Kategorier

mai 2006
M T O T F L S
« apr   jun »
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728
293031  

Gribbene til åtslet

Vi har vel alle fått med oss at enda en galning har drept mennesker. Denne gangen snakker jeg om den totalt forvaklede, sinnsyke jævel’n i Sverige, som voldtok og drepte sin stedatter, og voldtok og knivstakk venninnen hennes.

Saken i seg selv er ille nok for de berørte parter (hva ofrene angår). Og bare å lese om det kan gjøre de av oss som ennå ikke er blitt helt kyniske, kvalme.

Men det som i etterkant gjør meg enda mer kvalm, er medias dekning av saken. Den jenta som overlevde har vært utsatt for noe vanvittig jævlig. Og hva gjør journalistene? Som de gribbene de er, så løper de mann av huse for å intervjue barnet.

H-E-R-R-E-G-U-D da! Kunne de for helvete ikke la jentungen være i fred?! Det er ikke engang dannet seg skorper på sårene hennes før disse motbydelige, morbide, hjernedøde, lavpanna idiotene av noen fehoder som knapt nok klarer å holde ei penn, bryter seg inn i livet hennes, publiserer navn og bilde og hele pakken.

Si meg.. er journalister født helt uten hjerne? Dere publiserer BILDER?!!! Og kom faen meg ikke her og si at norske aviser som «gjengir» bildene til de svenske er noe bedre. Dere er akkurat like morbide. Jeg er forbauset over at dere ikke har brutt dere inn på likhuset og tatt bilder av liket av den andre stakkaren som ble utsatt for denne psykotiske jævelen.

Og jeg har sett kommentarer som at «familien visste hva de gjorde» da de tillot intervjuet fra rottene i mediaverdenen. Jaha? Det er en familie i sjokk. Mennesker som er i sjokk vet ikke hva de gjør. Og iallfall ikke et barn på 13!! Man utnytter et trauma som dette ene og alene for å tjene penger. Ingen skal komme og fortelle meg at de dekker saken på denne måten for å opplyse. Grådige #»%&!!! svin!

Jeg håper at neste psykotiske jævel som slår seg løs gjør det på journalister. Jeg regner selvsagt med både hjemme-hos-(med dertil tilhørende blodpøl og bilder av nanokvalitet) reportasjer og inngående intervjuer med «hvordan føler du deg nå?!» typen totalt tilbakestående spørsmål.

Det er to parter som bør stilles til rette i denne saken.
Først morderen.
Deretter media.

De har begge både voldtatt og knivstukket i denne saken!

Ferdigmat og halvfabrikater

Sånn før jeg skriver videre, så vil jeg understreke at dette overhode ikke er noe vitenskapelig ment, det er kun en filosofering rundt et tema. Jeg har ingen utdannelse innenfor kosthold, og har heller ikke lest veldig mye om det. Har aldri gått på dietter, og spiser normalt sunt.

Når det er sagt, så har jeg lagt merke til, hos meg selv, med viten og vilje i den siste tiden, at kroppen reagerer ulikt på ulik type mat. Jada, nå sier du sikkert «duh», men hvis dere tar dere tid til det, så er jeg ganske så sikker på at dere også vil legge merke til nyanser dere ikke har plukket opp før.

Men nå får jeg nå engang ta utgangspunkt i meg selv. Jeg har alltid hatt lett for å bli kvalm av søte eller fete produkter. Som barn fikk jeg ikke spise like mye kaker og snop som de andre ungene, fordi det kom for fort i retur. Blodig urettferdig syntes jeg da. Vel, det gjør jeg vel egentlig ennå, men okke som.

Inntak av sukkerprodukter, selv i svært moderate porsjoner, gjør meg grinete. Jeg blir slapp og sur. Så jeg kutter ut stadig mer av sukkerholdige produkter.

Produkter som kan kategoriseres som ferdige eller halvfabrikater gir også negative reaksjoner i systemet. Magen føles full, men kroppen blir rastløs og vil spise mer. Og når jeg selvsagt lar være å spise mer, fordi de ikke er plass til mer mat der inne, blir jeg enda mer rastløs.
Noe som får meg til å lure på om ferdigmat og halvfabrikater inneholder stoffer som fremme sult, snarere enn stagger dem. Det er ikke meningen at man skal føle seg sulten alle andre steder enn i magen, etter at man har spist. Eller inneholder de så lite næring at kroppen føler seg direkte forbannet over det latterlige brennstoffet man kommer med? Noe er iallfall ikke riktig med slik mat.

Men lager jeg mat fra bunnen selv, og det selv om det kan være samme rett som det jeg kjøper ferdig i butikken, får jeg ikke samme reaksjon av. Da blir hele kroppen mett. Det er ikke bare magen som blir full. Kroppen blir mett. Det er faktisk en forskjell, har jeg registrert, på å være mett og det å være fylt opp av mat. (det siste høres egentlig litt disgusting ut også, når jeg tenker meg om).

Og når jeg drikker brus, som jeg – som alle andre – gjør av og til, så må jeg bøtte nedpå med vann etterpå. Jeg blir vanvittig tørst av brus. Irriterende, irriterende, irriterende. I tillegg legger jeg merke til at dersom man drikker vann til maten, så drikker man mye mindre enn om man har brus til maten. Hvorfor drikker man mer, når man drikker brus istede for vann? Til maten? Er det fordi man blir tørst av sukkeret, og ikke tenker over at mer sukker = enda verre

Jeg tror jeg gjør meg selv en stor tjeneste… ved å holde meg mest mulig til mat jeg har laget selv. Jada, jeg vet at det er uheldige stoffer som brukes i mye av maten som produseres, og så langt jeg har muligheten pleier jeg å velge økologiske produkter. Og det tar faktisk ikke spesielt lengere tid å lage til maten selv. Ikke at jeg liker å lage mat. Jeg ville aller helst fått den servert, men nå har jeg ingen små feer som fikser den saken, så jeg får jo ta den selv.

Men herre Jemini da kvinnfolk!!!

aftenposten står det i dag å lese at det dukker opp stadig flere treningssentere kun for kvinner.

«Kvinner føler seg utilpass og klønete på treningssenter»
«Kvinner liker ikke kroppsfokuset/fikseringen som er på treningssenter»
«Kvinner liker ikke å konkurrere når de skal trene»
«En kvinne mistrivdes på vanlige treningssentere med de kompliserte maskinene»

blablabla…

Jeg må innrømme at jeg blir jævlig irritert her. Selv om jeg kan forstå at enkelte kan slite litt med selvbildet og selvsikkerheta, så irriterer hele konseptet meg.

Jaha.. så vi kvinner er så forbanna sarte at vi ikke kan trene med menn tilstede? Da blir alt plutselig ekstremt vanskelig og vi får ikke noe til, fordi noen med utovertut er i nærheten og kanskje, muligens, kanhende kan komme til å kaste et blikk i vår retning.. som kan være myntet på oss.. og som kanskje kan være kritisk ment.
Å buhu… sånt takler vi ikke. Nei jeg kjenner nevrosen bygge seg opp bare ved tanken på at en mann skulle FINNE PÅ NOE SÅ GRUSOMT som å se meg være varm og svett av trening. Fy for en morbid tanke… da ville jeg jo.. iiiik… ikke være fresh og styla når han så på meg. (er det nå jeg skal dåne eller? kom med luktesaltet.. her kreves mengder)

Og ka da kompliserte maskiner? De er da faen meg ikkje kompliserte. Ærlig talt, klarer mannfolk og gutter å bli klok på dem, så klarer jaggu vi også det. At ett kvinnfolk mente de var kompliserte sier mer om henne enn om maskinene.

Og vi liker ikkje å konkurrere? Unnskyld meg, men kvinner på treningssenter er ikkje så dumme at de konkurrerer (OVERHODE) med menn/gutter. Man skal ikkje ha mye sirkulasjon mellom ørene for å forstå at menn er kvinner fysisk overlegen ka styrke og hurtiget angår. Det er en biologisk greie.
Og det blir så visst ikkje noe mindre kroppsfiksering av at du dytter massevis av kvinnfolk .. og bare det.. sammen i et lokale og skal ha dem til å trene. De som måler hverandre mest er da vitterligen kvinnfolk. Mannfolk driter stort sett i ka de ser på.. og spesielt på treningssentere (av damer that is). Djises.

«Vi har ingen speil på veggene. Da unngår kvinnene fokus på hvordan de tar seg ut og kan konsentrere seg om selve treningen,» sier Sarah Hansson, som er daglig leder og en av eierne av Curves på Lysaker.

Yeah right.. for det er bare kvinnfolk som bruker speilene. Stakkars damer må ikkje se at de ser svette og varme ut. Det takler ikkje sarte små blomster som oss. Å en svetteperle.. hulk hulk.. nå ser jeg ikkje feminin nok ut.. dobbelhulk. H-E-R-R-E-G-U-D!!!!

«Curves fokuserer på motivasjon og målsetninger. Alle medlemmer veies og måles en gang i måneden. Og dukker man ikke opp til trening, får man en telefon fra senteret der de ansatte oppmuntrer til å trene videre for å målene.»

Atte.. ingen kroppsfiksering sa dere? MOHAHAHAHA… *host..ehm.. * Jeg tror jeg dauer.. neida.. menn skal ikkje se på dem (fri og bevare.. burka neste).. men de skal måles og veies og alt annet.. fordi DE er ikkje fokusert på kropp.. neida.. overhode ikkje..
Jeg ser for meg telefonsamtalen her; «du tjukka.. nå har du ikkje vært inne å fått målt flesket ditt på en stund.. du syntes ikkje at det begynner å bli på tide og holde litt kontroll med de kiloene dine nå hm?? Ærlig talt.. du vet godt du veier en god del for mye.. »
Jau.. oppmuntrende.. I’ll say.

Grmf….
Treningssentre for kvinner. Stapp det oppi et visst sted. Hvordan skal kvinner overhode få noen selvtillit dersom de faen meg skal gjemme seg vekk hver gang de skal trene, fordi menn ikkje skal skal se dem svette og varme? Vi skal altså bare være velpleide og fiiiiine hele tiden mens menn ser oss.. for fri og bevare at vi i tillegg til å se ut som noen jævla porselensdukker også skulle vise at vi er mennesker.. som skifter farge også … under press…

Gått’te helvete for noen idioter.

En slags våpenhvile

Jeg har hatt ulike smådebatter.. eller mer samtaler.. med folk om hvordan man oppfatter tid i dag. Og de fleste er enige om at dess eldre man blir, dess fortere går tiden. Selvsagt kan jeg ikke la være å lure på hvorfor det er slik. Sett en tanke i hodet mitt, og den harmrer løs på krinkelkrokene inntil den har funnet seg et sted den trives godt, og setter seg ned i godstolen. Foreløpig har ikkje tiden-går-fortere-med-årene konseptet helt funnet seg til rette der inne.

Hvorfor oppfatter vi tid på den måten, avhengig av alder?
Er det fordi de fysiske sansene våre endres over tid, slik at vi får små «glipp» i oppfattelsen av tid, mens barn suger til seg alt av tidsaspektet, og derfor opplever mer tid enn oss voksne?
Og hvorfor oppfatter eldre mennesker enda mindre tid enn oss unge voksne?

Jeg regner med at det hele har en biologisk forklaring. Altså at sansene svekkes, tidsopplevelsen begynner å hoppe over større og større mellomrom, og vi husker bare øyeblikk som betyr noe. Alt annet blir en grå masse av tiden-går-for-fort opplevelse.
Men hva er den biologiske hensikten med noe sånt?
Er det for å lære oss å fokusere oppmerksomheten vår på det som er viktig for artens overlevelse?

Jeg antar at om voksne mennesker hadde samme måte å suge til seg inntrykk på som barn, så ville verden etterhvert bli svært støyende og vanskelig å leve i. Og jeg tror heller ikke vi ville vært i stand til å utvikle oss noe særlig, fordi fokuset ville vært på ALT på samme tid, istede for på ting som fører oss fremover.

Jeg har egentlig, for min del, inngått våpenhvile med Tiden.
Han tusler ved siden av, og teller sekunder og kaster småsteiner i vannet, jeg lever livet mitt.
Det hender jeg slår av en prat med Tiden, og spør hvorfor han har løpt fra meg så mange ganger. Men stort sett går vi side om side i taushet.
Og det hender Tiden stopper opp og spør meg hvorfor jeg ikke gjorde mer av hans tilstedeværelse (ja, jeg oppfatter Tiden som en Han). Og jeg kommer alltid på gode forklaringer til hvorfor jeg lot humla (bumblebeeeeee) suse som den gjorde.
Ikkje alltid like velkommen, mine forklaringer, men what the heck. Han overlever. Meg.. dere som leser… og alle andre..

Går Tiden fortere for meg nå enn da jeg var unge og tenåring? Nja.. nei.. ikkje fortere enn jeg syntes duger. Men innimellom har’n sjumilsstøvler på. Da slipper jeg selvsagt bare løs kaskader av vimsende humler.. og balansen er gjenopprettet.

Tar’kje innersvingen på meg.. Tiden

Sorteringssamfunnet – Skybert in persona

Jeg leste så vidt gjennom en artikkel om at britiske leger/forskere har fått en utvidet rett til å foreta tester på befruktede eggceller fra mennesker. Dette for å finne ut om embryoene er disponibel for en gitt type kreft. En type kreft som er mulig å behandle, men som per i dag ofte er dødelig.
Meningene om dette er delt i to. Mange mener at dette er positivt, fordi foreldre som skal få barn via prøverør da har muligheten til å velge et barn som vil være minst mulig disponert for alvorlige sykdommer, mens andre mener at vi beveger oss et steg nærmere sorteringsamfunnet.

Og dere har vel alle hørt argumentene.
«Snart vil foreldre kunne velge barn på grunnlag av hårfarge, kjønn, latente egenskaper etc.»

Jeg tror ærlig talt de trekker en joker i såfall. Og ikke nødvendigvis en joker de blir fornøyd med. Selv et klonet indvid er annerledes enn opphavet, på samme måte som 2 eneggede tvillinger ikke er helt identiske, selv om de har nøyaktig samme genmateriale. Genpoolen blir brukt ulikt, av ulike individer.
Man må gjerne tro at man kan skreddersy et menneske, men det tror jeg ærlig talt ikke at man kan. Man kan få en viss peiling på hva resultatet kan bli, men man kan ikke bestemme at et menneske skal bli slik eller sånn på grunnlag av det genmateriale som ligger til grunn. Vi formes alle av livene vi lever, og biologisk sett velger kroppene våre å dra nytte av ulike gener, og former dem individuelt. Dette er en egen vitenskap, som dreier seg om epigenetikk. Alle som tror at vi kan velge designerbabyer 100%, bør lese seg litt opp på temaet epigenetikk.
Det betyr altså har du aldri noen garanti, uansett hvor mange valg du tar.

Kan man utrydde akkurat denne kreftsorten ved å velge embryoer som ikke er genetisk latent for å utvikle denne typen kreft?
Det vet jeg ikke. Jeg vet ikke om den typen kreft kun kan oppstå hvis man har en gitt type gener.
Er dette et steg mot et sorteringssamfunn? Ja kanskje, men jeg ser på det med positive øyne dersom man er i stand til å utrydde en sykdomsform, iallfall en variasjon av denne sykdommen, som kun volder smerte og høy grad av dødelighet. Det kan det umulig være galt å sortere vekk.
Men det blir uansett ikke for den generelle befolkning. De fleste av oss, og jeg vil anta også fremtidens mennesker, kommer til verden på den naturlige måten. Uten prøverør og filtreringsmekanismer, andre enn dem naturen tilbyr. Så det blir nok ikke et sorteringssamfunn som sådan, men for enkelte vil kanskje noen uheldige gener være valgt bort fra fremtidens slektslinje.

Jeg blir litt oppgitt når det som må ansees som et medisinsk fremskritt blir sett på som noe mørkt og farlig noe.
Hva er det med oss, som absolutt vil beholde sykdom og elendighet?
Tror vi at det gjør oss til bedre mennesker?
Den religiøse tankengangen om at vi blir så forbanna mye bedre mennesker (i evigheta) dersom vi lider i det fysiske livet er bare absurd.
Lidelse er ikke positivt. Jeg har kjent mennesker som har dødd av kreft. Dette er ikke noe jeg ønsker på noen. Det er lidelse fra ende til annen. Jeg ser ingenting galt i å sile vekk dette hos prøverørsbarn, dersom man har muligheten til det.
De som ønsker å forhindre dette, trenger å se seg selv i speilet, og spørre seg hvem de tror de er, som kan sette seg til doms over et annet menneskes liv, og med viten og spesielt vilje sørge for at dette mennesket kan lide av alvorlige sykdommer i fremtiden.. fordi det «ikke føles rett å forhindre det.»

Tross alt, de fleste av oss er ikke prøverørsbarn, og da er naturen eneste sorteringsmekanisme.

Skam deg menneske!

Jeg sliter litt i dag dere. See.. jeg hadde tenkt å skrive en lang post om hvordan synet på kvinner irriterer meg. Hvordan samfunnet har idiotiske forventninger til kvinner. Hadde tenkt å trekke frem bruken av begrepet «ekte kvinne» og hvor tilbakestående jeg finner det begrepet. Og jeg hadde tenkt å dra frem sangen til Pink, «Stupid girl» som et meget bra eksempel på en som har satt fingeren på hvor idiotisk det hele er. Men jeg klarer ikke helt å samle tankene om å være «sint nok.»

Jeg tror jeg er blitt for avbalansert av meg. Eller kanskje bare voksen.
Ok, jeg finner sånne søte-feminine-damen holdninger tåpelige.
Men de affiserer meg ikke spesielt mye.
Jeg havner vel kanskje ikke helt i den kategorien selv, når det gjelder atferd og intresser. Men anyway… merkelig med det.. hvordan man etterhvert lærer seg til å gi katta i hva andre mener, hva samfunnet mener er rett. Hvilke forventninger som stilles til en i kraft av hvilket kjønn en har etc etc. Jeg gidder rett og slett ikke å bry meg.
Jeg regner ikke med å leve evig, og min tid på jorda er for kort til at jeg orker å sløse bort tiden på å være usikker fordi samfunnet er som en oppfucka anorektiker i forventinger til atferd og utseende.

Men det daler liksom ned at det hele på mange måter handler om kontroll.
Og i så måte har «samfunnet» som enhet gjort en skremmende god jobb. De har tatt kontroll over kroppen til folk, enten den passer inn i sulte-seg-nesten-til-døde rammen eller faller utenfor.
De som er så magre har nok ofret mye for å være det, uten at jeg skjønner hvorfor de gidder. Og de som ikke passer inn der, skammer seg veldig ofte over at de ikke passer inn.

Tankekontroll.
Skam deg menneske, du er ingen pappfigur. Ikke et glansbilde. Skam deg over å være så menneskelig. Fy deg så ekkelt menneskelig du er!

Og vi biter på. Selv om vi burde vite bedre.
Vi vil alle være individuelle, unike. Men likevel ikke bli sett på som unike på den negative måten. Dere vet, skrullingene som roper for høyt i menneskemengder.
Og man kan rope høyt på flere måter. Noe jeg tror de fleste vet.
Det er ikke uten grunn at de som er av «normal» tykkelse, (som i naturlig), ofte går i videre klær, sånn at ingen skal se at det faktisk er kjøtt under huden, og ikke bare bein.
Det er ikke uten grunn at de ekstremt magre mange ganger kaster nedlatende blikk i retning av alle andre, som ikke er like magre.

Jeg er klar over at de (samfunnet) tror dette handler om mangel på selvkontroll.
Men det er vel strengt tatt motsatt.
Det er å se ut som et naturlig menneske er og ha selvkontroll, som i å ha kontrollen selv, istede for å gi den til samfunnet.
De som har falt under åket om å holde seg så mager som mulig, se utsultet ut til enhver tid, har jo gitt fra seg kontrollen over sin egen kropp til samfunnets forventninger.
De teller kaloriene. Ofrer gode måltider. Mat er blitt et stort stygt monster som sitter på skuldrene deres og ser på dem, alltid. Sånn at de må passe seg, slik at de ikke spiser for mye, og dyttes ut av den smale rammen de har jobbet så hardt for å holde seg innenfor. Der hvor bare hud og bein er tillatt.

Jeg klarte vel ikke akkurat å opparbeide noen bitende bemerkninger eller hisse meg opp. Men jeg blir oppgitt. Oppgitt over at vi er så hjernevasket at vi tror at det å se ut som et menneske er å mangle kontroll over livet en lever. Å gå i mental sølibat, og fornekte seg selv å nyte livet, for å kunne tilbe morbide idealer er vel et godt bevis på hvor langt unna naturen vi har kommet.
Og jeg har mine tvil om at vi, som rase, noensinne vil lære. Jeg tror ærlig talt menneskerasen er for tjukk i hodet.

Jeg tror vi kjeder oss, veldig og menn spesielt

Og en av begrunnelsene for denne påstanden er oppblomstringen av konspirasjonteorier over ei lav sko. Vi styres egentlig (og like hemmelig som Area51) av broderskap som trekker i trådene overalt. Bøker som Da Vinci koden og andre o-så-mystiske-menn-i-kapper-styrer-verden blekker selger som hakka møkk.

Og hvorfor?
Fordi dette er spenningsromaner som gir oss grøss langt inn i beinmargen?

I think not.

Men vi liker det litt, ikke sant? Alt som går galt i verden er egentlig ikke vår feil. Og siden vi etterhvert har blitt en temmelig agnostisk sivilisasjon, der vi ikke er sikker hverken på vårherre, fanden eller biologien, så er det så greit å ha den allmektige overmakt.. de konspiratoriske hemmelige herremenn, å legge skylden på, når verden går til helvete. Det er ALLTID noen i bakgrunnen, som vi, uskyldsrene (fehoder) ikke har forstått var der.

Men NÅ derimot.. nå skal vi avsløre dem alle. Amen for bøkene som avslører det hele. Det er ikke lenge før vi legger oss på kne og tilber forfatterne av disse bøkene som de opplysende, allvitende godhetens personlige inkarnasjoner på jorden i vår levetid.

Nuvel..

Tror jeg at verden styres av bakmenn?
Til en viss grad så finnes det nok alltid maktmennesker som ikke nødvendigvis står frem i lyset. Så slikt sett, så blir svaret ja.

Men, og det er et stort MEN her, jeg tror ikke diverse gutteklubber styrer verden, og sitter inne med hemmelig viten som ville skape globale omveltninger om de kom ut.
Det er voksne menn som liker å kle seg i tåpelige klær, og som tenker overdimensjonerte tanker om sin egen viktighet. Det er vel på en måte i deres interesse at det nøres opp under disse forestillingene om deres viktighet. Da føler de selv at de betyr så mye mer. Kappene blir liksom finere. Ordene blir enda mer overdramatiske, og hey.. Harry Potter skal ikke føle seg for trygg han heller!!

Jaja…
La dem leke i trehytten sin, lage sine hemmelige koder. De er alle brødre av Tommy & Tiger’n. Og de styrer nok sin lille (fantasi)verden. Dem om det. I mellomtiden styrer de som har vett mellom ørene den virkelige verden, der menneskene lever. Og siden det kun er menn i disse o-så-hemmelige-klubbene.. hva vet vel dere menn.. om det ikke egentlig er oss kvinner som har bukta og begge endene.. og styrer det hele.. selvsagt.. i klubber som er så hemmelig at Frimurerlosjen blir pingler i forhold? Tenker DET var noe å skrive hjem om.

(kjeder meg litt jeg også.. nemlig)

Skvis en månestein

På månen gjemmer oksygenet seg i stein. Man anslår at så mye som 20% av en månestein består av oksygen. Kanskje ikkje så rart det er mye liv, sjøl langt inn i steiner, her på jorda. Selv aliens blir ikkje underligere enn det. NASA har mye å undersøke. De finner steiner som likner på månesteiner og tester ut hvor mye oksygen de klarer å skvise ut av dem.
Det blir som med rotteforsøk, og si at det er nøyaktig på samme måte hos mennesker. Noe sier meg at de kanskje kan få en del ubehagelige overraskelser når de skal til med å skvise på månesteiner for å overleve.

Ah.. ren luft… rosa flygende griser og alt det der.

Ha forresten en fin-fin 17-mai i morra.. 😀

O de store helter (forbanna krek!!)

Herregud det irriterer meg! Det irriterer meg noe så innfor grønnjævlig!

Jim Martell, en middelaldrende, småfeit jævel som tror at å skyte dyr gjør han til mer mannfolk, har skutt en bjørn som er en hybrid mellom isbjørn og grizzley.

Jeg ser ingenting galt i å skyte dyr som er til skade, eller truer mennesker. Men dere.. mannen hadde betalt 300 000 kroner for å få lov til å skyte bjørnen. Betaler for å drepe dyr. Halleluja. Han fikk vel stå av det også tenker jeg, og føler seg som en stor helt, den lille ekle dritten.

Jeg blir sjelden målløs… men jeg blir så irritert av noe sånt at jeg ikkje har ord for det. Faen også.. ka feiler det sånne folk?! Måtte han tykjen ta den jævel’n og tygge godt på’n. Motbydelige, forkrøpla, tilbakestående inntørka pingleballe av et krek av et mannfolk-wannabe.

Dæven jeg håper han blir angrepet,drept og spist av bjørner. Jeg hadde kommet til å gottet meg langt inn i sjela om jeg leste at det hadde skjedd. Verden klarer seg definitivt bedre uten sånne lavpanna oppegående missing-link som det der.

Skyt jæveln. Så er vi kvitt’n.

>:-(

Å skrive eller ikke skrive, det er spørsmålet

På dager som dette.. da den grå tåkebanken for lengst har plassert rumpa si godt ned over fjellsidene her i Regnbyen, og uværstrollene begynner å mumle ute i horisonten et sted om at de skal vel ta hevn over alt solskinnet vi har, så er mitt relativt kreative hode ganske så blottet for tanker som engang er i nærheten av å være interessante, selv for meg. Man kan kjede seg av sine egne tanker, har jeg funnet ut – for lengst.

Den eneste tanken som kan være av interesse – i mine øyne – handler egentlig om folk som skriver. Jeg har fått med meg at en del av folk som blogger også går med et ønske om å skrive ei bok eller flere. Tanken slår meg som litt knorklete bakvendt.

Ønsker å skrive ei bok? Om hva da? Nei det vet de ikkje. Men det hadde vært morsomt å få det til. Vel og bra, men hvis man ikke har noen historier på lager, men bare ønsker å skrive bøker, uten å ha noe utgangspunkt, så blir det litt merkelig.
Selv har jeg laget historier, dikt, noveller og romaner siden jeg var fjortis. Men jeg har egentlig aldri seriøst tenkt på å få det utgitt. Jeg skriver fordi jeg liker å fortelle meg selv eventyr. Jeg skriver de romanene jeg savner på markedet.
Men jeg tenker.. i det minste, om jeg skulle ha et ønske om å utgi noe, så har jeg «hundrevis» av historier på lager, godt pakket ned i hjernens krinkelkroker. Jeg talte opp for noen dager siden, og kom til at per dags dato har jeg 6-7 fulle romaner, og en 8-10 korte historier/noveller romsterende rundt i knollen. De begynner å få litt trangt om plassen der inne. Spesielt de romanene som per dags dato, og kun i mitt hode fremdeles, har 15 lange kapitler å drasse på.

Når jeg tenker meg om, så skriver jeg egentlig ikke fordi jeg har så sabla LYST å skrive, som sådan. Jeg kan faktisk tenke meg mer interessant tidsfordriv enn å sitte timesvis foran datamaskinen, oppslukt i en historie. Men jeg har tenkt som så at et sted må jeg jo gjøre av all fantasien min, samtidig som jeg ikke helt vil at alle historiene skal forsvinne sammen med meg forbi graven. Men å få det gitt ut er ikke spesielt viktig for meg. Så lenge de ikke forsvinner sammen med meg. Planen er å få dem skrevet ut og trygt oppbevart når de er ferdige. Om jeg noensinne sender dem til et forlag? Jeg vet ikke. Muligens publiserer jeg dem heller på domenet mitt, gratis for alle som evt. vil lese. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå.

Nuvel. Hvorfor ønsker noen å skrive ei bok, dersom de ikke har historier de ønsker å fortelle? Å være forfatter er nå engang ikke spesielt luksuriøst i Norge. (det er det vel egentlig fint få andre yrker som er heller). Hva er bakgrunnen for ønsket om å skrive ei bok, når det alene er det eneste definerte med hele ønsket?

Jeg blir ikke helt klok på logikken i det ønsket.