Kategorier

februar 2010
M T O T F L S
« jan   mar »
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728

Hjernens veier er uransakelige

Leste en artikkel på livescience.com om det fenomenet når du har et ord «på tunga» men ikke helt klarer å huske hva det heter.. du vet .. når du begynner med .. «jeg vet det begynner på A …» eller «det er iallfall en O inni der et sted«. Teorien var først at det var såkalte «fonetiske blokkeringer» som ødela for oss. Altså at flere ord spretter opp med armen i været og roper «det er meg, det er meg!», også klarer du ikke helt å få tak i rett ord. Men de endte ned på at det var fordi du bruker et ord for sjelden. Og dermed blir det som en krokrygget gammel knork.. som må slite seg laangsomt frem fra hjernens irrganger.

Men altså, ut fra det begynte jeg å tenke over hvordan vi oppfatter vårt eget sinn eller vår egen hjerne, om du vil. Hvordan ser du for deg din egen indre verden, dersom du skulle sette en beskrivelse på den? Jeg har en følelse av at vi alle har våre helt unike bilder og forestillinger av vår egen hjerne.

Jeg har en tendens til å gi den/dem ulike personkarakterer. Og jeg har myriader av labyrinter inni der. En del landskap, og en del merkelige personligheter. Det sier kanskje ganske mye om meg.. Jeg har en tendens til å skravle med meg sjøl, også mentalt. Det hender at jeg går og snakker med meg sjøl, høyt. Og får logisk nok en del undrende blikk. Prøver å la den være. Det var det der med å stå i fare for at menn i hvite frakker kommer og sjekker «tempen». Ikke fristende.

Men uansett.
Ta et tema som fag. Dvs yrket mitt. Jeg jobber i it-bransjen, med drift, og har en tendens til å se faglige temaer for meg som store skjermer, der informasjon scroller forbi. Det har hendt at en og annen skriftrull har dukket opp også, men stort sett er tankebanene mine også oppdatert i den teknologiske tidsalder, og flimrer forbi i stor-skjerm-modus.
Eller det at jeg lager bilder. Jeg har ørten millioner-trillioner (eller no sånt) av motiver i hodet, og de går av en eller annen grunn i sirkel rundt meg. Du vet, som om du står og ser på en 360 graders film, eller sekvens av bilder. Og hvis jeg fokuserer på en av dem, så er det som om filmen bare stopper opp, og forstørrer motivet jeg fokuserer på. Det hadde selvsagt vært litt enklere dersom sirkelen for det første var kun 1 sirkel. Og for det andre, at alle kom vannrett inn i synsvidden. Men neida, de kommer fra alle kanter. Nesten som om jeg er omgitt av en bildeboble, når jeg begynner å tenke motiver.

Så har du det med å oppfatte tid. Fortid, nåtid og fremtid. Fortiden min er pussig nok alltid på venstre side. Som om jeg ser over skulderen til venstre. Der har du fortiden. Lurer litt på hva som befinner seg på høyre side. Fremtiden ligger også til venstre. Til høyre er det ikke noe tid i det hele tatt.

Det kunne forresten blitt et kult bilde, når jeg tenker meg om. Labyrinten med tankevesner som popper opp i hytt og pine. Og det er et stort tre i midten av den labyrinten. Vet’kje helt ka det skal bety.. burde jeg bli bekymret? (ôÔ.)

Til Minne

Min lille, store bestemor døde i dag. 91 år gammel.

Jeg kommer alltid til å savne deg.

Bestemor

På gjensyn ..

Drodlerier

Siden jeg kjeder meg i kveld, så skal jeg .. ehm.. underholde.. internettet med enda en post i dag.
Det sies jo at man kan lære en del om folk ut fra hva de lager av drodler og skisser. okei… You tell me.
Følgende bilder er hentet fra skisseblokken min fra i fjor høst frem til i går..

Klikker du på bildene får du se en større versjon av skissene..

Skisse 1

Skisse 2

Skisse 3

Skisse 4

Tror ikke du blir så mye klokere

Kjærlighet til vann

Jeg sitter og leser en artikkel i VG om et nytt badeland. Lalandia.
Og ser bilder av folk som storkoser seg i badelandet. Selv bittesmå babyer. Blir en liten smule misunnelig, men det var ikke helt det jeg hadde tenkt å ta opp..

Er det ikke litt merkelig, når du tenker deg om, hvor mye vi mennesker elsker vann, om du ser bort fra den marginale delen av befolkningen som har vannskrekk? Og likevel sier de at vi har utviklet oss på tørre stepper og i dype skoger. En gang langt tilbake i tiden et sted, så vandret vi altså rundt på tørrsvidde savanner.

Hvor kom da kjærligheten til vann fra? Andre pattedyr er generelt sett ikke like glad i vann som vi er. Prøv å dytt en løve uti vannet, og se hvor glad den blir (det kan hende det blir litt lite igjen av deg etter et sånt forsøk, men alt i vitenskapens navn, right?) Det er jo ingen som har fortalt eller lært opp babyer til å like vann, likevel er de som små delfiner som dupper rundt i vannet, hvis de bare får sjansen.
Og det er ikke til å komme utenom at mennesket som art, er veldig opptatt av vann. Vi lager fontener, for nytelsens skyld. Vi beroliges av lyden av rennende vann. Vi elsker, genrelt sett, å oppholde oss i vann. Og jeg vedder på at de aller fleste lar seg fascinere av store akvarier og vesnene i vannet.
Vi har mytologi om mennesker i havet, halvt menneske, halvt havdyr. Vi har guder som styrer havet, vannet. Elementet vann.

Så jeg tygger litt på tanken. Kan det være at vi ikke helt stammer kun fra tørrsvidde savanner? Kan vi har hatt en utviklingsfase i havet (etter at vi ble primater logisk nok). Eller er det en forskjell? Stammer noen av oss «mer» fra havet enn andre? Jeg vet ikke.. jeg bare fabulerer litt for meg selv. Kanskje var vi vel så mye havprimater som savanneprimater en gang langt tilbake i tiden.

Det er uansett en forklaring som ligger skjult i fortiden et sted, på hvorfor menneskedyret elsker vannet.

Tilgjengelighetens slave

Det er egentlig litt tragisk så veldig tilgjengelig vi forventes å være nå for tida.
(Ja, jeg vet jeg høres ut som en gammel kone som mimrer om de gode gamle dager no – shaddap)

Men folk flest forventer at «du» sjekker nettsteder som f.eks. Facebook, Myspace og Nettby jevnlig. Aller helst flere ganger for dagen.
Det forventes også at folk skal kunne nå deg på chat som f.eks Windows Live eller AIM, eller yahoo. Eller for forretningsverden, bl.a. office communicator. Og er du ikke tilstede, må du GI BESKJED om hva du har tenkt å gjøre, og HVOR lenge.
Du skal _aldri_ gå noen steder uten mobiltelefonen, for TENK om folk ikke kan få tak i deg da? Og du skal fortrinnsvis svare på hver SMS du får innen max 5 min.
De fleste som jobber i et kontormiljø eller liknende, har tilgang til hjemmekontor, og det forventes også til en viss grad at du skal gjøre deg nytte av det. Og være tilgjengelig på mobiltelefon som du har fått via jobben.

For noen fungerer dette utmerket. Noen liker det sånn.
Men jeg ser verdien av Lill-tiden. Der jeg har fred for alt, og gjør akkurat som jeg vil, uten å være tilgjengelig for andre mennesker. Der det kun går an å få tak i meg – dersom JEG vil.

Jeg er egentlig flink til det. Å slå av lyden på mobilen.
Drite i Facebook og dets like.
Ikke gidde logge på noe som helst.
Men det er et veldig bevisst valg. Jeg tror ikke alle nødvendigvis har et like bevisst forhold til det.

I mine øyne så er ALL teknologi en velsignelse. MEN kun dersom man lærer seg å sette grenser. Dersom man skal være overalt og gjøre alt, så brenner man seg selv på alle kanter.

Prøv det en dag.
Slå av mobilen lyden på mobilen. Ikke svar på SMS’er du får (og vent og se hvor mange som kommer med «hvorfor svarer du ikke?»)
Ikke logg på hverken messenger-applikasjoner, nettsamfunn eller noen annen form for chat
Ikke sjekk mailen din, og hvis du gjør det, ikke svar på den før neste dag.

Jeg ville bli forbauset om du ikke får reaksjoner, med mindre du er eremitt av natur.

Hvorfor skal vi være så forbanna tilgjengelig hele tida?

Jaja.. det blir nok vår .. en gang

I mellomtida får man bedrive tida si med fabuleringer..

Well, egentlig, så tenkte jeg å skravle litt for meg sjøl om «Lucide drømmer».
Altså drømmer der du er klar over at du drømmer. Det irriterer meg litt at jeg er så vimsete i hodet at jeg glemmer å fokusere på det før jeg sovner. For de få gangene jeg har husket det, så har jeg klart å ha lucide drømmer den påfølgende natten.

Det er egentlig litt artig så spydig de indre krinkelkroker skal være de få gangene man er klar over at man drømmer.

En gang bestemte jeg meg for at jeg skulle gå ut i en skog, og det skulle være masse blomster der etc.
Men hva får jeg? En gjørmete byggeplass, med arbeidere som står og glor dumt på meg. Og når jeg surt spør hvor skogen er blitt av, trekker de synkront på skuldrene, og peker på en skog som har løftet på skjørtene og sniker seg av gårde mot horisonten.

Eller når jeg fant ut at jeg skulle gå gjennom et vindu..
Og vinduet blir til en slags sirup hver gang jeg tar borti det.

Eller når jeg bestemmer meg for at jeg vil ha et kult symbol på at jeg drømmer (jeg øver meg på bevingende rosa elefanter) og jeg får heller en fyr som står og stirrer irritert på meg helt til jeg skjønner at det er en drøm.

Jeg har lest litt om hvordan man skal få dette til. Og en ting som fungerer helt fint for meg, er å stirre ned på hendene mine. Stort sett får jeg pulserende, røde tatoveringer på hendene mine i drømmene, som er åpenbart blitt mitt tegn på at det er en drøm. Ikke akkurat fluffy’e rosa, bevingede elefanter. Men hey, hvis det funger, så what the heck.
Men jeg øver. Kanskje skulle jeg sette for meg å få til en oppgave FØR jeg sovner, sånn at ikke alt blir på måfå?

Noen som har forsøkt dette sjøl? Noen teknikker som fungerer? Spesielle oppgaver som er enklere enn andre, iallfall til å begynne med. Slik som det er nå så blir jeg gående på måfå i drømmeverdenen, og vet liksom ikke helt ka jeg skal ta meg til, og alle DF’ene stirrer apatisk på meg og venter liksom.. på at jeg skal få finger’n ut og gi dem interessante oppgaver.

Jeg får prøve.. i natt igjen 🙂

The Hurt Locker

I går så jeg filmen «The Hurt Locker»

Og før jeg sier noe mer, så må jeg få legge til at jeg er av typen menneske som overhode.ikke.kan.fordra krigsfilmer.
De kjeder meg vanligvis nesten til døde. I tillegg er jeg ikke en overvettes fan av «stillestående drama», som denne filmen lett kunne blitt.

Men BloggLeser’n.. hvis du har lyst å se en film som ikke er A4-Hollywod ræl, og som ikke er overflatisk piss heller, så gå og se «The Hurt locker». Det var en veldig bra film, som skildrer soldatliv i litt mer solvarme strøk ut fra et individnivå, og ikke ut fra de som bestemmer at man skal gå til krig, eller Hollywoods noe forskrudde syn på krig. Og filmen har ikke heller stereotype-holdninger til menneskene på noen side av fronten. Det var mennesker på begge sider for å si det sånn. Og man kunne føle sympati for folk på begge sider.

The Hurt locker – Anbefales definitivt

Kjellerfenomen

Av en eller annen grunn driver jeg og roter rundt i kjelleren til min bestemor for tiden, i drømmeverdenen min.
Leter etter nøkler, som jeg finner etter mye leting og mye banning..

Litt pussig at jeg ikke har dører jeg skal bruke dem på?

En hjelpesløs verden

Har det noensinne slått deg at vi såkalte moderne mennesker må kunne kategoriseres som totalt hjelpesløse? Det er fint få ting i denne verden vi ville være i stand til å takle og fixe selv.

Ta et så enkelt eksempel som strømstans.
Veldig mange har ikke vedfyring, og med tanke på hvor kald vinteren har vært og det man har lest om folk som har frosset ihjel etc, så er det merkelig, sett ut fra et logisk ståsted, at ikke alle, både leiligheter og hus, har obligatorisk vedfyring som substitutt. Vi burde være i stand til en så enkel ting som å holde oss i live uten strøm.
Det er ikke mye som kreves, men forbausende nok blotter dette med sitt ringe fravær i sannsynligvis de fleste hjem. Har hørt at til og med folk som bygger hus _ikke_ inkluderer vedfyring inn i husene sine.

Hva tenker vi på?

Eller mat. Jeg bor i en by. Jeg har ikke dyr og dyrker ikke grønnsaker selv. Hamsteren vi har blir ikke store munnfullen likevel, og plantene jeg har er til dekorasjon. Men når jeg stopper opp og tenker meg om, så lurer jeg virkelig på – hvorfor? Nå har jeg ingen superløsning på akkurat det. Bor man i en leilighet så er det liksom begrenset med plass til å dyrke mat på uansett. Men sett at matforsyningen tok slutt. Om enn ikke for all tid, så iallfall i en periode? Hvor mange kan med hånden på hjertet si at de ville overlevd det, uten å måtte tære særlig på evt. fettreserver? Jeg tenker de fleste av oss hadde blitt enten usedvanlig slanke, eller fått håndhilst på krypene nedi jorda. Ikke det at det hadde blitt no særlig for dem å ete allikavel, men dog.

Hva tenker vi på?

Eller hvis en ulykke skjer. Eller bare noe så enkelt som en flom. Hvor mange av oss er det da ikke som faktisk må reddes? Eller en storm, der havet begynner å ete litt av landjorda? Folk bosetter seg så langt ned i strandlinjen at de har bølgeskvulpet mellom tærne 24/7. Og for all del, havet er hyggelig, når det er rolig og sola skinner. Men med tanke på stormene som har herjet i de siste årene, så finner jeg det merkelig at det faktisk fremdeles er mennesker som ønsker å bo i strandlinjen. Hva innbilder de seg? At herjingene rundt på jorda vil gå bue rundt dem, fordi.. vel, det skjer alltid noen andre, ikke dem?

Hva tenker vi på?

Hvorfor har vi så villig og egentlig kjapt, gått fra å være selvforsynte, til å bli hjelpesløse babyer som er mest fascinert av ranglen vår (les bling-bling, mote, fine tingene til huset, de dyre feriene etc etc)? Hvorfor er det ikke obligatorisk å lære hvordan du faktisk _kan_ overleve, hvis du måtte?

…Hva tenker vi egentlig på?