Kategorier

september 2013
M T O T F L S
« aug   okt »
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
30  

Lyden av fjell

For en tid tilbake fant jeg en gammel tegning.. og med gammel mener jeg 10 år, ca (+/- 1-2 år). Jeg hadde kun fargelagt en ørliten del av bildet, så jeg har satt meg fore å endelig få det ferdig. Selv om jeg ser en million mangler med det, minst, så er det en del av meg som ikke har lyst å endre på den likevel. Jeg ser på det som et slags samarbeide… mellom utgaven av meg sjøl for et tiår siden, og dagens versjon.

Gamle bilder som flyter til overflaten har en viss interesse for min fabulerende hjerne. Ville jeg si noe med bildet, eller syntes jeg bare at kombinasjonen av elementer virket interessant?

Bildet består av havfruer, merkelige «lysvesen», noen grotter og litt hav og litt himmel. Og noen fjell i det fjerne. Jeg har alltid hatt en preferanse for det.. fjell i det fjerne. Et løfte om noe mer.. forbi horisonten. Så det fletter jeg inn i bilder jeg tegner/maler så ofte jeg kan. Horisonter.

Jeg skal legge bildet inn på bloggen når det er ferdig.. den gang da.

Artig med oss mennesker, kordan vi så lett glemmer alt som heter horisonter. Alt dreier seg om neste mållinje.. i en eller annen form. Komme oss gjennom dagen. Få gjort unna pliktene. Få med oss noen tvshow kanskje.. sånne ting. Også glemmer man så altfor lett å bare stoppe opp, trekke pusten dypt og se mot horisonten. Det er kanskje ikke en målbar effekt av det, men jeg tror vi har godt av det. Godt av å flytte blikket lengere vekk enn den nærmeste sirkelen, og danne oss et større «rom» som vi oppfatter som vår verden.

En gang, da jeg fremdeles bodde i nord, så satt jeg og betraktet fjellene hjemme. Det var tidlig høst, tror jeg, og på ettermiddagen/kvelden. Sollyset farget iallfall fjellene rødere enn det de vanligvis så ut. I bakgrunnen hjemme hos oss var det noen som spilte musikk, og jeg ble bare sittende og stirre mot fjellene. Og selv om logikken tilsier at det IKKE skjedde, så følte jeg det nesten som om jeg kunne høre (eller føle kanskje) dype stemmer fra fjellet. En slags lavfrekvent energi som vibrerte, som jeg ikke hadde lagt merke til før.
Det artige er… at til den dag i dag.. som sikkert er snart 20 år siden, så kan jeg fremdeles, om jeg betrakter fjell eller knauser lenge.. høre/føle samme vibrasjonen. Jeg regner med at dette er noe hjernen min koker sammen på egenhånd, men det farger likevel måten jeg betrakter fjell på. Siden den gangen… er det nesten som om jeg oppfatter fjell som egne, levende entiteter. Om enn ikke på samme måte som oss. Riktig, vitenskapelig sett? Neppe. Men det spiller egentlig ingen rolle for meg. Uansett hvor mye vitenskapen forteller meg at stein er stein, og har ikke liv, så vil jeg oppfatte dem som levende.. på en stein-ish måte.
Hvordan opplevde jeg det? Som en dyp.. virkelig dyp og likevel myk humming. Som en sammenhengende, dyp lyd. Veldig behagelig.. og veldig reell. Jeg tror seriøst at jeg opplever den mer enn jeg hører den.

Anyways… levende fjell.. jepp. I mine tanker er de nettopp det. Eldgamle entiteter som bevitner våre døgnflueliv med den største overbærenhet. Så får jeg håpe at jeg ikke benytter meg av samme tidsramme når jeg skal få ferdig tegningen jeg fant 🙂

Fordeler og ulemper

Fordelen ved å kun ha sovet noen få timer på natten (altfor varmt soverom) – Jeg regner med at dagen kommer til å svusje forbi uten at jeg legger merke til den.

Ulemper: Absolutt alt annet..

Crap og da..

Menns ansikter

I mitt forsøk på å lære meg å tegne menn og deres kantete ansikter.. har jeg i de siste dagene laget 3 ulike skisser..
Ikke fornøyd med noen av dem.. og jeg legger merke til at det ene øyet konsekvent blir større enn det andre. Argh!

Men anyways… de 3 siste forsøkene:

3 ulike forsøk

3 ulike forsøk

Trykk på bildet for å se en større versjon av de tre ulike herremennene 🙂

Noen ganger…

Noen ganger lurer jeg virkelig på om det er noen som holder et øye med oss fra «utsiden» av universet, og om denne noen i såfall har en merkelig form for humor.

I morges lette jeg etter et smykke. Jeg var sikker på at jeg hadde lagt det på bordet i stua – OG jeg hadde sett det der da jeg satt og spiste frokost.
Fant det ikkje, ga opp og gikk ut i gangen for å ta på meg skoene. Og DERRR… lå smykket.. på gulvet.. ved utgangsdøren.

Jeg må innrømme at jeg stoppet forbauset opp.. og stirret veldig skeptisk på det.. i tilfelle det hadde tenkt å flytte på seg mens jeg glodde på det (men det gjør de jo aldri MENS man ser på dem). Til slutt trakk jeg bare på skuldrene, plukket smykket opp og festet det rundt halsen.

Men jeg sier det bare.. de husnissene mine har en merkelig form for humor.. også tidlig på morran da..

Lunsjoppdatering:

Så i lunsjen forsøkte jeg meg på litt drodling.. Det er en ting som er vrient å tegne/male.. og det er trynet til mannfolk.
Så jeg laget et forsøk.. ble ikkje fornøyd sjøl.. men det ligner ikkje et kvinnfolk iallfall.. det er jo NOE

mannsansikt

mannsansikt

StjerneHjerne

Sjekk DENNE linken..

Hvor kult er ikkje det?

Du har millioner av stjerneformede celler i knollen.
Jeg gjentar..

DU HAR STJERNEFORMEDE CELLER I HODET!

Virkelig kult. Som om hver hjerne er sitt eget univers.

Jeg digger vitenskap 🙂