Kategorier

oktober 2013
M T O T F L S
« sep   nov »
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
28293031  

De dødes dag

Jeg sitter her og beveger meg på cybervis mellom ulike nettsteder. Alle opptatt av Halloween på en eller annen måte. Fortrinnsvis med historier om drittunger som kaster egg på folk, kjøretøy og hus. Eller like fascinerende bilder på nettaviser og fjaseboka av folk som har gått rundt og tigget gotteri fra folk.

Dette er det ting koker ned til for tiden. Dette skal liksom være en dag der man ærer de døde. Reflekterer over livets forgjengelighet, og viser respekt for de som har vandret veien før oss. Og det velger vi – som samfunn – å gjøre ved hjelp av klissete gotteri, frislipp av drittunger uten oppdragelse og groteske kostymer.

Hvordan dette, under noen omstendigheter, er å ære de døde og vise respekt for dem, går i astronomiske baner over min fatteevne.

Åjada, jeg vet ka du tenker. Ikkje vær ei sånn sur gammal kjerring no da. Ungene har det jo bare moro. Men er det det de dødes dag skal være? Festlig? Hahaha.. så morsomt.. de ligger og råtner i graven. JegLerMegIhjel..

Jeg skulle ønske samfunnet vårt var mer som et klokt menneske, med et rikt sjeleliv. Og ikke som er hyperaktiv drittunge, høy på energidrikk og klissete gotterier. De dødes dag er ikke en latter- og gotterikavalkade. Og hva skal vi med de idiotiske, overflatiske møkkatradisjonene fra USA uansett?

Ja tenk. Jeg er ei grinete gammal kjerring til sine tider. Stikk og sug på en dropspose istede…

Oppkoblet

En idè som snek seg inn i hodet mitt i dag.. laget en kjapp skisse av det i lunsjen..

Får se hva jeg gjør ut av det..

Connected

Connected

Tidlig morgen stillingskrig

Så… noen ganger tror jeg at _egentlig_ så er alt rundt meg levende. De er bare steike god til å late som om de er ikkje-eksisterende akkurat i det vi passerer eller oppholder oss i nærheten.

Men not so fast.. noe ganger glemmer de seg helt bort, og avslører at de egentlig følger med med et litt ondskapsfullt skråblikk på vår verden.

Sånn som i dag morges, på jobben.

Jeg fyller alltid vann opp i ei vannflaske før jeg starter på arbeidet for dagen. Så også i dag. Men da JEG var ferdig å fylle flasken med vann, så var ikkje vannautomaten ferdig med å la vannet renne. Så jeg dunka i den så den skulle stoppe. Og joda, vannet stoppet å renne, etter at automaten ga fra seg en motvillig lyd.
Jeg gikk for å hente papir for å tørke opp det ekstra vannet som hadde rent utover flasken, og på tilbaketuren passerer jeg vannautomaten igjen.

Nøyaktig idet jeg skal til å passere så lager den en klikkelyd, og vannet begynner å renne igjen. Jeg stopper, truer den med et hardt sidespark. Det virker som om den tenker seg om i ett sekund.. en ny klikkelyd kommer, og vannet slutter å renne. Alt uten at jeg har vært i nærheten av å ta i automaten.

Jeg stod og skulte skeptisk på den en stund.. men da hadde den visst bestemt seg for at den var ikkje-eksisterende igjen. Men jeg er nesten sikker på at den lo idet jeg gikk videre.

Onde, onde dings.

Effektiviteten sjøl

Jeg syntes jeg er flink 🙂

Har fått opp den nye siden min i rekordfart, fått installert alle funksjonene OG lagt til noen nye i forhold til den gamle utgaven.

Så får vi håpe.. at jeg er flinkere til å ta backup fra no av… slik at alt av endringer er mulig å rulle tilbake hvis noe skulle bli føkka opp.

Det er iallfall det jeg tar sats på 🙂

Info

Denne siden er under konstruksjon per 23 okt. 2013. Du vil neppe finne noe her av nye poster frem til jeg får alt på plass

Den gamle bloggen min finner du fremdeles på: Skyggeblikk Arkiv

Pga kløningen min med den gamle bloggen, så vil jeg etterhvert kun skrive blogginnlegg her, og beholde den gamle bloggen som et arkiv.

Jeg har «tatt med meg» bloggposter fra 2013 over hit – resten finner du som sagt i arkivet

Noen ganger blir ei uke for lang

TGIF

TGIF

Jeg tror dessuten at jeg har forelsket meg.. i denne sangen.. 🙂 😀 🙂 😀

Voksenlivets velsignelser

Bloggleser’n… har du tenkt over hvor selvmotsigende samfunnet vi lever i egentlig er? Jeg mener.. det er et hysterisk ungdomsfiksert samfunn. Så hysterisk på det området at for min del blir det bare tragikomisk. At jeg gir fullkomment blaffen i dette kravet er en helt annen sak.

Men jeg skjønner ikke hva det er de maser for. For meg så er voksenlivet den behagelige delen av livet.
See.. Som voksen er jeg:

– Veldig trygg på meg selv som person
– Avslappet til alt mas om hva jeg bør og ikke bør være (likegyldighet proporsjonalt med hysteriet er kjærkomment)
– Jeg er ikke spesielt opptatt av andre menneskers meninger om meg som person, eller deres meninger om MINE meninger.
– Jeg har en stor frihet til å gjøre veldig mange av de tingene jeg ønsker.
– Jeg er fortsatt relativt ung (i 40-årene)
– Jeg er opp gjennom årene blitt veldig godt kjent med meg sjøl, så det er fint lite innabords som kommer som en overraskelse
– Jeg har relativt grei oversikt over hva jeg ønsker meg i livet, og hva jeg ikke har den minste interesse av.

Osv osv.. du ser hvor jeg vil hen. Så jeg skjønner ikke hva det er som er så attraktivt med å skulle være noen-og-20-ish. Når jeg tenker tilbake på den perioden av livet så er jeg veldig glad for at jeg er ferdig med nettopp den perioden.
Folk overdriver hvor lykkelige de blir av å ha et rynkefritt ansikt. Det er ikke den eneste faktoren i et lykkeliv, heller motsatt. Ansikt uten det minste «preg» ser jeg på som enten «barn» eller «desperasjon» når jeg ser det er menn/kvinner på min alder som forsøker å få «skrapt vekk» alt som kan hinte om at de har levd lengere enn 20 år og 1 dag. Det er bare patetisk.

Fortell meg igjen.. hva er det som er så attraktivt med å være av den yngre garde? Og skråsikkerheta til de yngre kan du ikke bruke som argument, for den vet alle vi som har levd lengere enn «20 år + 1 dag » at den slipes vekk etterhvert. Jeg tror ikkje du kommer på noen. 🙂

Luftballonghuset

Et lite utdrag fra nattens drømmer:

Jeg er i et hus til noen jeg kjenner fra barndommen. Jeg snakker med en eldre kvinne i huset, og setter meg deretter i en stol for å vente, føles det som. På et punkt er jeg utenfor kroppen min og ser at kroppen «sover». En mann i huset, på ca min alder, informerer den eldre kvinnen om at alt er klart og at de kan starte.
Starte hva da? Tenker jeg litt undrende.

Så er jeg tilbake i kroppen igjen, og rykker meg selv våken.
Jeg skjønner at det han mente med «starte» var å lette fra bakken. Huset er blitt til et hus som drives fremover og oppover av en luftballong. Jeg ser aldri ballongen, bare «føler» oppdriften og ser at bakken forsvinner under huset.

Jeg blir kjempestresset, for det er ikke meningen at jeg skal være med på denne reisen. Jeg løper til et rekkverk og kaster et tau utenfor, med det i tankene at jeg skal klatre ned før huset kommer for høyt opp. Men idet jeg skal til å klatre over rekkverket dukker mannen opp, huker tak i meg og kjefter meg huden full fordi jeg forsøkte å klatre over.
Du har værsågod til å være med på reisen, skjenner han, den tar ikke SÅ lang tid likevel.
Jeg ser ned over rekkverket, og ser at nå er bakken så langt unna at jeg ikke kan komme meg ned lengere. Jeg oppgir forsøket på å komme meg av/ut av huset. Men jeg føler at reisen vil ta lengere enn «litt tid.»

Jeg har et par forslag sånn helt for meg selv. I og med at jeg vet hvem personene er og hva jeg relaterer til dem. Men likevel.. jeg er litt fascinert over hva de indre krinkelkrokene klarer å mekke sammen 😀

Høstens entrè

I morges, da jeg stod opp, og sola endelig fikk gnidd søvnen så vidt ut av øynene (en stund ETTER at jeg hadde karret meg opp av senga), så ble jeg stående og kikke ut av stuevinduet mens jeg drakk siste rest av morgenteen min. Og det var litt forunderlig.. Midt blandt (ennå) relativt grønne trær, stod et tre som var 2/3-deler kledt i høstfarger. Det nederste av lauvverket var fremdeles grønt.. i midten og et stykke opp var bladene blitt gule.. og helt på toppen var de knallrøde. I tillegg hadde sola som sagt akkurat gnidd søvnen ut av øynene, og de første solstrålene traff området, i kombinasjon med at det var et veilys skinte rett over treet. Alt dette til sammen fikk det til å se ut som om nettopp det treet lyste.

Jeg var nok litt optimist da jeg trodde jeg skulle klare å knipse et ordentlig bilde av det i grålysninga.. men jeg legger nå ved det bildet jeg klarte å knipse. For selvsagt.. da jeg ville ta et bilde så var batteriet til det digitale (gode) kameraet mitt flatt.. og det eneste jeg hadde tilgjengelig var mobilen.. som IKKJE er spesielt begeistret for noe annet enn flombelysning når jeg skal ta bilder (vrangskapte dings).

Lysende Høsttre

Lysende Høsttre

Det er et crappy bilde.. men du ser iallfall akkurat hvor mye det skilte sg ut fra omgivelsene.. Noen ganger er det litt kult når høsten kremter og går frem på scenen for å få oppmerksomhet. Da kan jeg gjerne lytte 🙂