2013 oktober « Underflaten

Kategorier

Oppkoblet

En idè som snek seg inn i hodet mitt i dag.. laget en kjapp skisse av det i lunsjen..

Får se hva jeg gjør ut av det..

Connected

Connected

Noen ganger blir ei uke for lang

TGIF

TGIF

Jeg tror dessuten at jeg har forelsket meg.. i denne sangen.. 🙂 😀 🙂 😀

Luftballonghuset

Et lite utdrag fra nattens drømmer:

Jeg er i et hus til noen jeg kjenner fra barndommen. Jeg snakker med en eldre kvinne i huset, og setter meg deretter i en stol for å vente, føles det som. På et punkt er jeg utenfor kroppen min og ser at kroppen «sover». En mann i huset, på ca min alder, informerer den eldre kvinnen om at alt er klart og at de kan starte.
Starte hva da? Tenker jeg litt undrende.

Så er jeg tilbake i kroppen igjen, og rykker meg selv våken.
Jeg skjønner at det han mente med «starte» var å lette fra bakken. Huset er blitt til et hus som drives fremover og oppover av en luftballong. Jeg ser aldri ballongen, bare «føler» oppdriften og ser at bakken forsvinner under huset.

Jeg blir kjempestresset, for det er ikke meningen at jeg skal være med på denne reisen. Jeg løper til et rekkverk og kaster et tau utenfor, med det i tankene at jeg skal klatre ned før huset kommer for høyt opp. Men idet jeg skal til å klatre over rekkverket dukker mannen opp, huker tak i meg og kjefter meg huden full fordi jeg forsøkte å klatre over.
Du har værsågod til å være med på reisen, skjenner han, den tar ikke SÅ lang tid likevel.
Jeg ser ned over rekkverket, og ser at nå er bakken så langt unna at jeg ikke kan komme meg ned lengere. Jeg oppgir forsøket på å komme meg av/ut av huset. Men jeg føler at reisen vil ta lengere enn «litt tid.»

Jeg har et par forslag sånn helt for meg selv. I og med at jeg vet hvem personene er og hva jeg relaterer til dem. Men likevel.. jeg er litt fascinert over hva de indre krinkelkrokene klarer å mekke sammen 😀