Kategorier

januar 2007
M T O T F L S
« des   feb »
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728
293031  

Hva om vi tar helt feil?

Sett fra et rasjonelt ståsted så er det mye vi ikke skal tro på. Gjenfødelse er en av de tingene. En skjebne er noe annet vi heller ikke skal tro på. Fordi vi lager vår egen skjebne. Men hva om vi har tatt feil her?

Sett at det finnes en «plan» for vårt liv, så ubetydelig som det kan virke i den store sammenhengen. En plan, som vi viker fra, fordi vi ikke våger å tro. Ikke er villig til å bli latterliggjort eller hånt i en verden av fornuft og rasjonalitet, der det å tro på noe som ikke kan bevises.. ansees som tåpelig. Der vage følelser av at noe kan være rett avvises, fordi det ikke er _sånn_ vi skal orientere oss i verden…

Ta gjenfødelse. I en mer moderne tolkning av fenomenet, er gjenfødelse en læreprosess. Ikke straff og gjengjeldelse. Men en læreprosess. Hvert liv er en klassetime, om du vil.

La oss hypotetisk si at du møter et tilsynelatende fremmed menneske, og du føler at det er noe kjent med vedkommende. Men siden du vet du aldri har møtt han/henne før, så avviser du det som fantasi. For du er et rasjonelt menneske. Du tror ikke på sånt mumbojumbo.
Sett at i din plan for livet, så skulle du bli kjent med personen, og han/hun ville få en stor effekt på livet ditt, og din læring. Men du avviste hele tanken, og ble kanskje aldri kjent med vedkommende, fordi din innlærte skepsis kom i veien.
Hva om vi tar feil? Hva om rasjonaliteten vi holder så høyt i ære kun er en tolkningsmulighet, og ikke en sannhet?

Hva om det finnes en viss grad av skjebne, men at vi (ofte) er dumme nok til å velge den vekk, fordi vi vet bedre, mener vi selv? Ut fra rasjonalitet og fornuft selvsagt. Har vi da kastet bort et helt liv? Mistet en stor sjanse til læring? Mistet en menneske som kunne blitt veldig viktig? Er det ikke skremmende å tenke på at vi egentlig.. helt egentlig.. ikke vet.. om det finnes en skjebne. Om det finnes en plan med det hele. Om vi går forbi den viktigste personen i livene våre, fordi vi er redd for å bli sett på som tåpelige?

Jeg leste en gang at dumhet er langt farligere enn ondskap. Fordi dumhet ofte er godt ment. Og vi mener så godt, når vi gjør som samfunnet sier. Og aksepterer fornuft og rasjonalitet. Og bruker det som ledesnor…. men hva om vi tar feil?

Skamme-fy-skamme-seg

Det begynner nesten å bli tragikomisk.. med mer vekt på det tragiske enn det komiske. Jeg har sluttet å flire litt oppgitt. Nå er jeg bare irritert. Jeg er LEI av dem!!

Dum som jeg er så flippa jeg innom en kanal her forleden som hadde noe jeg fort skjønte var ett av disse halleluja-du-blir-tynn-om-du-gjør-som-vi-sier programmene. Ei ekkel hylete lita kjerring traska gjennom huset til et ektepar som var veldig glad i cola, og hylte som en stukket gris da hun fikk øye på masse cola ute i et kott eller noe i den duren.
Hun snudde seg mot dama i paret og utbrøt; «skammer du deg ikke?!»

Og da bråstopper det for meg med en gang…

Jeg er helt enig i at mengder med cola ikke er godt for kroppen. Sukkerinntak bør begrenses. Så langt er jeg enig med helsefrikene…
Men.. jeg får litt spyfølelse av dem. De virker mer interessert i å fortelle alle som lever usunt hvilke forferdelig late, ekle og dorske mennesker de er.. sammenliknet med dem selv.. den «O så fantastiske eliten av salatspisende helsefriker».
O amen. La oss alle bøye oss i støvet og gi dem nesegrus tilbedelse. (de har snøballkrig i helvete før jeg gjør det, men det er en annen sak)

Mat… mat mat mat og atter mat. BLÆRK!!!
Og sukker er liksom hovedfienden nå. Mhm.. f.eks. herdet fett er helt sikkert knallsunt nå som sukker er blitt den gastronomiske Saddam.
Jeez.. kan de ikke fremstille det som om de har LITT vett mellom ørene iallfall? Skamme seg over hvilken mat man spiser. Hvorfor i heite helvete skal man det? Er man liksom et bedre menneske om man stapper i seg gulrøtter, salat og maaaaager mat og hyler av innlært mote-redsel bare noen nevner ordet sukker? Er det liksom da man er et moralsk godt menneske, som ikke trenger å skamme seg over det man putter i munnen?

Jeg er så fette lei av at folk skal bruke mat som en pekepinn for hva slags person man er. Skal jeg bruke deres tankegang, så vil jeg si at salat-snerpene er så visst ikke alltid å foretrekke, snarere tvert imot. Jeg oppfatter svært mange ganger mennesker som er ekstremt fokusert på mat og helse som usympatiske kontrollfriker, som ikke hadde hatt vondt av langvarig terapi hos psykolog.
Mat er brennstoff. Punktum. Ikke mer. Ikke mindre. Slutt nå for helvete å mas om det. Hadde media og såkalte kosteksperter holdt litt mer kjeft, og ikke mast så jævlig, så tror jeg folk hadde blitt mye mindre stressa til mat, og ting hadde roet seg ned sakte men sikkert. Selv ikke Roma ble bygget på en dag. Men neida, her skal pekefingeren, skammekroken og gapestokken frem til alle som ikke lever på en superdupermegasunn måte. *SCPHØY*
Folk blir oppfucka i hodet og stressa av alt gnålet om mat, hva som skal spise, hva som er sunt til enhver tid etc. Stress utløser hormoner i kroppen. Hormonene gir økt apetitt.. Apetitten vil ha kjappe løsninger.. folk spiser drittmat for å mette denne følelsen, som i bunn og grunn går ut på å dempe stress.

Jeg har iallfall bestemt meg for… at jeg ALDRI kommer til å lytte til disse ekspertene. Jeg følger min egen kropp. Så kan de hyle på salatfjellet sitt alt de makter, til kruppen tar dem.

Jo før jo heller.

Suksess målt i blod og tårer?

Det er vel få som ikke har fått med seg at kjente og mindre kjente mennesker har en forkjærlighet for å ønske å fortelle oss livshistorien sin. Hvilket jeg sjelden eller aldri helt ser verdien i.
De har alle hatt det så vanskelig. De har besteget Mount Everest med spikermatter under føttene, de har blitt misbrukt, utsatt for vold, levd i den ytterste fattigdom etc.
Og det er sikkert sant, iallfall en del av det de syntes verden trenger å få vite i sine biografer.

Men det er ikke helt deres ønske om å vrenge sjela til verden jeg sitter og tenker på nå. Men hvordan vi andre.. vi som lever et mer stillferdig liv i skyggene, ser på suksess. Det er ikke uvanlig at folk misliker at mennesker som ikke har lidd på en eller annen måte får suksess. De må ha hatt en vanskelig barndom, eller opplevd noe traumatisk, for at det skal bli stuerent å ha suksess. Det hele går på det at vi føler folk må fortjene suksessen ut fra våre egne verdier, vår moral.
Det er vel ikke sjelden at folk setter seg i sin «moralske» høyborg og liksom vurderer hvorvidt en suksess er fortjent eller ikke. For alt handler om å fortjene ting. En ufortjent suksess (ut fra våre kriterier) gjør mange nesten bitre.

Jeg liker ikke slike holdninger, et sånt behov for å sette seg til doms over andre menneskers liv. Og det selv om jeg sjøl går i fellen mange nok ganger. Hvorfor er det så viktig for oss å føle oss som en meddommer til andre menneskers fremgang? Og hvorfor er det så mange som har suksess som satte seg for å få det, fordi de skulle vise folk at de kunne gjøre det?
Alle kan gjøre suksess. Men kun en marginal minoritet gjør det, iallfall til den grad at resten av verden har kjennskap til det. Suksess måles i hvor mye andre tillater deg å nyte frukten av ditt arbeide? Eller frukten av din flaks?

Jeg har også lagt merke til at flaks på mange måter blir mer godtatt dersom personen som har hatt flaks nærmest legger seg på kne og ydmykt takker skjebnen for sitt hell. Den som ikke er tydelig på sin takknemlighet blir iallfall ikke sett på med blide øyne.

Igjen, vi ønsker å være delaktige i hva som er godtatt i et annet menneskes liv. Fordi vi vet bedre, kan man kanskje tro folk innbilder seg.
Det er nesten litt komisk, hvordan et samfunn som oppfordrer til individualisme bare tillater den samme individualismen dersom den holder seg innenfor rammen av aksepterte kriterier for egenart og særegenhet.

Å ha suksess, slik jeg ser det, er å selv føle at man har fått noe godt og positivt ut av livet sitt. Hva andre mennesker syntes, tror og mener er egentlig revnende likegyldig. Og man kan bevise for verden at man duger til man blir blå i trynet, det betyr ikke at man har hatt suksess, dersom man ikke selv ser tilbake på et vel levd liv ved siste åndedrag.
Det er vel det som teller, er det ikke? Oppsummeringen til slutt? Og ikke alle tornekrattene resten av verden forventer at du skal ha slept deg gjennom for å få deres stående applaus for ditt vel levde og suksessrike liv?

Helt hypotetisk

Altså.. alle har vel lest historier eller sett filmer som inneholder tema om parallelle verdner eller dimensjoner om man vil. Og jeg har sett en del filmer der folk liksom går gjennom en «portal» på ene siden, og kommer ut i en helt annen verden på den andre siden.

So far, so good. Men om noen stiller seg på andre siden av portalen, i 1 persons verden, så vil vedkommende ikke se person 1 komme ut på den andre siden.

Så i tråd med teorien om at det finnes ikke tid og rom, alt skjer her og nå.. hvordan fungerer denne «overgangen» til en annen dimensjon? Jeg har lest om svigningstall i materie. Altså at all materie har sin gitte hastighet som bestanddelene beveger seg i. Og at dersom noe får for høy eller for lav svigningstall så vil man (altså vi) ikke kunne se det, eller oppfatte det som ekstremt solid materie.. fjell f.eks.

Jeg leste boken til James Redfield i sin tid, den niende (eller var det tiende?) innsikt, der han snakket om at man (mennesker) mentalt skal kunne endre sine svigningstall, og dermed bli usynlig eller synlig alt ettersom. Hvis vi tar det for gitt at parallelle verdner er en realitet, kan det da være det som skjer når en person/entitet beveger seg mellom dimensjonene? Svigningstallene, frekvensen, øker eller senkes?
Og hvis Redfields teori skal stemme.. hvordan endrer man sine egne? Og hva ser man når man f.eks. øker frekvensen? Andre verdner? Andre vesner? Slutter man å se sin egen verden, eller bare utvider man det man ser i «landskapet» man befinner seg i? Endres utseende på ens egen kropp? I Redfields roman ble det bare sånn at alle farger ble klarere, verden virket mer levende, og personene ble usynlige for alle som ikke hadde en «opphøyet frekvens».

Hva skulle da portaler være godt for? Instant opphøyd åndelighet? En slags zapp-deg-mer-åndelig-på-et-øyeblikk? Parallelle verdner.. tenk om de er flettet inn i oss hele tiden. Bare at vi ikke ser dem, men de ser alt vi gjør. Det kan forklare hvor enkelte ting er blitt av når man mister dem. Husnisser får liksom en helt annen betydning i den tankegangen hæ?

Forresten.. dere tror meg sikkert ikke, men vi har hatt noen timer med vinter i Bergen i dag. Men sneen er i ferd med å bli tatt av neste regnskyll..

Sakte maler guds kvern

Jeg leste engang at glass egentlig er et flytende materiale. Men at det flyter så sakte at vi ikke legger merke til bevegelsen. Tenk så mange virkeligheter vi går glipp av, fordi vår hjerne oppfatter tiden på sin særegne måte. Jeg lurer på hvordan virkeligheta ville ha artet seg i en verden der glass var synlig flytende.

Enn om det finnes vesen som lever så sakte? Men som oppfatter tiden, i sin tidsdimensjon, som like hurtig som vi oppfatter den? Hvordan er vi for et slikt vesen? En sammenhengende underlig masse av solid kjøtt.. nesten som stein? Eller er vi like hurtig som orkan, eller verre.. så hurtig at dette vesnet aldri legger merke til oss? Og ikke minst, hvordan ser vi dette vesnet? Jeg ville tippe på gråstein. Eller fjell. Eller en bakketopp. Gror blomster og trær på det som rører seg sakte i vår verden. For alt vi vet kan vi være nedgrodd av blomster og trær selv, i andres tidsdimensjoner, og kun et blaff i andres igjen.

Jeg leste ei gang ei litt mer filosofisk bok, der forfatteren kom med fabulering over former i naturen, og livet vårt. Og snakket om at alt vi ser i vår verden, kan ha en tilsvarende form, og fysisk være tilstede i en annen verden, bare som noe helt annet. Og kom med eksempel på at en jakke med mange lommer kunne være en stor boligblokk i en annen verden. Lite jordskjelvsikra da kanskje, men likevel. Selv om jeg ikke har noen fastlåst tanke om verden og virkeligheter, så finner jeg tanken litt fascinerende. En kopp kaffe er ikke bare en kopp kaffe, men kan være uendelig mye mer?

Får meg til å tenke på da jeg var jentunge og tenåring, og ble tvunget til kjip oppvask av moren min, så stod jeg ofte og betraktet skummet i oppvaskkummen, og tenkte på store fjellkjeder og hav mellom fjell. Fordi det var det jeg så. Rett nok ble min kjære mor en smule irritert over at jeg brukte femten evigheter på oppvasken, men dæven så rene kopper og fat ble av å ligge sånn i bløt og være grunnfjell for skumfjellkjedene.

Glass er flytende materiale…. hva skjer om et glass blir stående på et bord i femten millioner år. Er det da blitt til en liten glassdam helt av seg selv? Drypper den over kanten av bordet det står på? Dryppende kaldt glass? Noen ganger skulle jeg ønske.. at jeg kunne se virkeligheta gjennom andre tidsaspekter enn mitt eget. Både hurtigere og saktere. Bare sånn for å se hvordan det ser ut.. gjennom hjerteslag som går i en helt annen marsjtakt enn mine egne.