Kategorier

juni 2008
M T O T F L S
« mai   jul »
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
30  

Meninger har vi mye av

Jeg leste et innlegg i Aftenposten av Dagfinn Nordbø, der han retter sterk kritikk mot motebransjens fremstilling av kvinner generelt i media og moteverdenen. Og jeg tenkte, godt, en som vet å påpeke det manglende vettet til bransjen.

Derfor er det med en viss forundring jeg leser innlegget til Helene Mo som tar avstand fra Dagfinn Nordbø’s innlegg. Fordi hun føler at vi kvinner blir fremstilt som litt lettere åndsvake som ikke klarer å skille fantasi fra virkelighet. Fordi hun føler at det er sjåvinisme av Nordbø å påpeke at en slik kropp som modeller oftest har ikke er det man forbinder med fruktbare kvinner etc etc…

Jahajavelnehei.. Så altså, om jeg forstår dette rett, så er det sjåvinisme av en mann å påpeke at det som appellerer til menn _flest_ er kvinner med kvinnelige former, og ikke kleshengere i motebransjen? Det er sjåvinistisk av Nordbø å påpeke at kvinneidealet som blir forfektet av motebransjen er absurd, og ikke har noe med realiteten å gjøre?

Mo er klar over at stadig flere unge gutter også sliter med selvbildet sitt, PÅ GRUNN AV den før nevnte motebransjen? Og at de også blir n.e.g.a.t.i.v.t påvirket mht kroppsbilde og selvtillit, fordi de ikke ser ut som gutta i motebladene? Er jeg sjåvinistisk når jeg sier dette? Eller gjelder det bare når menn kommenterer kvinneidealet? Skal ikke komme her og komme her og ha meninger om kvinner, lissom?

Mo mener også at kvinner ikke skal se ut slik og sånn pga menn, men fordi det får dem til å føle seg vel. Nuvel.. da kan hun umulig mene de forhenværende kvinnene i motebransjen, som har utviklet seg selv til intetkjønn pga sult. Men å påpeke at dette umulig kan være sunt er altså sjåvinistisk?

Jeez.. noen blir visst aldri fornøyd. Hadde’n holdt kjeft, ville nok det også vært galt. For da hadde han ikke brydd seg, har jeg en sterk følelse av.

Jeg syntes faktisk det er FLOTT at menn uttaler seg. Og at de uttaler seg negativt om kvinnekroppene i motebransjen er enda bedre. Så siger det kanskje inn at de morbide ranglebeinene i motebransjen er idealet til HOMOFILE KLESDESIGNERE, og ikke til heterofile voksne menn. Å ta seg nær av sånt, er i beste fall merkelig. Men hey, vil man tolke alt i verst mulig betydning, så vil man det.. åpenbart.

Stjernehimmel til ettertanke

Jeg har akkurat sett ferdig filmen «stardust»

*sukk*

Jeg tror jeg er blitt romantisk på mine «gamle» dager. Jeg så hele filmen, uten å spole forbi et eneste sekund. Jeg syntes den var fin. Og jeg begynte å tenke.
I media i dag så fokuseres det utrolig mye på det vi pent sagt kan definere som negative ting. Krig, vold, kriminalitet, ulykker etc etc. Vi får input om hvor syke mennesker er, både i legme og sinn, vi får høre om utroskap, jævelskap og alle andre slags skap som alle små sorte skapninger kommer krypende ut av, og til slutt.. til slutt tror vi på det. At dette er alt som er. Og vi blir kyniske. Vi tror at mennesket er et laverestående individ. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest debatter, der noen påstår at mennesket er en «kreftbyll» på jorda. At vi egentlig burde vært utslettet etc. Men likevel det siste som dør med et mennesket, er håpet.

Jeg vet at det kan virke naivt, i en verden der fokuset så til de grader er rettet mot det negative og destruktive, men jeg tror, og håper, at innerst inne… langt inne.. så er menneskerasen et gode. At vi en gang, som rase, skal se at vi er et positivt bidrag. Slik som det er nå så er vi så opptatt med å slenge drit om oss selv, at vi kun ser elendighet hvorhen vi enn snur oss.

Derfor likte jeg filmen jeg så i kveld tror jeg. Ikke fordi helten fikk heltinnen, og de levde lykkelig alle sine (evige) dager. Men fordi jeg VIL tro at det finnes noe godt med oss, som rase. Som individer. At vi strekker oss fremover, selv når vi ligger på bunnen og ikke ser annet enn den elendigheta media peker på i dag. Det er viktig å fortelle om urett. Men hvorfor er det bare urett og elendighet som er blitt det riktige å fortelle om? Fordi det som er godt er der likevel, og da trenger vi ikke snakke om det?

I beste new age stil, så slår det meg, at det første vi må gjøre, om vi skal bevege oss fremover, er å slutte og tenke kun mørke tanker. Det kommer en soloppgang etter hver natt, ikke sant?