Kategorier

august 2006
M T O T F L S
« jul   sep »
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
28293031  

Filmkvinner vs virkelige kvinner

I dagbladet i dag står det en kommentar om filmindustrien. At menn og gutter lettere kommer seg frem i dette miljøet, fordi de som står bak produksjonsmonsteret anser det som sannsynlig at gutter vil jobbe hardere og ivrigere enn kvinner. Gutter er villig til å ofre så mye, nemlig.
Jeje.. jeg gidder ikke diskutere akkurat det. Men det fikk meg iallfall til å tenke på hvordan kvinner fremstilles i filmer. Og selvsagt, dette er nok en kjerne til irritasjon hos meg.

For det første, og på generell basis, så er den malen de legger opp for filmkvinner drit kjedelig og så A4 at du risikerer kutt av de skarpe kantene. For det andre så er kravet om evig ungdom like kjedelig som det er patetisk.
Kan noen være så grei å fortelle meg hvorfor kvinner f.eks. alltid tyr til å hyle dersom ett eller annet inntreffer? Kommer det en meteor mot dem, hva gjør den stakkars kvinnen i filmen? Jo, hun stanser opp, stirrer paralysert på den og hyler. Selvsagt.
Kan dette ha noe med det faktum å gjøre at menn, som er helt igjengrodd mellom ørene, tror at det kvinner kan best er hysteri? Litt sånn tilbake til fortidens mørkemenn som forklarer alle kvinners følelser som hysteri. Mens mannens følelser er en reaksjon på verden rundt han.

I filmer skal alltid kvinner reddes. På en eller annen måte.
Er de steintøffe og dyktige, så må de reddes fra et eller annet emosjonelt trauma som ligger begravet i dypet av deres å så sårbare hjerte. Som selvsagt helten, mr. He-Man himself, kommer som den etterlengtede prins på sin hvite hest og forklarer for stakkars liten kvinne at hun har emosjonelle sår. *hulk, det er så vakkert*
Er hun sårbar og sart i utgangspunktet, så kommer det selvsagt en mann inn, eller i ekstremt sjeldne tilfeller ei venninne (men da er nok hovedpersonen litt sånn småskjev uansett, ikke sant?), og redder dem igjen. Ved å forklare stakkars sart kvinne at hun må stå på sine rettigheter. Hun må være sterk. Hun må huske at hun er dyktig.
For i filmens verden er ikke kvinner i stand til å nå frem til denne konklusjonen selv. Logisk nok. Det er nok hysteriet som setter inn før den logiske tanke får sjansen til å slå rot tenker jeg.
Er hun et intellektuelt vesen, så er hun alltid forknytt. Lengter etter å bli frigjort av en eller annen (nok en gang) drømmeprins som skal vekke KVINNEN i henne. For kvinne blir hun ikke, uten at k*k har vært innom, må vites.
Etc etc etc. Dere ser hvor jeg vil hen. I filmer er kvinner omtrent alltid staffasje. Det er menn som er de virkelige hovedrollene. Og hvis kvinner har hovedroller, så er det fordi det er så mye galt med dem at de er verdt et studie i seg selv.
Sånn at dere vet det. Kvinner kan ikke være tøffe uten at de har hatt det traumatisk. Kvinner som er sarte har undertrykket sin sterke del. Kvinner som er oversett har bare ikke skjønt hvordan hun skal hente frem Kvinnen i seg (med før nevnte innblanding av mannlige attributter for å oppnå nettopp dette).

Med dette i bakhodet så får jeg en sterk følelse av at de som skriver film manus er fette potte tette i hodet. De kan null og nix om livet. De har ikke møtt annet enn småjenter som ikke har funnet sitt ståsted i livet. De ønsker å se kvinner slik.
Virkelighetens kvinner er ekstremt sjelden engang i nærheten av å være slik de beskrives i filmer. Men jeg likte Aliens filmene, pga den kvinnelige hovedrollen. I det minste er det noen som har skjønt at det ikke er enten eller. Man kan være både tøff og ha følelser, selv om man altså er kvinne.

Min erfaring ang. hvordan kvinner er skiller seg ekstremt mye fra slik kvinner portretteres i media. Nær sagt – duh –
Jeg har ikke tenkt å beskrive kvinner jeg kjenner, men selvstendighet og styrke er noe jeg forbinder veldig med svært mange av de kvinnene jeg vet om. Evnen til å hente seg inn ganske kjapt etter kriser. Evnen til å komme seg på føttene og gå videre. De har ikke blitt reddet av menn. De har reddet seg selv.

Det er ikke noe galt med menn. Men å alltid fremstille balansen mellom kjønnene så ensidig som media gjør, er å tenke med hodet godt kjørt oppi der sola aldri har planer om å skinne. Menn og kvinner er faktisk, når alt kommer til alt, ganske like. Vi klarer oss stort sett selv, uten en redningsmann/kvinne. Vi finner veien selv. Trenger ikke å få den pekt ut av noen som er «sterkere» enn oss selv.

Si meg… når kommer det filmer der likeverd og en forståelse av både kvinner og menn som mennesker, og ikke som kjønn, på markedet?
Gode filmer?
Ikke filmer laget av sinna feminster. Ikke filmer laget av patetiske mannsjåvinister.
Men filmer, av alle sorter, som viser at både menn og kvinner kan. Uten å måtte reddes først. Det er på tide, mener nå jeg, at de som produserer filmer gjør seg ferdig med tenårene. Det er så drepende kjedelig når en aggressiv tenåring som tror han/hun har alle svar skal få råde grunnen.

En kropp som vet hva den vil

Vi trenger alltid en hovedfiende, gjør vi ikke? Også når man snakker om mat. I disse dager er det blitt så voldsomt populært å erklære sukker som kostholdets Al Quida. Og når man ser på hvor mye folk tyller i seg av sukkerholdige produkter, så er det kanskje ikke så merkelig at de såkalte ekspertene blir bekymret.

Men egentlig er det ikke sukkeret som er problemet. Eller karbohydrater generelt, eller fett eller hva det måtte være.
Det er oss.
Livsstilen
Jeg var innom sentrum i går.. og det var varmt, veldig varmt. Og jeg så, ikke uventet, en bråte med mennesker som gikk rundt og spiste is. Is er sukkerbomber de lux.
De ville nok argumentere med at de spiste is for å kjøle seg ned. Men det er ikke helt sant, er det vel? Iskaldt vann kjøler oss ned. Sukkerholdige produkter, selv om de er kalde, gjør oss bare tørst. Og jeg tror ikke nødvendigvis de var så sultne heller, is-spiserne.

Det jeg lurer på… er hvorfor vi overspiser som vi gjør, som samfunn generelt. Hvor kommer denne trangen fra å putte noe spiselig i munnen til enhver tid fra? Det er ikke sult som driver de fleste hva småspising angår.
Jeg har sett programmer der det argumenteres med at å småspise er et instinkt. Joda, det er sikkert det. Men er det ikke en ide å forsøke å være klar over hva som er instinkt, og hva som er et reelt behov? Vi trenger ikke all den maten vi dytter i oss. Og spesielt ikke siden vi har butikker stappfull av mat overalt. Det er ingen grunn til å lagre opp fettreserver, det ser ikke ut som om en hungersnød står for døren med det første.

Fedme er et stadig voksende helseproblem i verden. Det er flere ekstremt overvektige enn det er mennesker som dør av sult. Og det sier sitt, når vi vet hvor mange som dør av sult. Det hjelper ikke å peke på sukker, karbohydrater eller hva det nå enn måtte være som er i vinden for tiden, hvis man ikke er villig til å lære folk opp til å bli bevisst sitt eget handlingsmønster.
Det høres kjipt ut ikke sant? Nesten som en time hos en psykolog eller noe i den duren. Men jeg tror at det er det eneste som hjelper på lang sikt, ang. fedmeproblemet som verden står overfor.

Lær folk å se sitt eget handlingsmønster hva mat angår.
Lær dem å lytte til hva kroppen sier når de spiser de ulike produktene.
Lær dem til å velge det kroppen liker, ikke det tunga liker.
Lær dem til å se seg selv, og se på om det finnes emosjonelle/mentale grunner til at de velger å stappe kroppen full av mat som ikke er sunt for dem.

Å rope fy-fy og peke på gitte produkter hjelper ikkje en kjeft. Vi mennesker er artige der.. hvis noen sier at noe er forbudt, farlig etc.. så strømmer folk til det som om det var manna fra himmelen og de hadde vært i ørkenen atskillig lengere enn de som vandret der i 40 år.

Det er en grunn til at folk blir overvektige. Og jeg tror det ikke bare skyldes maten vi spiser, men også våre holdninger til mat og kropp, og hvordan vi er blitt lært opp til å overse alt som kroppen forteller oss. Jeg tror også det er en god del mennesker som bruker mat for å døyve emosjonelle problemer. Så det er mye mer enn sukker å peke på her. Men vi tyr som alltid til de lettvinte løsningene. Folk i verden blir stadig mer overvektige. Det MÅ være sukker som har skylden. Evt. karbohydrater fra andre former, men uansett. Det MÅ ha en enkel forklaring.

Det beste stedet å starte: Si meg… hvordan føler du deg i dag?

Som å banne i synagogen

Jeg har ofte forundret meg over hvor dårlig vi mennesker er til å ta kritikk. Hvordan kritikk av drap, krigshandlinger og voldsutøvelser blir møtt med ramaskrik, og beskyldninger om å praktisk talt være hitlers sjelevenn.

Jeg leste Gaarders opprinnelige kronikk i dag. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å gjøre det. For slike debatter pleier å irritere meg. Men jeg ble litt forbauset, må jeg innrømme. Gaarder kritiserte, slik jeg leste det, regjeringen i Israel sin bruk av krigshandlinger, sin overdimensjonerte hevntokter, sin tilrøvelse av landområder i 1967. Han brukte setningen ”vi anerkjenner ikke den isralske stat,” som jeg oppfattet var en understrekelse av at grensene som Israel satte etter å ha okkupert landområder i 1967 ikke burde bli ansett som legitime. Det er nok akkurat den setningen som har gjort folk forbannet. Og det var nok et noe klønete valg av ord.

Så leste jeg Mona Levins kronikk, som er et slags motinnlegg i debatten, hvor hun avsluttet med at hun så masse hat i Gaarders kronikk.

Og her stopper det opp for min del. Hvor hun så hatet, skjønner jeg rett og slett ikke. Hvordan er kritikk av vold, krig, tilrøvelse av landområdet etc. hat? Er det fordi det er Israels regjering som kritiseres? Blir det da automatisk hat? Gaarder understreket gjennom hele kronikken at det ikke var det jødiske folk han kritiserte, men regjeringen. Hvorfor oppfatter da Levin, og andre, dette som en kritikk av det jødiske folk? Som en kritikk av hver jøde på denne jord? Jeg så ikke dette hatet som Levin mente hoppet ut mot henne. Muligens trenger jeg andre typer briller når jeg skal lese, slik at jeg også ser hat som ikke er der.

Det må og skal være lov å kritisere enhver regjering og gruppering som tyr til voldshandlinger. Det må være lov å være fordømmende mot slike handlinger. Det være seg om det er Hizbollah eller om det er den israelske regjeringen som står ansvarlig. Og selv om folk er av jødisk etnisk opprinnelse, så må de tåle at regjeringen i Israel blir kritisert. For selv om Hizbollah er en voldelig gruppering, som jeg ikke har noe positivt å si om, så gjør ikke det israels regjering til ei hellig ku som ingen får si noe om.

Gaarder satte et viktig tema på dagsordenen.

Levin klaget på at hun, som jøde, alltid blir sett på som jøde. Og at det forventes at hun skal være enig i alt den israelske regjeringen foretar seg. Levin selv vet at dette er tull. Det er hun selv som har valgt å uttale seg, som jøde. Jeg tror vi alle ville være bedre tjent med at hun og alle andre, uavhengig av etnisk opprinnelse, uttaler seg som mennesker. For krigshandlingene og volden, både fra israels regjering og hizbollah, er uakseptabel. Men det er vel lettere.. antar jeg.. å komme med såret mine og styre debatten inn på et blindspor, slik at media nok en gang glemmer det viktigste.. de som lider under dette nede i midtøsten. Ikke regjeringen i Israel. Ikke hizbollahs ledere. Men hvermannsen, både på jødisk og palestinsk side..

The Exorcism of Emily Rose

Natt til i dag satt jeg og kikket på denne filmen. Jeg hadde sett for meg at dette skulle bli en grøsser. Det var det vel ikke akkurat. Filmen handlet om en rettsak i kjølvannet av en djevelutdrivelse som hadde gått helt på trynet. Og vedkommende det omhandlet, avdøde frk. Rose, mente i et brev til en prest at hun gikk gjennom dette for å vise verden at det finnes en åndelig sfære. At Djevelen og Vårherre er virkelige entiteter. Nå tror jeg ikke mer på hverken Vårherre eller Djevelen på grunn av denne filmen, men likevel begynte jeg å tenke (en uheldig tendens av og til).

Hva er egentlig besettelse?
Jeg tror ikke det er onde ånder som besetter et menneske. Men jeg mener ”besettelse” er virkelig nok, men at det kommer fra mennesket selv.
Vi sitter på urørte mengder egenskaper i oss som menneskerase. Jeg har tro på at vi som mennesker er i stand til mye mer enn vi gir oss selv kreditt for per dags dato. Og da tenker jeg ikke på new-age’isk tankegang, men rett og slett at vi har fysiske evner som vi ennå ikke er klar over.
Kanskje kan vi overgå oss selv. Vi blir vel neppe supermanns like noen av oss, men jeg tror likevel vi sitter på egenskaper som per dags dato blir fnyst vekk av vitenskapen.
Hva er de egenskapene? Jeg vet ikke. Men langt bak i de mørke krinkelkrokene i hjernen min mumles det om at vi er for begrenset i vår tankegang om hva mennesket egentlig er.

Besettelse du. Jeg tror det er en mental tilstand.. Jada, ikke komme med ”duh”.. jeg mener en tiltand som blir skapt av den ”besatte” personen selv. Selv for Emily Rose var det entiter hun hadde lært om. Hun laget ingen demoner hun ikke kjente til fra før.
Og jeg innbilder meg at om demonverdenen var reell, så hadde det nok dukket opp en eller annen ukjent herting der også.
Men det var Lucifer, andre små demoner, og hun snakket med jomfru maria og var berørt av gud. Hun selv trodde fullt og fast på at hun var besatt av demoner.
Var hun det? Jeg skal ikke være for bombastisk, men jeg tror demonene var deler av henne selv.
Vi blir så opplært til at vår mørke side er farlig. Vi må undertrykke den. Og noen mennesker… skaper demoner av de sidene de ikke vil vedkjenne seg. Før eller siden, på en eller annen måte, må det vi tråkker under hælene til daglig, komme til overflaten.
Det er det som er så kjipt med oss. Et helt menneske.. har ikke bare solskinnssider. Men inntil vi lærer oss, samlet sett, å akseptere at vi har alle mulige slags fasetter innabords, alle og enhver av oss, så vil svært mange fortsette å fortrenge deler av sin personlighet. Gjemme den for verden. Late som om den ikke eksisterer.
Og det er demonenes fødested. Der demoniserer vi de sidene ved oss selv vi ikke vil vedkjenne oss. Og for noen, som frk. Rose, blir dette for sterkt. Og kommer frem i dagslyset på morbide måter.

Og ja, jeg skjønner at begrepet demoner kan være fornuftig her. Fordi det setter mennesket i stand til å forstå seg selv ved å plassere deler av seg selv i verden rundt seg, snarere enn å måtte takle det fra innsiden og ut.

Ofre seg for at andre skulle skjønne at det finnes en åndelig tilværelse.
Forstår vi det? Selv er jeg fullblåst agnostiker. Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg mener. Og det stod i epilogen til filmen at Emily Rose’s grav blir valfartet av mennesker som søker å forstå eller møte en åndelig tilværelse. Hun fikk rett i så måte. Hun viste en del av menneskene det. Men hvorfor trenger vi ofre for å forstå? Er vi så dumme at vi nær sagt ikke er i stand til å finne veien til himmelen uten å ha korsfestet vår egen tro først?

Jeg lurer på.. hvis liv etter døden finnes, om Emily Rose ble noe rikere på erfaring og forståelse. Fant hun det verdt sitt offer? Lærte hun noe av det? Vi trenger vel alle litt lærdom, antar jeg.. i hvordan vi skal håndtere våre demoner, sånn at de ikke overtar livene våre hver gang vi glemmer å være på vakt…