Kategorier

november 2013
M T O T F L S
« okt   des »
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930  

Det vide landet

Jeg er i fabuleringshumør, her jeg sitter natt til lørdag og myser innover i mitt eget landskap. Syntes jeg ser horisonter, kor enn jeg snur meg hen.

Som vanlig, når jeg er i fabuleringsmodus, så har jeg ingenting konkret som popper rundt i tankene, veien blir til mens jeg går.
Men jeg kan jo begynne å snakke om drømmer.. Jeg har vært en smule lat i det siste, har ikkje notert ned like mange drømmer som jeg burde. Og det til tross for at jeg husker dem idet jeg våkner, og noen flere timer etterpå. Men jeg går rundt i mine egne tanker og tygger litt på dem.
Og i etterkant.. så sitter jeg igjen med en følelse av drømmene, heller enn konkrete minner om innhold.

Egentlig er det fascinerende, om vi ser bort fra det med «teknisk drømmetydning».. at ethvert menneske.. på jorda.. har sin helt private verden.. innholdsrik og fullspekket med handling og action.. som omverden aldri kan ta del i. Og som de sjøl også glemmer vekk, stort sett, når hodet har våkna. Litt synd at den forsvinner i kjølvannet bak oss, men derigjen, hvor mange av oss husker de våkne dagene bak oss? Fint få, tipper jeg.
Men tenk over det.. selv den gørreste, mest uinteressante personen du møter.. har et helt univers i sin egen private sfære. Et univers du aldri kan ta del i.

Jeg kan snakke om drømmer, og drømmetydning i evigheter, uten å gå lei. For meg er det som små eksplosjoner av erkjennelser som popper opp fra havet av ubevisste tanker. Og jeg liker dypdykket. Jeg liker å dra til «underflaten» av både meg selv og andre mennesker. For det er der den ekte personen befinner seg.

Kanskje jeg skulle forsøke å bli flinkere.. til å notere ned drømmene mine. Jeg har jo tross alt en mobiltelefon jeg kan notere ting ned på når jeg f.eks er på tur til jobb og sånt. Latskap er min eneste forklaring. Det er ikkje engang en unnskyldning. Jeg er bare lat 🙂

Jeg lurer også ofte på om samfunnet hadde vært mye annerledes.. hvis vi alle var vant til å ta drømmene våre med i betraktning fra barnsben av. Hadde folk vært mer .. avbalanserte? Hadde folk hatt en større forståelse av seg selv? Ville det bidratt til et bedre samfunn? Jeg vet ikkje. Kanskje, kanskje ikkje. Men jeg hadde likt det likevel. At det hadde vært «normalen.» 🙂

Det er merkelig vanskelig å sette ord på… fabuleringsmodusen min. Jeg vet at jeg egentlig skulle tenke primært i ord. Tror jeg iallfall. Hjernen min skulle være en snakkeboks.. men min hjerne fungerer ikkje helt sånn. Jeg har ett område av min mental verden der jeg opplever at ordstrømmen oppholder seg.. og resten av hjernen «tenker» i bilder, følelser og fornemmelser. Ordene er omtrent.. sekundært. Noen ganger er det ingen ord der inne. Bare følelser og fornemmelser. Sjøl bildene kan vike. Og jeg opplever meg sjøl sterkere da.. det er som om… når man legger ord og «filmsnuttene» til side.. og er tilstede.. bare der og da.. uansett ka man gjør.. så blir man mer seg sjøl. Eller .. jeg kan iallfall .. hm.. oppleve meg sjøl mer direkte. Crap dette var vanskelig å forklare. Men jeg tror begrepet «mindfullness» beskriver det godt. Jeg har begynt å få teken på det, og ikkje minst, forstå konseptet. Og det tok sin tid. For hjernen min ville hele tiden blande seg borti prosessen med en million «ja men atte….».
Ja.. fabuleringsmodusen min er nærmere mindfullness enn noe annet. Og derfor blir den sabla vanskelig å beskrive.. sjøl om jeg forsøker. Landskapene på innsiden blir veldig virkelige når man slipper tak i tankene om hverdagen. Og det selv om landskapene noen gang ikkje engang kommer i form av bilder. Som å fornemme tilstedeværelsen av fjell 🙂

Jeg liker fjell. Liker å gå i fjell. Elsker stillheta som du finner på fjellet. Og det sjøl om det er andre mennesker tilstede.. så klarer de ikkje å overdøve stillheta som ligger som en behagelig atmosfære over alt. I tillegg så har du utsikt på fjellene. Verden blir ikkje så fullpakket der oppe. Lettere å trekke pusten da.
Det snakkes en del om at folk i Norge er «nissete» med at så mange liker å oppholde seg i fjellet. Jeg syntes ikkje det er det minste rart. Vi er et folkeslag født av fjell. Jeg tror nordmenn søker oppover i fjellene fordi de gjenkjenner en del av seg sjøl i formasjonene som ruver over landet. Det er ikkje nissete.. det er et tegn på en sterk individualitet. For selv om det er mange rundt deg i fjellet.. så er du likevel «alene med fjellet». De strukturene du vanligvis forholder deg til.. jobb, hverdangsliv, byliv, landliv, daglige plikter etc.. teller ikkje på fjellet. Da er det en større ro som siger innover.. og på sett og vis, med mindre du er der på høyfjellshotell eller noe sånt for flatfyllas skyld, så vil et sånt opphold forsøke å få deg til å tenke i litt større baner.
Jeg liker fjell. For meg er de frihet.

Det kunne vel hver og en av oss trenge litt mer av. Ekte frihet.

Vet du ka jeg hører på akkurat no mens jeg skriver? (Vel, det er flere sanger.. men) akkurat no tikka «Take that – rule the world» inn på Spotify.. bare rolige sanger. Fine musikktjenesten.. perfekt for ulike moduser 🙂 Musikk for enhver anledning. Jeg tror jeg kanskje ikkje skal bruke for mye tid på å skrive denne bloggposten.. men Bloggleser’n… det vide landet vi alle har på innsiden.. flere burde ta seg tiden til å være tilstede i det litt oftere. JEG tror alle tjener på det.. og aller mest en sjøl.

Figurer jeg ser

Jeg er av dem som har en tendens til å se figurer overalt.. i alt og «ingenting»
Som jeg drodler ned når jeg har lite annet å gjøre..

Dette er et eksempel fra en side i skisseblokken min 🙂

Utklipp fra skisseblokk

Utklipp fra skisseblokk

Ok.. noen av dem er kanskje _litt_ weird..
Men hey… 😛

Frynsene

Så… har du snakket med dine indre … forglemmelser.. i det siste? Hmm?

Frynsene

Frynsene

… ikkje?

Kanskje du burde?

Mot mørketid..

Det er noe med det.. når man er født og oppvokst langt oppi nord, der sola forsvinner i 2 md, og så vidt gir gjenskinn over horisonten i 2 månder med skumring eller mørke. Jeg går inn i mørketidsmodus uansett. For meg er det mørketid no, sjøl om jeg kan se sola hvis skydekket skulle finne på å pelle seg til østlandet, der de savner det SÅ. Men på sett og vis så ignorerer jeg sola, mentalt. Det blir litt sånn…. du lure’kje mæ.. æ veit du ikkje e der no allikavel..

Noen ganger tror jeg at den rytmen man er født inn i og oppvokst med på en eller annen måte gror fast i sjela, og blir det bakgrunnsteppet man lever livet sitt ut fra uansett. Mitt bakgrunnsteppe, ka natur angår, inneholder stjerneklare vinternetter med nordlys eller måneskinn over snedekket land, eller dypgrønne skoger om sommeren.. eller knallfargede skoger om høsten, når kulda begynner å krype fremover, og lukta av innendørsbål begynner å spre seg. Og hvis jeg glemmer å se ut vinduet, så er det sånn hjernen min mener det er utenfor. Og det sjøl om jeg molltrives i Bergen, og ikkje har en eneste plan om å flytte herfra, ever.

Jeg ser alltid livet mitt i landskap. Er det vanlig? Jeg vet ikkje. Har aldri spurt folk. Men om jeg skal gjøre opp en status for livet mitt, uansett ka tidsepoke det er, så ser jeg primært landskap for mitt indre øye, for å illustrere det. Landskap og dyr. Det er sjelden jeg ser noe menneskeliknende om jeg skal se på beskrivelser av livet. For meg sjøl beskriver jeg også sinnsstemningene mine som værfenomener, landskap og dyr. Og jeg liker det egentlig. Det er også en del av bakgrunnsteppet mitt. Landskapene jeg føler er meg, i beskrivelse.

Så kor er jeg no? Vel akkurat i dag, sjøl om regnet etterhvert hølja ned, så hadde jeg en mental vinterdag. Hvis jeg ikkje så meg omkring så ville jeg ha det til at det var rimfrost på trærne, knallblå himmel og sne på bakken. Og blått lys. Et litt eventyraktig, blått lys. Og det er ikkje noe negativt med det. Det er bare.. vinter.

Jeg liker forresten det at vi har ulike årstider. Jeg hadde blitt rastløs av samme «årstid» hele tiden. Jeg liker skiftningene. Variasjonene i landskapet rundt meg. Jeg liker at vi ikke er på samme «landskapsstadie» hele tiden. Og sjøl om det er vinter no, mentalt og forsåvidt fysisk også.. så sitter det en liten sangfugl på innsiden og synger om våren som venter litt lengere fremme. En del av meg ser allerede frem mot den..

Mørketid er det okke som.. akkurat nå.. og på innsida ser jeg nordlys titt og ofte .. sjøl om de glimrer med sitt fravær på utsida. Heldigvis har jeg det med meg uansett 🙂

24.11.2013 – Oppdatering: Og da jeg våknet i dag.. var det klar himmel, sne på bakken og kaldt ute.. jøss.. værgudene hører jo etter.. 🙂

Visst faen er det mulig!

Jeg har mine samtaler med universet. En av dem går ut på følgende:
Lill: Er det MULIG å bli så klønete?!
Universet: Visst faen er det mulig!

Så.. tidligere i kveld.. så står jeg og lager middag. Jeg skal ha noe kjøtt oppi en panne, og har hatt matolje oppi pannen i forkant.
Glemte å skru ned varmen etter relativt kort tid, og resultatet er at når jeg legger kjøttet i pannen.. så spruter varm matolje i alle retninger.
Kjempegøy.
Spesielt siden jeg har fått en brist i muskelaturen i den ene leggen, og når jeg rykket til, så hugget det til i leggen.

Takk skarru faen meg ha!!

Og man skulle tro at det i seg sjøl ville være grunn god nok til å få meg til å være mer tilstedeværende, ikkje sant?
Men neida..

Noen minutter senere så kobler jeg ut mentalt, og står fordypet i mine egne tanker.

Bare for å oppdage.. oi faen.. sleiven jeg rørte rundt i pannen med er delvis smeltet. (Hvorfor jeg skulle oppi der med ei plastsleive i utgangspunktet kan man jo sjølsagt lure på..)

Jeg bytter til en annen panne.. og får kjøttet oppi der.. og mumler for meg sjøl…

Er det virkelig MULIG å bli så klønete?!!

Og universet hvisker, heller skadefro..

Visst faen er det mulig.

Kakafonisk mas

Da jeg satte meg med laptop’en på fanget i går kveld, så jeg en link på en av nettavisene som linket til stylingtips for høstgarderobe.. eller noe i den duren. Jeg klikka på linken, uten at jeg var spesielt interessert.. surfing ya know. Uansett.. jeg tror ikkje jeg så mer enn 1 min max på videoen om hva noen unge frøkner mente man burde kle på seg denne høsten. Jeg lar meg sjelden rive med i moteverdenens bunnløse spenning.

Anyways.. det var ikke moteverden som sådan som begynte å svirre rundt i tankene mine i etterkant. Men dette evindelige maset om hvordan du «bør/skal» være for å følge med i tiden. Man kan selvsagt kalle det for krav, men det er det jo ikke. Det er mer som en overivrig tante som mener hun har svaret på hvordan livet bør leves.

Og jeg kjenner at jeg sjøl tar mer og mer avstand fra det. Du vet Bloggleser’n.. det er en merkelig tanke.. at vi omtrent kom hit for å tilfredstille andre menneskers forventninger til hvordan liv bør leves. Helt fra et menneske kommer til verden, bygges det opp forventninger til hva man skal oppnå og hvordan man skal leve. Det spiller ingen rolle hva disse forventningene inneholder, cluet er at de er der. Det er mange som mener noe om hva andre menneskers liv bør inneholde. Spesielt om disse menneskene er i nær familie eller nære venner.
At det er helt feil, er en annen sak. Jeg kan jo si det litt enkelt.. at det blir rett og slett ikke din sak hvordan andre mennesker lever livene sine, og hvordan de velger å prioritere. Men folk glemmer det lettere enn noe annet. Fordi vi er vant til det kanskje, jeg vet ikke.

Noen ganger reflekterer jeg over det. Og jeg er enig med meg sjøl i om at det spiller ingen rolle hva andre mennesker tror. Det spiller ingen rolle hva andre mennesker forventer. Og sett i et lengere perspektiv så er meningene deres så uvesentlige som det går an å bli. Blir du lykkeligere, Bloggleser’n… om du lar andre mennesker styre dine valg og prioriteringer? Lever DU et lykkeligere liv om du setter dine _egentlige_ preferanser til side… for å .. passe inn? Jeg tror egentlig at det de fleste av oss gjør, er å ikkje tenke over det. Hvor mange ganger stanser jeg opp for å vurdere om jeg _egentlig_ syntes ting jeg gjør er riktig for meg? Vi er så opplært og vant til å forholde oss til andre menneskers forventninger at vi alle til en viss grad innordner oss.

Og nå tenker jeg egentlig ikkje på å følge lover og regler. Men det å være … hva skal jeg si.. være tro mot seg sjøl? Hvilket får meg til å tenke på et dikt av Andrè Bjerke.. «Du skal være tro»

DU SKAL VÆRE TRO

Du skal være tro.
men ikke mot mennesker
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt.

når var du tro ?

var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?
var du tro
når dine handlinger overdøvet
lyden av ditt hjerteslag?

var du tro
når du ikke bedro
den du ikke elsket?

var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet ?

nei.

men når det som rører ved deg
gav tone.
når din egen puls
gav rytme til handling.
når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro !

Noe noen og enhver kanskje kunne tenkt mer over. Nårtid er det ens egne meninger som kommer frem, og nårtid er det det man er blitt fortalt av andre mennesker er «rett» man handler ut fra. Og jeg sier ikkje at det er lett å finne sin egen stemme i dette kakafoniet av meninger og forventninger. Det er dritvanskelig. Men det gjør det enda bedre når man endelig finner sin egen stemme..

Lurer på om noen av oss noensinne kommer helt i havn med den.. ?

Alltid no bra..

Nå som sola titter frem mellom skyene så oppdager jeg at stuevinduene er av den heller møkkete sorten.
Hvilket passer meg helt fint, i og med at sola er omringet av gretne uværsskyer. Skal si deg det Bloggleser’n.. da er det en fordel å ikke kunne se all shaiten tydelig.

Så da tenner jeg heller noen stearinlys, varmer meg under kosepleddet og lar uværrskyer forbli dunkle og ikke så tydelige at de plager meg gjennom vindusruta.

Kan høsten yppe seg, så kan jeg ignorere tverrsida av den. 😛