Kategorier

mars 2010
M T O T F L S
« feb   apr »
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728
293031  

Vårbobler

Det går mot vår, har du lagt merke til det Bloggleser’n? Ute kvitrer fuglene stadig mer iherdig, og det ryktes i de indre korridorene at det går mot stadig lysere tider. Jeg har en standhaftig stemme der inne som har begynt å snakke om langsomme, varme, late sommerdager.

(Jeg har også en stemme der inne som synger julesanger fremdeles, men det er en helt annen sak)

Så holdt vi ut, en vinter til.

Et godt tegn på at det går mot vår, er at det er kommet tren-deg-slank-og-lekker-til-våren kampanjer overalt. De dukker opp som sopphatter etter en mistrøstig vinter, der noen og enhver av oss har gjort som bjørnen før den går i hi, lagret opp litt i reservene. Så nå skal du egentlig ha dårlig samvittighet.
Du skal se på din vinterbleke kropp, og gremmes over at du ikke ser ut som en utmagra straffefange, ikledt den siste moten, selvsagt. Du skal gremmes over at du ikke allerede er brun og lekker, for du vil vel EGENTLIG gå påsken i møte, allerede brun? Litt sånn tannpasta-smil-brun med ditto selvlysende hvite tenner.

Mens jeg er inne på det med bli-tynn kampanjer.. Du Bloggleser’n.. har du fått med den den reklamen for et produkt jeg mener heter «skyr» ? For alt jeg vet kan det være et UTMERKET produkt. Det kan være at det smaker kjempegodt. Og er kjempesunt. Men jeg kommer av prinsipp ALDRI til å kjøpe det. Hvorfor? Fordi reklamen for produktet er noe av det mest irriterende jeg har sett på veldig lenge.

Her har du ei radmager modellkjerring som reker gatelangs, og glor dritsulten inn vinduer der mat selges (logisk nok, hun har nok ikkje spist de siste 14 dagene likevel – MÅ-FORBLI-TYNN!!). Hun går slukøret fra hvert vindu, fordi det er jo MAT og det kan hun ikkje spise.. om hun skal forbli TYNN. Så har du en tegna figur.. som ser så fullkomment idiotisk ut at den får Barbiedukkene til å se anatomisk korrekte ut, som dytter frem en boks med SKYR. «Her jenta mi, denne kan du spise uten at du blir seende ekkelt kvinnelig/menneskelig ut. DENNE kan du ha god samvittighet for. DENNE gjør at du FORBLIR-TYNN.»

Ka faen?
Skal kvinner ha DÅRLIG SAMVITTIGHET FOR Å SPISE OGSÅ NO???!
Skal jenter og kvinner SULTE SEG FOR Å SE TYNNE UT??!!

Neeheeeida.. det er bare de som ønsker at vi skal få no sunt no.. *host* .. som i samme slengen ikkje fører til at vi får i oss så mye næring at vi mister det lekre straffekonloni-på-fjortende-uken-uten-mat preget.

Joda, SKYR er det perfekte navnet på produktet. For det er det jeg gjør. SKYR det som pesten. Helvetes tilbakestående amøber og jævla FREKKE produsenter. Måtte produktet forgå i møkk. Det er der det hører hjemme.

Puh..
Da var det sagt. Da føler jeg meg litt lettere om mitt sarte hjeiirrte…

Har jeg forresten nevnt at jeg er en av dem som aldri klarer å holde kjeft når jeg ser idiotiske reklamer? Ikkje? IKKJE?!

Well, no vet du det. Jeg er hun gale damen som kommenterer ALL reklame jeg ser på tv.

En introverts bekjennelse

For meg er verden et merkelig sted. Et merkelig sted å observere. Og jeg føler meg ikke alltid helt hjemme i vår verden. Som en gjøkunge som ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Ikke fordi jeg er så veldig spesiell. Egentlig.. Jeg syntes jeg er veldig normal. Det er uansett normalt for meg.. å være meg. Men ja.. verden..

Jeg er ikke en av dem som har reist jorda rundt, og hilst på Ugogo-folket i IndreBortgjemta ved foten av SeUrghOgDø fjellet. Jeg har ikke ligget på stranden på DrikkDegTilNedersteEtasje øya, og har heller ikke haiket meg gjennom verden med SkrangleTarmslyngPåDeg toget.
Med andre ord, på utsiden kan det virke som om jeg ikke har opplevd så voldsomt mye av alt som er, for noen, viktig å kunne skilte med, i samtaler om opplevd og levd liv. Og det har egentlig ikke vært fordi jeg ikke har kunnet. Det har vært fordi jeg ikke har hatt lyst. Jeg må ikke reise for å finne meg sjøl, kan du vel si.

Men vårt samfunn spesielt forventer en relativt stor grad av utadvendthet. Du skal ha en ganske stor vennekrets. Og selv om de ikke er nære venner, så skal de betegnes som venner. Litt sånn som dine søttentusentrehundreogfemti «venner» på facebook. Det er ikke som om de alle er kompisene dine, right? Du betror ikke dine innerste og viktigste tanker til alle. De fleste av dem er vel knapt nok bekjente.
Anyways, facebook satt til side, så ligger det et usagt krav der om at du skal være sosial. Det forventes at du deltar på ulike tilstelninger. Både i jobb- og privat sammenheng. Det forventes at du bruker en del tid (og for noen mye tid) på sosiale hendelser. At du gir av din tid til andre mennesker, selv om de ikke er nære og kjære. Det er et samfunnskrav, tror jeg. I samme gate som det at du skal like de rette tingene, spise den hippe maten, fokusere på de temaene som er i mediebildet for tiden, bruke de rette klærne. Med andre ord. Være mest mulig som alle andre, men for all del, med din egen «vri». Du ser den sant?

Skjønner ikke helt hvor dette kravet har kommet deisende fra. Men for oss som er mer innadvendt. Som setter pris på alenetid. Som ikke TRENGER mennesker rundt oss til enhver tid, så er det ganske merkbart. Denne usagte forventningen om å være MED der det skjer. Om ikke nødvendigvis direkte tilstede, så iallfall opptatt av det. Jeg får ikke til det der. Får meg ikke til å fokusere på de tingene, eller finne det spennende med aktiviteter som mange andre omtrent lever for. Det er bare ikke min «greie». Vet nå ikke helt om jeg har noen egen greie heller, jeg bare deltar ikke så mye i ting og tang. Fordi jeg ikke har lyst. Jeg har mer lyst å bruke tiden for meg selv.

Jeg tror ikke jeg helt kan beskrive meg selv, som person. Men livet mitt foregår ekstremt mye på innsiden, mens jeg observerer det som foregår på utsiden. Jeg har alltid betraktet andre mennesker. Noen ganger har det føltes som om jeg tar mentale notater. Jeg tror jeg bommet litt da jeg skulle til å bli født. Skulle vært født i et land der kontemplasjon sitter i høysetet. Der det å se innover er forventet. Her i vår del av verden må vi jo lære hvordan. Folk blir sjuke av stress fordi de ikke har lært seg å sette av tid til kun seg selv, i sin heseblesende jakt på et ultimate sosiale liv.

Jeg er takknemlig, må jeg innrømme. For at jeg ikke føler at jeg må delta. Takknemlig for at jeg faktisk har muligheten, til å leve rimelig «usynlig» i verden. Har ikke det helt store behovet for å etterlate meg fotspor på stranden. Ved neste høyvann er de jo borte likevel

Kvinnedagen, når blir det nok?

Jeg har sett en del overskrifter i dag.. med enkelte elementer som mener at vi egentlig ikke har så mye å klage på. I Norge har vi det så bra, som kvinner. Tenk på de stakkars kvinnene i Gokkvekkistand.. DE har det ille de! Hvordan KAN vi klage?

Og jeg har sett kommentarer som «i Norge er vi likestilt nok».

Likestilt nok… Javel?
Nok du gitt. Som i «Nå har kvinner fått SÅ jævla mange rettigheter at no får de faen meg holde kjeft. NOE skal da menn ha for seg sjøl.» ? Sånn type nok?

Cluet er ikke at vi skal ha noe luksusliv, eller ha det ok på bekostning av menn. Cluet er ikke at vi på død og liv skal være lik menn, selv om man kanskje kan få inntrykk av det når man leser enkelte debatter.

Cluet er at det blir aldri NOK før det er en selvfølge at menn og kvinner, gutter og jenter, behandles med likeverd. Helt uavhengig av hva som befinner seg mellom beina på dem. Cluet er at når det er INDIVIDET som står i front, og ikke kjønn, først DA er det NOK.
I en ideell verden er dette en selvfølge. I mitt hode er det en selvfølge. Jeg FORVENTER faktisk at jeg blir behandlet som et individ, uansett sammenheng, og uansett hvem jeg støter på. Hvis noen behandler meg ut fra det faktum at jeg er kvinne, så anser jeg personen som fullkomment retard, i alle sammenhenger, bortsett fra en (logisk nok).

At kvinnedagen faktisk ER nødvendig, er bevis på at det ikke er NOK fremdeles.

Dessuten har menn noe vi kvinner aldri har planer om å ta fra dem. Menn er fremdeles alene om å stå og pisse. Det skal vi aldri ta fra dere, det kan vi love.

Stormkastenes instinkter

Det stormer visst i verden for tiden.
Stormer som kommer i flere varianter. Vi har den egentlige stormen, som tar runddansen sin over Europa, og etterlater seg vrakgods nok til å bygge en helt ny sivilisasjon opp fra grunne. Så har vi Haiti og Chile som er blitt rystet i grunnvollene av jordskjelv. Poff, så falt siviliasjonen sammen.

Er det ikke litt artig å observere? Hvor fort den siviliserte atferden blir kastet ut med badevannet og instinkter tar overhånd?
Vi lar oss lett ryste av at det på Haiti var voksne mennesker som «sloss med barn» om maten.
Og vi lar oss forskrekke av at det i Chile foregår plyndring av matbutikker etc.

Hva ville du gjort?
Dersom du var sulten som et helvete. Ikke hadde vann. Ikke hadde mat. Ikke hadde husrom.
Tror du at du ville beholdt dine sivilserte, tillærte manerer?
Selvsagt ville du ikke det. Du ville tydd til instinktene til slutt du også. Og den sterkeste rett ville ha vunnet frem.

I rolige, fredelige, rike tider, der folk har nok mat, der du ikke trues på livet hver dag, enten fra elementene eller fiender, så vil den siviliserte tanken være rådende. Rett og slett fordi vi ikke har noen grunn til å hente frem villdyret som bor i oss alle. Men alle ville kjempe, til slutt, for sin egen rett til å overleve. Vi er ikke en alturistisk art, hvis vi blir trykket opp i et hjørne. Heldigvis. Sånn overlever vi.

Men det er underfundig nesten, å se på, hvor skjør vår siviliserte verden er. Tenk deg slike katastrofer i en global skala. Der ingen ville hatt muligheten til å trå til med hjelp. Det var ingen steder «utenfra» som kunne hjelpe, for alle steder var midt i stormkastene selv. Tenker nok verden ville fått sett mer råskap enn vi — sviliserte — kan forvente eller engang innbilde oss.

Vi er ikke mer siviliserte enn tilgangen på mat, vann og husly gjør oss. Og kanskje er det likesågreit.