt oppdratt til å tenke som småunger, som skal ha lekelørdag hele tiden.

Snekovet må de likevel forholde seg til. Og det kan bli kaldt for de som aldri har lært seg å lytte til vidsommen til de som har gått veien før. Veldig kaldt.

Vindfullt

Du Bloggleser’n…. i dag har visst værgudene bestemt seg for å sjekke ka som sitter fast i bakken og ka som fint kan blåse bort med litt oppmuntring fra oven. Været er egentlig fint. Det er bare litt overskyet.. men så blåser det så det holder, uten at det helt har rukket å manne seg opp til å bli storm.

Så da sitter jeg her og tar dagen med ro. Snart skal hjembakt brød inn i stekeovnen.. jeg sitter i pyjamas og betrakter det lille glimtet av sol som våget seg over åskammen, og ser på trærne som bøyer seg i vinden.

Jeg gleder meg til det blir vår, har jeg funnet ut. Gleder meg til å kunne sitte ute på altanen.. med en kopp te, og lytte til alle lydene fra en våknende natur. Jeg håper det blir mye solskinn denne våren. Det elsker jeg med å bo lengere sør i Norge, at våren kommer tidlig. Hvis vi er heldige, så begynner det å bli grønt allerede i april.

Og hey… jeg har kommet i gang med plantingen allerede. Paprikaplantene fra i fjor er fremdeles i live, og jeg har tømt noen tomater for frø, og har plantet dem – og de har allerede begynt å spire + at jeg har fått planten noen salatfrø fra i fjor, som jeg hadde liggende. Snille små frøene har også begynt å spire.

Tydelig tegn på at jeg er i ferd med å gå over i vår-modus. Jeg putler mye mer med planter nå enn bare for noen uker siden. Og «spiser» dagslys når jeg kan. Ah… jeg kan føle det innerst i beinmargen, sjøl om det bare er januar fremdeles.. det er vår i emming. Det er nok en nedarvet og innarbeidet rytme fra livet mitt nordaførr. Januar = lysere tider, ergo er det snart vår. Og Frostgubben fikk ikkje så mye tak her på vestlandet atte det gjorde noe likevel. Og takk for det. Jeg liker ikkje kulde. Ikkje litt engang.

Også er det helg 🙂

Jepp.. jeg er i godt humør 🙂

Tidlig morgen stillingskrig – del 2

Med denne friskt i minne, syntes jeg at vannautomaten ypper seg litt mer enn ka den strengt tatt burde.

I morges hadde vi nok en «disputt».
Jeg skal hente meg vann – kaldt vann. Med en gang jeg trykker på knappet for kaldt vann, så begynner vannautomaten å pipe som en sinnsyk banshee.
Jeg får fylt kaldt vann på flasken, så jeg gir blaffen, men ser at ikonet for varmt vann blinker i takt med pipelyden.

Skrulling. Sier jeg. Jeg skal ikkje ha varmt vann. Jeg tapper kaldt vann.

Vannautomaten ignorerer meg totalt.. (og jeg VET den kan høre meg – det har den bevist før) og fortsetter å pipe.

Jeg er ferdig å tappe vann.. men den fortsetter å gnåle. Så jeg gir den et rapp i siden.
Den lager en snål lyd, og blir helt stille. Men ikonet for manglende varmt vann blinker fremdeles som besatt.

Da jeg er kommet et stykke borti gangen.. så hører jeg at den begynner å pipe igjen.. selv om ingen står og tapper vann. Jeg snur meg mot den og stirrer på den i noen sekunder. Noen rare pipelyder kommer.. og den blir dønn stille.

Merket vel at den fikk et blikk på seg da tenker jeg. Trollet.

Horisonter

Jeg hadde egentlig en storslagen plan da jeg satte meg ned for å skrive en fabuleringsbloggpost. En sånn som skulle være dyp, tenkte jeg. Uten at jeg helt hadde de store planene for tema. Men det skulle omhandle horisonter.. på innsiden, så vel som utsida. Men teflonmonsteret slo til igjen, og -poff- der var det spennende temaet forduftet som duggdråper i Kalahari. Du ville aldri ha trodd de hadde vært der om ikkje noen dokumenterte det for deg. Crap. Så da blir det som det blir da Bloggleser’n. Fint lite fornuftig.

Men horisonter du… blir fint lite av det i fremtiden, om befolkningsveksten skal fortsette som den gjør. Små lommer av grøntområde, det er det vi kommer til å sitte igjen med, HVIS vi er heldige. Eller.. jeg regner med å være dau til da, men de stakkars jævlene som lever de. Asfalthorisontene forekommer meg ikkje som like spennende. Tenk dere det scenarioet. Jeg bare lurer på hvor de skal gjøre av alle menneskene. Må vel bygge i høyden for å få plass på til alle som evt skal leve da.
Kanskje folk tar til fornuft. Kanskje de snur skuta rundt og tar vare på jorda vi lever på. Kanskje griser begynner å fly. Fortrinnsvis rosa, lodne griser, med fe-vinger og følehorn. Sånne.. Kanskje alt går bra til slutt, bare man får fokuset over på den riktige veien. Haaaa haaaa haaaaa… Ups.. sorry… skled litt for mye ut det der.. Altså.. kremt..

Noe annet som er spennende, er drømmelivet mitt. De sterke drømmene jeg har hatt, tidvis i livet, er tilbake igjen for full styrke no for tida. See.. drøm natt til i dag:

Jeg står på ei stor slette sammen med flere mennesker. Det kommer en storm mot oss, og inni stormen ser du store søyler av virvlende tornadoer. Men det er ikke vind. Det er brennende sort stein, aske og flytende stein. Vi kaster oss ned bak noen store steiner. Jeg holder et lite barn, og dekker til øynene til barnet med den ene hånden. Jeg ser på menneskene rundt meg. Alle som kastet seg ned før tornadoene traff oss, ser ut som glødende statuer. Men de overlever. Alle som ikke kastet seg ned er forsvunnet.

Etter at tornadostormen har passert, så kommer vi alle oss inn i en stor sort bygning, der vi er trygge. Barnet jeg holdt forvandler seg til en stor rotte, som snakker. Jeg spør om den kan se (sjekker rottens syn), den nikker og forsøker å stikke av, fordi den vil se seg omkring.

Jeg vet ikkje om jeg ble klok på drømmen.. men hey.. jeg liker sånne.. med masse sterk symbolikk. Og det var et utrolig mektig syn, med utallige «vulkan-tornadoer» som kom feiende over slettelandskapet. Skulle ønske jeg kunne vist dere den.
Var horisonter der også. Selv om det kanskje ikkje var hovedfokuset.

Har jeg en peiling på ka drømmen betyr? Akkurat no? Ikkje et fnugg engang. Men jeg kommer sikkert tilbake til det. Pleier å gjøre det. Jeg har drømt mange slike i den siste tiden når jeg tenker meg om. Synd at så få er interessert i å snakke om drømmer. Det er et tema jeg finner fascinerende. Men folk flest kunne ikkje bry seg mindre, har jeg inntrykk av. Annet enn at de tror at det finnes en fasit på ka drømmer kan bety. DET gjør det ikkje.

Ta f.eks Tornadoer. For meg er et et fascinerende naturfenomen, som jeg aldri har opplevd sjøl. Så det er noe jeg bare at et teoretisk «forhold» til… mens for mennesker som bor der tornadoene pleier å utføre sin Danse Macabre, så arter det seg nok helt annerledes. Der er de kun forbundet med ødeleggelser. Og død. Så når JEG drømmer om tornadoer, så vil det naturlig nok være ut fra en helt annen symbolikk-pool enn de som lever med fenomenene.
Samme gjelder vulkaner. Selv om det denne gangen var vulkaner inni tornadoene… hey.. vent no litt… det var det faktisk.. Vulkaner.. INNI tornadoene. Selv Dante kunne ikkje komme på noe mer dramatisk enn det.

Jeg har også begynt å få til Luciditet i drømmene mine oftere og oftere, men dessverre fremdeles ikkje til den grad at jeg har noen voldsom kontroll. Jeg jobber med saken. Kommer jeg bare så langt så er det mange ting jeg har tenkt å teste ut.
Bl.a:

  1. Fly for egen maskin. Som i sveve i lufta
  2. Ta meg en spasertur på månen
  3. Gi et par stykker solide rævvaspark, og se dem flakse avgårde som skremte høns
  4. Besøke steder jeg bare har fantasert frem
  5. Slå av en prat og ha et teselskap med drager
  6. Bygge meg en by fra grunnen av – uten asfalthorsiont overhode
  7. Og alt annet jeg kan komme på…. (som er ganske mye, som jeg selvsagt ikkje skriver på bloggen)

Vår hjerne er en sammensatt gismo. Jeg tror man kunne utrette ganske mye på det personlige plan, om man hadde lært alle til å være «våken inni drømmene sine.» Jeg tror at det er EGENTLIG det som var meningen, vi har bare glemt det bort, i vårt forsøk på å bortforklare alt ikke-fysisk som vås. Men de stivnakkede, gamle herremenn kan få lov å ha sine snerpete holdninger i fred for meg. Når jeg og Luciditeten blir helt på samme frekvens, så skal mye undersøkes.
Jeg mener, underholdningsfaktoren satt til side, det er utrolig mange temaer du kunne løse opp i hvis du spurte drømmene dine om hjelp. Selv den før nevnte Danse Macabre har en beskjed å komme med. Selv om jeg ikkje nødvendigvis liker det drømmen forsøker å fortelle meg. Men i en Lucid drøm så kunne jeg faktisk ha spurt tornadoene om hva det var de ville fortelle meg. Og fått svar. Istede må jeg gruble mer enn jeg liker, for å overhode nærme meg et logisk svar.

Ah well… kanskje neste natt… alltid en ny sjanse.

Perfekt start på dagen

Ah….

Jeg har sovet lenge (i forhold til arbeidsuka)
Jeg har dusjet
Jeg har spist frokost
Og no sitter jeg og drikker te… og ser på übersøte hvalper på Animal Planet..

Kunne ikkje be om mer akkurat no 🙂

Helt klar

1 dag på jobb.. og jeg er mer enn klar for helg allerede.
Ikkje pga jobben.. men fordi jeg stod opp kl. 5.30 i morges..

Ja jeg vet.. jeg burde få hodet mitt undersøkt. Opp kl. 5.30 – nesten helt frivillig.
Jeg vurderer en headscan i nærmeste fremtid 🙂

Søkke ta jeg er trøtt…

Ingen applaus nødvendig

Så…
Utdeles det medaljer for kløning ennå? Hm? Jeg burde få en .. nei jeg burde få flere.

Hendelse 1) For noen dager siden.. Jeg skal dytte noe kjøtt nedi en kasserolle. Ikkje obs på noen skarpe bein som stikker ut, og klarer å få en relativt dyp flenge mellom pekefinger og tommel.. og å plastre der.. kan jeg bare drite i. Dvs jeg har prøvd.. div kreative metoder for å få plaster til å holde seg på plass. Ikkje pokker heller om det gikk. + et kutt i pekefingeren på den motsatte hånden. *applausen ljomer i gatene*

Hendelse 2) I dag, i dusjen. Jeg skal snu meg for å gå ut av dusjkabinettet. Gulvet har bestemt seg for å være ekstra glatt (ja tenk jeg legger skylda på gulvet), og jeg klarer å sparke stortåen på høyrefoten inn under kanten på dusjkabinettet – som er laget av satan så hard, herdet plastliknende materiale.

Så.. no har jeg vondt både i høyre hånd og på høyre fot. Søkke ta jeg er flink. Blir det noe bedre no så tror jeg at jeg kuler tippen i ren lykkerus… evt så kan det være at det kommer noe som er laaangt fra salmevers ut av kjeften på meg.

Så jeg har startet året.. med kløning. Applaus er defintivt ikkje nødvendig…