Kategorier

juni 2007
M T O T F L S
« mai   jul »
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930  

Farget av drømmer?

Natt til i går drømte jeg at en person stjal dagboka mi. Jeg ble fly forbannet. Og våkna dirrende av raseri. Og jeg var delvis irritert utover dagen, på den personen. Selv om vedkommende aldri har vært i nærheten av å vite om at ei dagbok eksisterer engang.

Vi påvirkes nok veldig mye av det vi drømmer, selv om vi ikke tenker over det. Jeg har opplevd at folk har vært deppa i dagesvis pga en trist drøm. Har opplevd det selv også. Bedritent humør pga dystre drømmer. Jeg kan komme med et eget eksempel, selv om dere neppe finner det ekstremt spennende.

Drømmen startet med at jeg våknet, nesten helt begravet i snø. Jeg klarte lett å reise meg, men befant meg i et dystert og delvis snedekket landskap. Det var ingen mennesker der overhode. Bare ødemark og høye fjell så langt øyet kunne se. Det eneste tegnet til liv jeg så, var reinsdyr (av alle ting), hvite reinsdyr, som holdt god avstand.
Og jeg hadde ikke peiling på hvor jeg skulle gå for å finne andre mennesker. Og det gikk opp for meg at ingen hadde søkt etter meg heller. Jeg hadde snåle pelsklær på meg, og gikk til slutt mot det jeg antok var sør, for det som jeg mente var mot nord var sånn type Mordor-dyster.

Trenger vel ikke å si at å våkne av denne drømmen ikke gjorde meg hoppende lykkelig. Jeg var faktisk dyster i dagesvis. Og selv nå, sikkert år senere, så føler jeg fremdeles ubehag ved å tenke på den.

Jeg har også opplevd å være i utrolig godt humør i flere dager (rekorden er noen månder) pga en god drøm.

Det jeg finner en viss underholdning i, er når folk er sinte på personer de har drømt om (slik som jeg sjøl presterte å være i går), pga noe de har gjort i drømmene. Og selv om de _vet_ at dette er drømmer, og at personen i det virkelige liv er fullkomment uskyldig, så fortsetter de å være sure en god stund til.

Jeg selv har i tillegg opplevd at mennesker jeg nesten ikke har lagt merke til i det våkne liv har blitt kastet midt inn i fronten av mitt fokus pga at de har opptredt i drømmer på særegne måter.

Så jeg lurer litt, innimellom… hvor mye av vårt humør, reaksjonsmønster og generelle atferd i det våkne liv er farget av det vi har opplevd helt for oss selv, i drømmene? Og hvor mye av det er vi egentlig klar over?

Overbevis fortidens spøkelser, så vinner du

Jeg kom til å tenke (selv om det strengt tatt er lite av sånt i denne varmen) på Janis Joplin. Vet ikkje helt hvorfor. Men anyway… jeg så et program om henne. Der folk uttalte seg om en «episode» der hun hadde dratt tilbake til stedet hun kom fra, og hadde tatt litt av. Iallfall i følge innbyggerne på hennes hjemsted.

Det er faktisk noen år siden jeg så programmet, så man kan få seg til å lure på hvorfor det dukket opp av vannskorpa akkurat nå. Men jeg husker spesielt ei eldre kvinne, som med haken trykket avmålt mot halsen, nedlatende sa at hun syntes synd på moren til Janis Joplin, fordi datteren gjorde seg selv til latter.

Gjorde seg til latter. Sa hun.

Den grå lille skapningen, som sikkert aldri før har blitt spurt om sin mening. Hennes øyeblikk i rampelyset, for å slenge eddik og galler om et menneske jeg skal vedde på at hun ikke kjente overhode, annet enn på navn. Det er gjerne sånn på små steder. Man vet hvem folk er… men man vet EGENTLIG ingenting om dem.

Hva visste vel hun om Janis, der hun i sin fordømmende guløyde nedlatenhet, rakket ned på et menneske store deler av musikkverdenen og verden ellers satte pris på? Å holde litt leven i en surmulende bortgjemt avkrok blir ikke sett på med blide øyne av dem som bor der, tipper jeg. Og spesielt ikke dersom vedkommende som holder leven, er en av deres egne. Man skal passe seg for ikke å gå over grensen. Være litt sær kanhende, men ikke mer enn det.

Hva vet jeg om Janis Joplin?
Hun døde altfor ung. Hun hørtes ut som en trist saxofon når hun sang. Hun vokste åpenbart opp blandt dømmesyke mennesker.

Og så spinner tankene mine videre. Hvor ofte har jeg ikke hørt, fra både nære og ikke-fullt så nære, som snakker innimellom at de skal «vise for folk hvor godt de har gjort det

~ Tsk ~

Jeg antar da de mener folk fra fortiden. Mennesker de føler de har noe å bevise noe overfor.

Og jeg spør, siden jeg ikke forstår dette.

Hvilken betydning har det hva uvesentlige mennesker fra fortiden mener om ens suksess eller mangel på sådan?

Meningen med livet – del III

Ute skinner sola, jeg sitter på kontoret og tenker, om enn ikke så veldig hardt, så likevel litt, på meningen med vår tilværelse, igjen.

~ Balanse ~

Jeg tror den godeste Buddha var inne på et viktig moment, selv om jeg langt fra er enig i alle hans påstander. Herr Siddhartha var litt ute og surret på enkelte punkter av det jeg har lest, men jaggu kom han med en del fornuftig også.

~ Den gyldne middelvei ~

Og nå tenker jeg ikke på et standardsvar. Det som er den gyldne middelvei for meg, er ikke det for deg. Vi har alle våre ytterpunkter.

Og se på livene våre. Vi lever litt sånn på halv tolv de fleste av oss. Jager etter idealer og idèer som ikke er våre egne. Mange jager etter religion med lykt og lupe, for å finne en eller annen vårherre som skal lede den på den rette sti. Det artige er jo at stien alltid ligger der, når man bare løfter blikket opp fra bibelversene og kommer seg ut av katedralene, og faktisk bruker sine egne evner til å finne frem i livet.

~ Balanse ~

Og da tenker jeg ikke akkurat å se på livet sitt som en dans på line et par tusen meter over bakken, der kastevindene leker pingpong med deg, men å definere hva som er viktig for en selv.

(Forresten, så syntes jeg den er litt kul den tanken med Odin som hang oppned i livets tre i 9 dager for å tilegne seg kunnskaper om runetegn – hvordan det å dingle etter beina gir guder kunnskaper de ellers ikke ville fått skulle jeg gjerne likt å vite)

Dere skjønner, jeg har begynt å forstå det, sakte men sikkert. Utfordringene vi møtes av. Ta reklame *pjuk – scphøy*. Det er en stor utfordring for oss alle å gå klar av denne imbisile påvirkningen. Å skjønne at det er ikke «fordi vi fortjener det» som er cluet, men å finne ut hva vi selv trenger. Virkelig trenger. Ikke hva vi ønsker oss på et egoistisk plan.

~ Gjennomskue det overflatiske ~

Neida, jeg har ikke fått solstikk, jeg er bare DYP ‘(,Ôô)’
Akkurat i dag .. forresten.. så hadde en god mening med livet, her og nå, vært og hatt et stort svømmebasseng å svømme rundt i. God drikke og grillmat… og hele dagen å være langsom og lat på.

Meningen er ulik, har jeg funnet ut, fra øyeblikk til øyeblikk. Men jeg tror at å søke mot balanse, uansett hvilket tema eller side av livet du tar opp til debatt, er veien å gå. Iallfall for min egen del.

Forsvinnende is og økende bekymringer

Vi lar oss forskrekke i så astronomiske baner. Vi lar oss skremme av dommedagsprofetier, der den globale oppvarmingen er nyere tids dansende fanden.
Sånn mellom øktene på jobb, leser jeg tidvis i Aftenposten om at det er stor bekymring i de tenkende rekker over hastigheten iskappene rundt i verden smelter i. Og bekymring over at permafrosten ikke er så hardhausa som den var i hine harde dager.

Hm..

Joda, jeg skjønner bekymringene. Det blir etterhvert store landområder som blir ubeboelig, både pga stigende havnivå og manglende vann til områder langt inni gokk, ved foten av fjell etc.
Joda, jeg skjønner vi står overfor store forandringer og utfordringer. Og jeg skjønner at det ikke nødvendigvis blir det vi som rase ser tilbake på som en hyggelig tidsepoke.

Men jeg kan ikke fri meg fra å syntes at dette vitner om en nesten grenseløs naivitet. Hvem tror vi egentlig at vi er? Tror vi at vi er mye vårherres yndlinger at miljømessige omveltninger ikke ville ramme oss? Trodde vi at vi, siden vi er så utfattelig siviliserte (spesielt i egne øyne), så ville vi gå klar av alt av endringer og forandringer og omveltninger? Fordi vi fortjener det lissom?
Tror vi at vi er så mye herre over naturen, at den ikke vil følge sin egen syklus, eller ikke vil reagere på det vi bidrar med av negativ atferd og input i naturen? Er vi virkerlig så forbanna naive?

Ja, vi må endre på mye. Ja, det blir utfordringer. Ja, det er ikke de beste tidene vi går i møte, rent miljømessig. Er det ikke nå vi skal vise at det tross alt finnes litt vett mellom ørene på oss, og forberede oss, istede for å syte?
Bør ikke fokuset endres fra å sutre om hvor varmt det blir, hvor lite vadere kommer til å hjelpe og se på hva vi må gjøre for å mestre fremtiden, og dens eventualiteter? Skal ikke politikerne få finger’n ut snart, og ikke komme med idiotiske forslag som at vi skal dusje mindre per uke, men heller komme med forslag og tiltak som hjelper? Og kanskje ikke bare se på oss selv, men globalt?

Utfordringene kan bli katastrofale. De blir det, om vi ikke slutter å gnåle om alt som har vært og ting vi ikke kan forandre, og drar sammen globalt. Jeg er ingen ekspert på hverken miljø eller tiltak som kan hjelpe, men jeg nekter å tro at det ikke er _noe_ som kan gjøres. At alt vi kan gjøre er å folde hendene, sutre til vi drukner og gi faen i å gjøre noe.

Å være unnfallende og tiltaksløs hjelper iallfall ingen. Og man må ta vare på alle deler av verden, i og med at når vi snakker om miljø, så lever ingen av oss i en boble.