Kategorier

januar 2013
M T O T F L S
« jan   feb »
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
28293031  

Jaja…

Influensa er sjarmerende.

Nei, virkelig..

Det er festlig å forske på hvor mange liggestillinger som kan bli ubehagelig når du har forsøkt samme liggestilling ørtentusentrehundreogfemogførti ganger før.

Det er like gøyalt å veksle mellom å svette og fryse.. og hoste som om luftveiene søker om en ferieuke.

For ikke å nevne at matlysten går fullstendig i kjelleren.. og all mat smaker papp uansett..

O grenseløse…

En aning av vår?

Jeg vet jeg er optimistisk… men jeg syntes det så vidt er en aning av vår i lufta. Det kan godt være at det er dagene med sollys som har gjort det for meg… at hjernen min blir så entusiastisk over flere sammenhengende dager med sol i Bergen at den har tiltet en smule og er OVERBEVIST om at det ikkje kan være vinter lengere. Idiothjerne.

Jeg fikk nemlig med meg det.. tenk.. at regnværet er utsatt. No skal det ikkje komme før på lørdagen. Tidligst. Og jeg er SÅ SATANS LEI av kulde. Jeg kan ikkje fordra den jævla vinteren. Folk som lider av mentale lidelser, og elsker vinteren for alt den er verdt, må bare ræle så mye de vil for min del om kulden og sneens fortreffelighet. Personlig er jeg mer potensiell til å filosofere over hvor mye terapi de egentlig trenger, enn å lytte overbevist til tullpratet om vinterparadiset.

Jeg vil ha vår. Milde dager. Kan sitte ute på altanen.. og se på stjernehimmelen.. uten å fryse av seg kroppsdeler man strengt tatt trenger med seg videre. Jeg vil ha grønne trær som risler med bladene når vinden tusler gjennom trekronene. Jeg vil ha lyden av småfugler som er opptatt med å bringe livet videre. Jeg vil ha milde temperaturer og slippe å kle meg opp til en tjukkelse som er michelinmannen verdig… bare for å gå noen meter til butikken og handle mat. JEG VIL HA VÅR!!

I tillegg.. skal vi ta opp temaet med forurensning? Ja la oss gjøre det. Bergen sliter med et forurensningsproblem. Og på kalde, relativt vindstille dager så merker man det ekstra godt. Det svir i halsen når man går ut, dersom man puster inn uten å minst ha et skjerf foran munnen. Det er aldri et problem om våren, sommeren og høsten. Men om vinteren, mens man går og bekymrer seg for at kroppsdeler skal falle av i kulda, så svir man av seg lungene omtrent, bare fordi man beveger seg utendør. Jævlar skit. Så nei, jeg ser IKKJE sjarmen med vinteren.

Så jeg tviholder på min overoptimistiske tankerekke, og innbilder meg at våren er rett rundt hjørnet. Så overser jeg de ukene som ennå gjenstår av vinteren.. og sikter meg mot slutten av mars/begynnelsen av april.. og håper værgudene har tatt til det lille vettet de har, og har latt våren ankomme.

Vinter.. Bah.. Humbug!

Überdommer Vil-Ikke

Enkelte holdninger endrer seg i løpet av livet. Nå tenker jeg på hvordan jeg betrakter folk som er skeptisk til «det overnaturlige».. hvilket også var et standpunkt jeg adopterte i herrens mange år. Og godt var det, for det har modifisert holdningene mine til å blir mer logiske, føler jeg sjøl. Logiske for meg iallfall. Jeg anså det å være skeptisk til alt som kunne havne i samlesekken under «overnaturlig» som en god ting.. i og med at det strengt tatt i de fleste tilfeller ikkje lar seg etterprøve eller bevise.

Men jeg er ikkje helt der lengere.

F.eks så så jeg på tv i kveld et program om noen som har sett «noe» flygende i lufta de ikkje kan forklare.. og som derfor er blitt puttet i sekken for «ufo’er». Og slik som de beskrev opplevelsene.. så var de veldig merkelige.
Det var en militærbase, som hadde opplevd støy i utkanten av basen, og personell hadde blitt sendt for å sjekke. Det var da kraftige lys som flyttet på seg i lufta, og som tidvis blendet dem. Det var flere objekter. Dette var også folk som var blitt trent i kunsten å observere miljøet rundt seg, og som kjente til kordan topografien i nærområdet var.
Likevel var det en del «skeptikere» som hadde «forklaringer» som fikk meg til å flire av dem.
En mente at de hadde sett en stjerne.. Sirius. Meg bekjent beveger ikkje stjerner seg inn i skogene. Og kan heller ikkje blende folk.
En annen mente at det var lyskasteren fra et fyrtårn som hadde blendet dem. At de faktisk kunne se fyrtårnet og at det var i en helt annen retning, var visst irrelevant.
Og jeg grep meg selv i å oppfatte de som kom med «rasjonelle» forklaringer som irrasjonelle.. og desperate etter å klare og avskrive det. Det blir rett og slett for dumt.
Hvis det militære hadde funnet fyrtårnet mystisk.. så ville det jo kommet rapporter hver natt. Og en stjerne? Rull inn no da. En stjerne, om vi ser bort fra vår egen sol, kan-ikkje-blende-folk! Så de såkalte rasjonelle forklaringene bar preg av en desperat anti-holdning mot alt som ikkje lar seg forklare.. og latterlige forsøk på å finne årsaker, som selv en 5-åring ville avskrive som tøv.

Så hvem er de irasjonelle? De som beskriver det de faktisk opplever, men ikkje konkluderer med ka det er, eller de som kun har hørt om opplevelsen, og kommer med «kreative forklaringer» som er så langt inn i kokkelimonkeland at sjøl småunger rister på hodet av dem? Man kan undres.. right?

Noen ganger finner man rett og slett ikkje forklaringen. Og UFO bety bare at det er et flygende objekt de ikkje har klart å identifisere. Det betyr ikkje at det er et romskip, slik disse såkalte «skeptikerne» fremstiller det som. Og det betyr heller ikkje at de som har observert objektet mener det er et romskip. De var bare ikkje i stand til å identifisere det som noe de gjenkjente der og da.

Og jeg har, for min egen del, kommet til en konklusjon ang såkalte mystiske opplevelser.
Det spiller ingen rolle om det er fysisk ekte eller ikkje.. det som spiller en rolle, er ka det gir personen som opplevde det.
Lærte de noe av opplevelsen?
Fikk det dem til å tenke i et bredere perspektiv?
Fikk de en ny innfallsvinkel til livet?

Sånne ting.. det er DET som teller.

Det å jage etter «bevis» som i håndfaste bevis.. er egentlig bortkastet tid. Det er nesten som å skulle lete etter bevis på drømmefenomener.. Det blir rett og slett tussete.
Jeg har drømt.. tusenvis av drømmer.. om UFO’er. Og jeg har sett – 1 gang – fysisk, noe som i min verden fremdeles står som en UFO, i og med at jeg ikkje har peiling på ka det var. Og det spiller egentlig null rolle for min del ka det var for noe.. det var noe som i etterkant fikk meg til å løfte blikket mot stjernehimmelen.. og lure på ka som finnes der ute. Og det satte et rammeverk som strekker seg utenfor jordas grenser. Jeg er, pga den opplevelsen, aldri lengere sikker på at vi ser ut på et øde univers. I så måte har opplevelsen tjent sin hensikt. Jeg fikk noe ut av det. Var det en reell opplevelse.. som i noe fysisk? Så jeg faktisk det jeg mener å huske at jeg så? Aner ikkje. Og det er ikkje spesielt viktig for meg heller. Jeg ser ikkje hensikten med å etterprøve minner. Jeg var ganske ung da.. 9-10 år gammel eller noe sånt. Så det er mer enn 30 år siden i såfall.

Jeg tror at når man legger fra seg det hysteriske kravet til bevis i ethvert tilfelle.. så kan folk begynne å lære noe av det de opplever, uten å være redd for at überdommer Vil-Ikke skal stå som øverste instans og fortelle dem at deres private opplevelser ikkje er gyldig. Tenker det er på tide å la überdommer Vil-Ikke gå av med pensjon.. så kan vi få frem de fargerike og spennende historiene som folk går og bærer på, uten å føle for å måtte le av alt vi sjøl ikkje gjenkjenner.

Naturgitt utilgjengelighet

Helt.. absolutt helt – totalt – uten noe tema. Er det ikkje festlig? Nok en Lill-skravler-med-seg-sjøl-inn-i-veggen post. Men jeg trives egentlig litt med disse.. å ha et spesielt tema for en bloggpost er stort sett begrensende også.

2013 du…
Jeg har lest en del steder at folk – som i foreldre av unger og tenåringsbarn, ofte bekymrer seg over at ungene er så opptatt foran en eller annen skjerm. Og at det umulig kan være sunt. Og man bør jo sosialisere seg ansikt til ansikt.. og .. blablabla..
Jeg tror knollen til unger no for tida er sammenkobla på en annen måte enn vår, helt ærlig. For de vokser opp med den digitale verden og sosiale samfunn som «naturgitt».. og tenker ikkje over det som noe annet enn vanlig kommunikasjon. De blir hardkodet til å fokusere på denne måten.

Jeg vet’kje om de blir noe mer stressa av det enn ka vi blir. Jeg tror jeg er mer potensiell te å stresse f.eks.. siden dette ikkje er noe jeg har holdt på med fra jeg lærte å fokusere blikket. For dem er det bare en forlengelse av hverdagen.. men sjøl for meg, som jobber i IT-bransjen så er det digitale livet til sine tider støy. Jeg er mer begeistret for fravær av summende duppeditter, enn nærværet av dem.

Men kanskje er det fordi vi fra sånn ca min alder og oppover.. forholder oss til «de digitale mediene» på en annen måte. Vi føler at det FORVENTES noe av oss fra den plattformen. Jeg er ikkje så sikker på at den oppvoksende slekt føler et slike stor forventningspress. Det er som om vi skulle tro at andre mennesker forventa at du skulle ringe dem hver halvtime, da vi vokste opp. Eller sende 14 brev for dagen. Du ser at det blir kørka right?

Hver generasjon, sin form for kommunikasjon.

Men jeg er glad for at jeg ikkje er født midt i den digitale alderen.
Jeg er glad for at jeg kjenner til et liv uten alle de digitale mediene.
At jeg vet ka det vil si å kunne være utilgjengelig.. i dagesvis om så var.
DET er jeg veldig takknemlig for..

For sånn som samfunnet er no.. må du ta et bevisst valg om å være utilgjengelig.
Det måtte ikkje vi.
Vi var stort sett, i vår blotte tilstedeværelse, utilgjengelig for mesteparten av verden.
No, som «vi» er tilknyttet hele verden omtrent kontinuerlig, så må det være et veldig bevisst valg.

Og vi er en utdøende rase.. om en 30-40 års tid.. så er alle vi som husker «den medfødte utilgjengeligheta» borte fra jordas overflate. Da er normen at man må VELGE sjøl å være det, snarere enn at livet bare tilbyr det som en av godene.
Trist for fremtidens hertinger.. og igjen.. så er jeg takknemlig for at jeg tilhører den delen av menneskeslekta som fremdeles kan huske den naturgitte utilgjengeligheta.
Jeg lurer litt på kordan det samfunnet kommer til å arte seg. Der alle vet at de på en eller annen måte alltid er «tilkoblet». De kan spores hvor hen de enn går. De kan nåes av foreldre, venner, bekjente, arbeidsgiver etc til enhver tid. Og sånn har det ALLTID vært. De kjenner ikkje til noe annet? For meg høres det surrealistisk ut.. å aldri kjenne til noe annet. Men jeg ser jo at det er dit samfunnet går. Dvs det er vel der allerede, det er bare jeg som er så gammal at jeg kan huske at det har vært annerledes. Weird..

Men for dem vil jo det samfunnet jeg fremdeles husker fortone seg som håpløst bakstreversk. HVORDAN FIKK MAN DA TAK I FOLK?!!
Vel.. det skjedde… langsomt?

Det er vel et ord de bare kan ta ut av ordforrådet først som sist. Langsomt. Det vil ikkje gi dem noen mening likevel.

1: Ja altså.. langsomt.. som i tar-lang-tid
2: Som i mer enn 5 sekunder mener du?
1: Øh.. nei.. som i f.eks flere dager.. eller uker.
2: Jeg forstår ikkje…
1: Folk var IKKJE tilgjengelig!
2: Hadde de slått av mobilen da? Kunne jo bare sende dem en melding på FB eller no sånt
1: FB eksisterte ikkje
2: Jeg forstår ikkje… Kunne du ikkje bare ringe folk da? Eller sende en SMS?
1: Det var ikkje alle som hadde telefon, og man kunne ikkje sende SMS med de telefonene
2: Du kunne bare ringe fra dem?
2: Ja, når du var hjemme.
1: Hjemme? Jeg forstår ikkje… hvorfor brukte dere ikkje telefonene når dere var ute?
1: Fordi de var BOLTET FAST I DEN JÆVLA VEGGEN HJEMME!!!
2: Jeg forstår ikkje…

Den samtalen hadde blitt uendelig.. og hadde irritert livdriten av meg. 🙂

Overbærende som jeg er.. av natur..

Hvem vet.. hadde jeg kikket innom menneskerasen om en 10-15 generasjoner frem i tid.. så hadde jeg vel ikkje gjenkjent kommunikasjonsformen I DET HELE TATT uansett. Eller.. kanskje de var tilbake på utgangspunktet.. 🙂

Man undres…

Dagens FB-status fra min side:

Med alt det _GNÅLET_ i media om alle som har gått ned SÅÅ satans mange kilo.. så lurer jeg litt på.. er det meninga at vi skal applaudere?
Fordi når de veier noen kilo mindre så er de så mye bedre mennesker?
De er blitt SÅ interessante å prate med når ikkje kiloene kommer i veien for personligheta deres?
De er blitt SÅ sinnsykt mye hyggeligere når de bare har gått ned de forpitla kiloene?

Jeg kan gjerne applaudere jeg.. men da har jeg lyst å ha hodene til journalistene mellom hendene.. og en murstein i hver hånd..

… nemlig

Nyttårsdagen

Så, da har det nye året kommet. Jeg håper virkelig du ikkje stakk innom for å finne nyttårsforsetter… for min verden inneholder ikke slike stygge små djevler som det nyttårsforsetter er. Jeg er heller ikkje en av dem som anser nyttårsaften som «starten på noe nytt» .. annet enn at når jeg skal skrive årstallet, så må jeg huske et nytt tall helt på slutten. Når folk begynner å gnåle om det… så får jeg litt lyst til å trekke på skuldrene og si: «Dette er helt normalt. Det begynner alltid en ny dag etter natten.»

Selvsagt.. natten i forveien pleier vanligvis ikkje inneholde fyrverkeri. Men utover det.. du får en «ny sjanse» om det er det du trenger, hvert sekund av livet. Når som helst kan du endre kurs og starte noe nytt. Man trenger ikke et nytt tall på slutten av årstallet for å få det til.

Så hva skal jeg gjøre? Tja.. alt som jeg gjorde før nyttår, antar jeg, av daglige ting. Jobbe, trene, spise, forhåpentligvis lese noen gode bøker. Se noen gode filmer. Få med meg noen solskinnsdager. Være overbærende mot bergenske værguder. Etc.

Men alle skal liksom «begynne på nytt» ved årsskiftet. Da skal alt bli så vanvittig mye bedre. Også glemmer de at for å få det bedre så er det ikke årstallet som må endres, men ens egen innstilling til det man ønsker endret. Det kommer aldri til å f.eks handle om hva du veier, eller hva du spiser eller whatsnot.. det kommer alltid til å handle om din innstilling til det. Og når folk står der og ser på rakettene og lover seg sjøl at NO skal alt bli så mye bedre, så er jeg rimelig sikker på at de aller fleste av dem ikkje tar med den viktigste faktoren… deres egen innstilling.

Ingenting endrer seg.. før du gjør det. Så enkelt er det…. Og så vanskelig.

Men tanken er god.. for all del. Men du kan ALDRI starte helt fra scratch. Da måtte du få visket ut alle dine erfaringer og opplevelser. Du måtte glemme alt og alle du har erfart og møtt.. hvordan DET skulle gjøre livet noe bedre, går over min fatteevne.

Så gjør det da.. se på deg sjøl… og start en virkelig endring. Fra innsiden. For en gangs skyld.