Kategorier

mars 2007
M T O T F L S
« feb   apr »
 1234
567891011
12131415161718
19202122232425
262728293031  

Nær døden opplevelser er en drøm

Denne påstanden fant jeg i siste utgave av Illustert Vitenskap. Og den fikk meg til å trekke litt på smilebåndet. Å være klinisk død sammenliknes med søvnlammelse, som er noe jeg selv opplever litt for ofte.

Søvnlammelse er kort fortalt at deler av hjernen din er våken, mens andre deler av hjernen fremdeles er i søvnmodus og drømmer. Deriblandt de delene av hjernen som styrer den bevisste kontrollen over kroppen. Det er ikke uvanlig at den sovende delen av hjernen nærmest «maler» drømmene over virkeligheta, slik at det du opplever virker helt ekte, samtidig som du føler deg hjelpesløs, fordi du ikke har en bevisst kontroll over kroppen.

Dette skal altså være det samme som å være klinisk død. De målingene man kan gjøre i hjernen i etterkant skal visst likne svært mye på hverandre. Nuvel…

Så kan da de som vet mye om dette forklare meg… De som påstår å ha opplevd NDO, og som f.eks. kan beskrive ting som har skjedd hundrevis av mil unna den fysiske kroppen med stor nøyaktighet, hvordan innhenter deres … drømmesenter(?) denne informasjonen? Er det da telepati?

Det stod også i artikkelen at de som opplever søvnlammelse, også har større sannsynlighet for å oppleve en NDO hvis de opplever livstruende situasjoner. Jeg skulle med andre ord være en brilliant kandidat. Ikke det at jeg har tenkt å teste det ut, for jeg er ikke så higen på livstruende situasjoner. Men anyways…

Hvis det likner, så er det samme fenomen? Er ikke dette en veldig naiv måte å angripe det på? Det kan ikke være et eget fenomen? Alle som kaller seg for seriøse forskere går sikkert inn for å motbevise teorien, for i vårt fornufts-samfunn tror vi ikke på sjel/ånd/atma/whatever. Vi er kjøtt og blod. Sener og bein. En optimistisk kjøttansamling med andre ord.

Tror jeg på denne teorien? Nei, iallfall ikke fordi den står i Illustrert Vitenskap, som egentlig må sies å være en lettvekter hva vitenskapelig tyngde angår. Men TROR jeg på teorien? Nei. Men jeg tror de kan være inne på noe.

La oss si at du har hatt en NDO. Så deiser du tilbake i kroppen din. Hjernen skal i etterkant tolke en opplevelse som da ville ha vært en opplevelse hjernen i seg selv ikke deltok i. Hjernen vet at dette ikke er den fysiske virkeligheta, og filtrerer informasjonen som kommer inn som best den kan, ut fra sine gitte kriterier. Er det da ikke logisk at en del av mønstrene ville bli oppfattet av hjernen som en drøm?

Er det ikke en eneste mulighet for at det målingene viser, er filtreringen hjernen må gjøre i etterkant av en sånn opplevelse, for at man skal kunne forstå? Eller iallfall nærme seg det å forstå?

Jeg sier ikke at NDO må være en åndelig opplevelse. Jeg vet ikke om jeg tror på en åndelig sfære, selv om jeg heller mer mot ja enn nei. Men jeg finner det litt underlig at man tror at hjernen alltid er årsaken, og ikke effekten av det som har skjedd i forkant.

En svingom på isen, og så er det over

Det er såre lett, ikke sant? Å si at man egentlig bryr seg om de dypere verdier i livet. Å si at man egentlig ikke er fokusert på kropp. Og ja, herregud så dumme folk er som hekter seg opp i vekt og form og farge, nær sagt. Hva tenker de på? Skjønner de ikke at ting som ligger dypere i menneskenaturen er viktigere?

Vel, når vi tenker oss om, så vet vi alle at hva vi veier og hvordan vi ser ut strengt tatt ikke er av noen avgjørende betydning.
Du blir ikke flinkere i det du jobber med om du er 5 kg lettere.
Du blir ikke en bedre elsker/elskerinne om du blir 5 kg lettere.
Du blir ikke en bedre venn/venninne om du er 5 kg lettere.
Ikke en bedre mor eller far heller.
Ingenting blir bedre i livet ditt om du går ned 5 kg, 10 kg eller 15 kg.

Likevel er folk ulykkelige pga vekta, sier de. Hadde de bare greid å gå ned i vekt, så hadde de blitt så veldig veldig VELDIG lykkelige, contra hva de er nå.
Jeg har bekjente som insisterer på at de ikke er opptatt av vekt, form og farge, men som likevel med ujevne mellomrom opplyser meg om hva de veier, og hvor mange gram de har gått ned siden sist gang de gnålte om vekta si til meg.
Men opptatt av vekt? Nesh, hva er nå det for slags tullprat?

Hva er det med oss, som velger å overfokusere på disse tingene?
Alle kropper er ulike. Hvorfor strever folk etter å se ut som andre? Man kan aldri bli som andre, man kan bare bli seg selv. Spiller det noen rolle om du veier 75 kg, eller om du veier 65? Spiller det noen rolle om du forrige måned veide 70 kg, og nå veier 68.3 kg? Hvorfor skulle du overhode gidde å bry deg?

Jeg kom meg opp tidlig i dag. Og jeg skummet gjennom tv-kanalene mens jeg tygget i meg frokosten. Og det slo meg, mens jeg så kjendismenn med tunga stappa oppi drøvelen på skinnmagre fotomodeller i musikkvideoer, og da ei kvinnelig sangstjerne gnikket seg opp etter bilen på en annen video mens hun sang om hvor mye hun skulle jobbe for å holde seg tynn og lekker og fresh for mannen sin til enhver tid, at vi lever i et fette kjedelig samfunn.
HERREGUD så gørr!!

Kropp…
Mennesker. Det er bare kjøtt og blod. Sener og bein.
Holdningene til kropp og menneske er som å ikke kunne se på et maleri dersom man ikke har gullforgylt ramme og alltid har børstet hvert minste støvkorn vekk, sånn at RAMMEN glitrer og skinner. Hvorfor er rammen blitt viktigere enn maleriet? Hvorfor må media, et troll med utallige hoder, kun se rammen. Jeg misliker denne delen av samfunnet. Jeg misliker fokuset på det overflatiske. Jeg misliker forventningene om en uniform kropp. Noen mennesker er naturlig magre. Noen mennesker er naturlig fyldig. Noen er midt i mellom. Noen er av natur litt mer muskuløse. Noen mer kompakte etc etc. Dere skjønner hvor jeg vil hen.

Man kan ikkje sulte seg vekk fra døden uansett hvor hardt man prøver..

Som stein i vann skaper ringer

Jeg leser for tiden i boken «One» av Richard Bach.
De som kun støtter seg på vår vedtatte fornuft og logikk vil nok finne denne typen bøker komplett idiotisk, og jeg leser, som alltid, boken med en viss skepsis selv. I korte trekk så handler boken om et ektepar som får en sjanse til å møte sine egne «parallelle liv.» Så nå kan fornuftsfreakene slutte å lese, og gå tilbake til sine fornuftige gjøremål.

Men jeg stopper litt ved tanken.
Hva ville jeg, dersom jeg kunne reise tilbake 20 år i fortiden, og hilse på meg selv som 15-åring, fortelle meg selv?
Hva ville være det viktigste å formidle? Jeg er jaggu ikke sikker. Hva fikk meg til å velge det ene, fremfor det andre? Og ville livet vært så vanvittig mye annerledes om jeg hadde valgt annerledes enn jeg gjorde? Njæh.. tror egentlig ikke det.

Men tanken er fascinerende. Hvert minste lille valg.. er en stein i vannet.. som skaper ringer. Ringvirkninger. Stanser du 1 min før du hadde tenkt, bare for å stå og tenke litt, istede for å haste videre, så møter du kanskje et menneske du aldri ellers ville møtt. Kanskje vil dette mennesket få en merkbar effekt på livet ditt. Du går en annen vei en du «egentlig» skulle.

Hvor blir det av valgene du aldri tar?

I følge boken så leves de også ut, i andre parallelle liv. Fascinerende tanke. Møt deg selv og se resultatet av valg du aldri tok? Boken tar det riktig nok litt lengere, betydningen og definisjonen av parallelle liv. Men hvem vet. Kanskje finnes det utallige versjoner av oss i multiverset. Det er som livet på andre planeter. I seg selv, hvis man bare tenker over logikken i det, så er det ikke _så_ fantastisk om det var en realitet