Kategorier

april 2006
M T O T F L S
« mar   mai »
 12
3456789
10111213141516
17181920212223
24252627282930

Googles verdensherredømme

Google er et fint verktøy når du skal søke etter informasjon på nettet. Å google seg frem til svar er blitt et begrep. Vel og bra, selv om jeg har opplevd å finner raskere frem til informasjon innimellom vha andre søkemotorer.

Men jeg er begynt å bli litt skeptisk til google. De tilbyr etterhvert svært mye. Litt for mye, føler jeg. Og det er sjelden at noe er helt gratis. Og flere funksjonaliteter kommer til etterhvert.

– Google søk
– Google email
– Google chat
– Google picasa
– Google sketchup
– Google earth
– Google verktøylinje (som av en eller annen grunn er bundlet med java-installasjoner for tiden)
– Google desktop
– Google blogg (som jeg selv bruker)

osv osv..

Hvorfor sitter jeg med en følelse av at det IKKE er gratis likevel, selv om det ikke nødvendigvis er penger vi gir fra oss ved å benytte disse … funksjonalitetene?

Det er vel ingen bombe at google lagrer informasjon om deg. De har forbeholdt seg retten til å scanne gjennom mailen din. Google desktop skal angivelig gi deg sjansen til å søke etter filer og annet på din egen pc. Men det er vel strengt tatt ikke bare du som får vite hva som ligger der.

Jeg misliker tanken på at så mye informasjon som google etterhvert sitter på om enkeltindivider skal samles hos ett selskap. Jada, intensjonene kan godt være gode. Men det er som alltid muligheen for misbruk. Og med mye informasjon om deg samlet på ett sted… så er det ikke vrient å se for seg at dette kan bære galt avsted.

I det store og det hele så er jeg svært skeptisk til «gratis programvare» .. selv om de kommer fra selskaper med godt omdømme, sånn som man kan si at google er. Google vet etterhvert for mye om for mange individer rundt om på hele planeten (så fremst de har tilgang til internet). Og det er ikke heldig. I det lange løp er det ikke heldig.

Hvem følger egentlig med på hva google-selskapet lagrer? Det er et internasjonalt selskap. Hvilke lover pålegges dem, og hvem sørger for at de følger dem? Hvordan blir det med personvern i dette kaoset at «gratis» programvare og funksjonalitet?

Jeg bruker selv google søkemotor, blogg og mail (selv om den ikke brukes til svært private ting). Men jeg er skeptisk til å bruke så veldig mye mer. Gir du en sulten ulv lillefinger’n, vil han gjerne ha resten av hånden (armen og resten) i tillegg. Gratis? Nja… jeg er nå ikke så sikker..

Bevis din kjærlighet

Det står i avisen ei dag om ei 50 år gammel etnisk norsk kvinne som er gift med en 26 år gammel pakistansk mann. De må i retten for å bevise at det er ekte kjærlighet, og ikke et proforma ekteskap. Javel, sier nå jeg.

Hvordan beviser de kjærlighet?
Ta med en video der de har sex, for å vise at de faktisk gjør det? Eller skal aktor da påstå at kvinnen er en prostituert som tar seg betalt for sex?
Hadde det vært like sannsynlig at det var et proforma ekteskap om mannen var 50 og kvinnen 26?
Hva skal de si, til en domstol, som skal BEVISE at de har ekte følelser?

Og mens vi er i gang.. hva er ekte følelser? Hva er kjærlighet? Er det en domstol som skal avgjøre det? Underkjenne et ekteskap fordi dommeren ikke kan kjenne seg igjen i beskrivelsen av kjærlighet? Eller en jurye? Kan de avgjøre hva som er ekte kjærlighet og ekte følelser for et annet menneske? Kan de bestemme hva som skal ligge til grunn når to stykker føler at de er glade i hverandre?

Her kommer kynismen inn igjen. Vi tror ikke på det, ikke sant? Herregud, hun er jo 50 år. Ei gammal kjerring. Han er en ung fyr. Selvsagt er det fordi han vil ha oppholdstillatelse i Norge. Jovisst, så godt som han er blitt behandlet, så er jeg sikker på at han elsker Norge, og siden vi ikke tror på kjærlighet mellom modne kvinner og unge menn (og da spesielt ikke hvite kvinner og fargede menn), så elsker han selvsagt Norge høyere enn sin kone. Ah, det er så deilig å vite at vi har sannheten klarlagt allerede før vi har stilt spørsmålet.

Men når alt kommer til alt…
Hvem er vi til å dømme?
Hvem er vi til å avgjøre hva som er ekte følelser og hva som er fake?
Og hvem i helvete ga oss retten til å sette oss til doms over andre menneskers liv og følelser?

Joda…
Bevis din kjærlighet. Bevis at du føler. Bevis at det er ekte.

… du som kan.

Er kynisme blitt en sannhet?

Etterhvert som jeg selv blir eldre, merker jeg med meg selv at jeg har en stadig stigende kynisme innabords. Jeg var en av dem som i tidligere år reellt sett trodde at det var noe godt i alle. Jeg gjør ikke det nå lengere, nær sagt selvsagt.

Men hvorfor er dette en selvfølge? Jeg har inntrykk av at i dagens samfunn blir du sett på som like gal som tidligere nevnte Tom Cruise, dersom du faktisk går rundt og tror godt om folk. Det å være kynisk er like selvsagt i min alder som det å puste. Og de som ikke er det blir vel egentlig betraktet som litt lettere… naive. Og naiv er ikke et smigrende ord. De fleste av oss ville mislike å bli definert som naiv. Fordi vi vet jo alle så mye bedre. Vi er alle skeptikere, på en eller annen måte, og da er man da vitterligen ikke naiv.

Er det egentlig så gjennomtenkt når vi blir kyniske? Eller er det fordi vi er for feige til å ville se mennesker for det de er. Gode og onde på samme tid. Generøse og smålige i en og samme person. Vi er alle små av og til. Vi er alle svake av og til. Vi tar alle idiotiske avgjørelser innimellom.

Jeg kan ikke uttale meg om hvordan andre tar sine avgjørelser, hva som får dem til å ty til kynisme. Men for min egen del handler det om at jeg ikke gidder/vil/ønsker å engasjere meg i andre mennesker til en veldig stor grad. Og da er det lettere å tilegne dem negative egenskaper, egenskaper jeg vet jeg ikke ville sette pris på, istede for å ta meg bryet med å bli kjent med dem. Jeg må innrømme at når det gjelder andre mennesker, så lider jeg også av en økende likegyldighet. Og i kjølvannet av likegyldigheten kommer også kynisme, som en slags bakvendt forklaring på hvorfor jeg er likegyldig. «De er idioter likevel, så hvorfor skal jeg bry meg?»
Enkelt ikke sant?
Enkelt å ta avstand. Enkelt å fjerne seg fra andre mennesker. Enkelt å ikke bry seg.

Men jeg tror ikke, når jeg tenker gjennom ting seriøst, at kynismen min er sannheten.Det er en bortforklaring på manglende engasjement.

Det er mange som engasjerer seg i politikk. I fattigdom. I miljøvern. Og det er helt akseptabelt. Du er et bra menneske om du har et brennende engasjement for slike viktige ting. Men å engasjere seg i enkeltmennesker, og da gjerne flere enn de aller aller nærmeste tror jeg de fleste av oss har et helt annet syn på.

Hvorfor er det ok å være kynisk til våre medmennesker? Jeg møter sjelden eller aldri negative reaksjoner på min holdning, selv om jeg egentlig burde bli motsagt. Og de som reagerer, er gjerne mennesker som ligger på motsatt side av skalaen. De som kun har himmelhøye bølgetopper og bølgedaler så dype som avgrunnen selv. Og de klarer jeg ikke å ta seriøst. Men .. mellomsjiktet, der de fleste befinner seg, reagerer ikke. Det er akseptabelt.

Er kynisme blitt en sannhet for oss? Eller er det egentlig blitt slik at de fleste er som jeg.. økende likegyldig?

Jakten på den O-så-skumle-skjulte cyber-kriminelle

Jeg skumleste så vidt gjennom en artikkel i Computerworld.no om at EU har kommet med et direktiv der de ønsker at man skal lagre all trafikk som går via nettet (telefonisk og internett bruk) i 2 år. Dette fordi politi-myndigheter i EU-land mener de trenger denne datamengden for å lettere kunne finne frem til kriminelle.

Jeg lurer litt på hva som foregår i hodene til dem som har kommet på denne ideen. Det er enorme mengder data det er snakk om. E-N-O-R-M-E!

Det er greit at datamaskiner i snitt blir mindre, men jeg antar de skal bygge store sikre lokaler for å ta vare på denne dataen. Jeg mener, skal den kunne lagres sikkert, slik at det kun er rette instanser som skal ha muligheten til å få tak i informasjonen, så må det jo være sikre anlegg, rundt om i Europa.
Hvem skal betale for dem?
Hvem skal sikre anleggene?
Hvem skal være vaktbikkjer her? Politikerne med sine naive visjoner? Politiet? Militæret?
Det finnes korrupte mennesker der som alle andre steder, og misbruket av en slik mengde informasjon kommer til å bli enorm. Jeg har INGEN tro på rettskaffenhetene til «vaktbikkjene» i denne sammenheng.

Og når det gjelder kriminalitet via nettet.. tror disse IQ-klumpene virkelig at de kriminelle, de virkelig kriminelle, ikke er klar over muligheten for overvåkning? Tror de ikke at ting blir tatt høyde for? Hackere og dets like ligger generelt sett foran de som skal fange dem. Ellers hadde ikke kriminalitet via disse kanalene vært mulig.

Og jeg har mine motforestillinger mot at alt av aktivitet via nettet skal logges. Selv om det utveksles også kriminell aktivitet via nettet, så er hovedparten av trafikken ikke kriminell. Og det er absurd å skulle mistenkeliggjøre hele europas befolkning med det som begrunnelse at det kan finnes kriminelle der ute som benytter seg av muligheten.
Selvsagt kan det det, men politiet ransaker ikke alle de møter ute, sånn i tilfelle noen har et våpen med seg og har tenkt å bruke det til kriminelle aktiviteter.
Logikken som ligger bak disse begrunnelsene må være utformet av høns som har fått hodene kappet av seg.

I tillegg glemmer de en av de grunnleggende verdiene i vår del av verden. Nemlig retten til et privatliv.
Mitt privatliv er MITT, der JEG setter grensene. Og det selv om deler av dette privatlivet utøves via nettet. Det er ikke gitt, og heller hverken riktig eller logisk at politimyndighetene skal kjenne til alt dette. Det er faktisk ikke deres sak. Det blir deres sak når noe krimnelt oppstår. Men AT noe krimnelt kan inntreffe, betyr ikke at politiet (og andre myndigheter) har en soleklar rett til å tro at jeg (naboen min, naboens nabo etc) vil gjøre noe kriminelt.

Denne absurde mistenkeliggjøringen som er oppstått i kjølvannet av at internett har dukket opp vitner i beste fall om en skrikende mangel på kunnskaper om it og internett hos dem som skal styre og stelle lovverket. De vet rett og slett ikke hva de snakker om. De synser som kaklesyke kjerringer i kaffeslabbaras.

De kriminelle vil alltid være kriminelle. De vil finne en måte å utøve sine planer på uansett.
Det er absurd å mistenke en hel verden for potensielle kriminelle planer, fordi det finnes noen få som faktisk er det.
Gi politikerne en bli-bedre-pille, og be dem skaffe seg kunnskaper før de skal lage lover. Og da mener jeg ikke overflatiske kunnskaper overlevert i et 2-dagers seminar som ingen lytter på uansett. Jeg mener LÆR DEM hva det dreier seg om. Ordentlig. Og bank dem om nødvendig, hvis de nekter å høre på ekspertene og fagfolk.

Jeg stiller gjerne med slegge…

Egentlig er folk tjukke i hodet

Jeg leste så vidt overskriften i en avis på nettet om at Colin Farrell fikk stoppet en sexvideo av seg selv. Og jeg rister oppgitt på hodet. Kjendisene sexvideoer er egentlig et veldig godt eksempel på hvor utrolig tjukke folk er i hodet. Konsekvenser mennesker, konsekvenser!

Jeg leste, for ikke så lenge siden at det er mange som forsøker å få informasjon om seg selv slettet fra internet. Lykke til på reisa, sier nå jeg.
Har du vært dum nok til å delta på noe som i etterkant har havnet på nettet, f.eks. svart som en hjernedød tulling på like hjernedøde spørsmål i studietida, og en potensiell arbeidsgiver googler seg frem til det mange år senere, så har du egentlig deg selv å takke.
Slipper du en stein i vannet, så blir det ringer av det, enten du liker det eller ikke.
Hva det sier om en arbeidsgiver som vektlegger sånne uttalelser, er en helt annen sak. Jeg tror jeg ville betakket meg for å jobbe for en sånn arbeidsgiver. Rom for at arbeidstakerne er mennesker er liksom ikke så helt dumt å ta med i beregningen.

Men uansett, det som legges ut på internet, har en tendens til å forbli der. Det er revnende likegyldig om den opprinnelige siden blir slettet, jevna med jorden og serveren all informasjonen har lagt på blir paddeflatet av en dampveivals, dersom noen allerede har kopiert den informasjonen som ligger der.
Og dette er cluet med internet folkens, det er TILGJENGELIG informasjon. Ingenting på internet er hemmelig, dersom noen er iherdig nok. Hvis du legger noe ut på internet, så har du i praksis skrevet alt på et postkort, og hengt det opp til allemenn beskuelse på «markedsplassen».
Å da komme i etterkant og sutre over at noen har lest det, flere år senere, viser bare hvor naiv det går an å bli. Jeg blir forbauset over at folk tenker seg så lite om.

Jeg går med på at unger og tenåringer er tjukke i hodet, og tenker konsekvens som døgnflua tenker på resten av evigheta, men at voksne mennesker ikke er i stand til å se sammenhengen, og skjønne at informasjon er noe man skal tenke seg om før man gir fra seg er mer bekymringsverdig.
Ville du stilt deg opp på markedsplassen og hylt ut alt du skriver på internet, så er det greit. Da står du inne for det du sier og gjør, men hvis du føler at noe av det er … vel.. ikke ting du snakker for høyt om, så bør du være svært observant på å kle deg i anonyme klær før du legger ut denne informasjonen. Det er ren og svært enkel logikk som ligger til grunn her. Hvorfor er det så vanskelig å skjønne det for så mange?

Det er nå engang sånn og er en av de kjipe faktorene i livet, det vi gjør får konsekvenser i fremtid. Det burde forresten foreldre og skole «banke» inn i knollen på ungene sine. TENK DEG OM. Bruk hodet. TENK lengere enn døgnflua.

Et godt forslag fra min side (mener jeg):
Legg dette inn som et FAG på skolen. Et fag som lærer unger om de elementære ting i livet.

Årsak –> Handling –> Reaksjon (stein –> ringer i vannet).

Lær dem å tenke realistisk. Lær dem å forstå at det finnes folk som er tjukke i hodet, folk som er onde, folk som er ute etter å misbruke informasjon, eller googlende potensielle arbeidsgivere.
Når det gjelder realisme så hadde det vært flott om de kunne lært de elementære ting for alle deler av livet. Vi trenger en større dose realisme i den generelle befolkningen. For helt egentlig, er folk ganske tjukke i hodet, når noen ber dem tenke på konsekvensene av sine handlinger.

Enkelt forklart, sånn at også mannfolk forstår

Er det forskjell, virkelig forskjell, på hvordan menn og kvinner takler og forstår det mellommenneskelige? Ligger det en markant forskjell i sosial intuisjon, der menn scorer lavere generelt sett enn kvinner? Jeg vet ikke, men jeg har snakket med mange jenter og damer opp gjennom årene, om gutter/menn, og det slår meg at gutta faller fort gjennom.

Jeg sier ikke at menn ikke føler like mye som kvinner, menn er like hormonbefengte som kvinner, om kanskje på en noe annerledes måte, så det gjør de nok.
Men evnen til å formidle seg selv og forstå andre menneskers emosjonelle og mentale plan (da det mentale knyttet til det emosjonelle) ser ut til å volde problemer for gjennomsnittsmannen. Menn ser generelt ikke ut til å være i stand til å oppfatte andre menneskers sinnssteminger, med mindre de er utdannet til det, eller spesielt trent til det av en eller annen grunn. Og de som er i stand til det, er omtrent aldri i stand til å oppfatte annet enn det overflatiske hva sinnstemninger o.l. angår.

Er dette nødvendigvis negativt? Ja selvsagt er det negativt. Ikke fordi jeg forventer at menn skal bli som kvinner (gud hjelpe meg for en jævlig tanke), men fordi evnen til kommunikasjon, også med dem som ikke «snakker som en selv», er et viktig moment både i det private livet og i yrkeslivet. Det er en fordel å ikke måtte gjette seg til aboslutt alt.
Den Netcom-reklamen med han gutten som konstant sier «hæ?» og kløner det til, er egentlig ganske beskrivende på hvordan jeg oppfatter at kvinner generelt anser menn: Gudsjammerlig trege, spesielt når det kommer til den private sfæren.

Jeg har lest en del om hvordan «ekspertene» mener man bør forholde seg til kommunikasjon i arbeidslivet. Og jeg får unektelig inntrykk av at det de mener er at kvinner bør lære seg å snakke som menn. Fordi det er lettere å forstå.
Ja, det er lettere å forstå, for menn.
Hvorfor skal lærdommen kun gå den ene veien? Hvorfor skal ikke menn lære seg å snakke på samme måte som kvinner.
Det er jo tross alt lettere for oss kvinner, ikke sant?
Men det hadde jo selvsagt gått an å møtes på halvveien. *sjokk*

Menn går glipp av svært mye informasjon fra kvinner, fordi de ikke er i stand til å forstå denne noe dunkle måten å kommunisere på. Og da snakker jeg akkurat nå om arbeidslivet. For uansett hvilke idealer man har om hvordan kommunikasjon skal foregå, og at man aller helst vil standardisere det til å bli den maskuline måten å bruke ord og uttrykk, så slutter ikke kvinner å kommunisere.. som kvinner. De bare gjør språket enklere når de snakker til menn.
Og med enklere mener jeg da ikke «lar være å bruke vanskelige ord» … men at de holder seg til en smalere betydning av ordene. Menn hadde hatt mye å tjene på å lære seg denne formen for kommunikasjon. Om enn ikke for å bedrive den selv, så iallfall for å plukke opp informasjon de ellers vil gå glipp av.

Hvorfor er ikke dette et fag i skolen? Lære gutter og jenter om de ulike måtene for kommunikasjon. Tenk så mange idiotiske misforståelser som ville vært unngått dersom gutter og jenter, menn og kvinner, hadde en grunnleggende forståelse for hverandres måte å kommunisere på? Det ligger forskjeller der. Og jeg tror, når jeg legger godviljen til og legger bort egen irritasjon over trege mannfolk, at mannfolka oppfatter mye mer enn vi kvinner gir dem kreditt for. Men de er bare ikke i stand til å formidle dette, til kvinner.

Joda, jeg hører gutta nå; «si meg, hvorfor skal jeg formidle hver jævla følelse jeg har? Hva er viktigheten av det? Livet er ikke en forbanna legeroman heller!»
Det er egentlig ikke poenget, at du skal fortelle verden om hver minste følelse som måtte finne på å ta seg en ridetur på hormonene som løper som gale rundt i kroppen din. (Det hadde blitt forferdelig masete å måtte forholde seg til.)
Poenget er at du skal være i stand til å skjønne andre mennesker selv om de ikke er direkte på den verbale side. Og at du kan være i stand til å formidle deg selv og selv forstå på et plan som ikke gir enorme rom for misforståelser. Det i seg selv kan umulig være noen ulempe?

Jeg vet ikke. Er dere trege eller?
Hæ?

Outsourcing og misnøye

Jeg leste nettopp i computerworld.no at mange bedrifter og organisasjoner er misfornøyde med resultatet av outsourcingen. På mange måter kommer ikke det som noen stor overraskelse. De er mest misfornøyd med muligheten for fleksibilitet, dvs muligheten til å gjøre endringer hurtig, driftskostnader og hvordan verktøyet oppleves contra hvordan de ble forespeilet at det hele skulle bli.
Jeg vil anta at ethvert outsourcings-selskap har sine vyer. De vil gjerne rekke langt og omfatte mest mulig. Og jeg tror nok at i iveren etter å få frem disse vyene, vil nok salgspersonellet i disse selskapene gjerne love mer enn bedriften kan holde.
For et outsourcings-selskap vil stabilitet være alfa og omega. Men for en enkelt bedrift vil også muligheten til hurtige endringer og til dels skreddersydde systemer og oppsett være viktig. Et outsourcings selskap vil forsøke å få det meste så ensartet som mulig, for å effektivisere driften sin i størst mulig grad. Det blir som å handle på REMA1000. De er billige, og effektive. Men utvalget er labert. Du har ikke store muligheten til å sette sammen spesielle handlelister. Skal du ha det må du til nisjeforhandlere. Eller til matvarekjeder som har spesialisert seg på å ha et bredt utvalg.
Artikkelen nevner også at det er mange bedrifter velger å la være å outsource, av frykt for å miste kontrollen over bedriftens viktigste informasjon.

Det slår meg at det som ofte glemmes, når outsourcing forherliges som den billige, hypereffektive itguden, er at it i bunn og grunn kun er et verktøy. Du trenger en penn for å skrive, hvorfor vil du betale noen for å holde pennen for deg?
Sjefene som sitter høyest, og som har siste ordet når outsourcing skal enten foretrekkes eller avskrives, blendes gjerne av selgernes løfter om lave kostnader, og enorme innsparinger. Men det er vel heller ikke uvanlig, etter det jeg har forstått, at prisen skrues opp etter at den initielle kontraktsperioden er over. Da er bedriften allerede bundet til en leverandør, og det betyr store kostnader å bytte, samt de praktiske implikasjonene som følger i kjølvannet, når nye mennesker skal læres opp til å kjenne miljøet innenfra og ut.
Jeg har jobbet en del med drift, og jeg ser lett problemet med mangel på nærhet til brukerne. Det er lettere å utføre en jobb når du har brukerne i samme firma som deg selv. Du trenger ikke være i samme bygning, men at du vet hvordan ting fungerer, hvordan brukerne tenker, hva som er de vanlige problemene etc.. i daglig drift, forenkler oppgavene en skal gjøre. Og det gir deg en større mulighet til å sette deg inn i situasjonen hurtig, snarere enn om du skal ha den bedriften som en av flere miljøer du er ansvarlig for.
I tillegg må bedrifter betale for endringene. Åpenbart. Outsourcingsselskapene skal tjene penger på driften. Da sier det seg selv at endringer foregår i et noe saktere tempo enn om alt befant seg innenfor ens egen bedrift. Endringen må bestilles, vurderes, prissettes, godkjennes etc.

Det finnes bedrifter som nok er tjent med outsourcing, for all del. Og outsourcingsselskapene gjør i det store og det hele en god jobb, etter det jeg har hørt. Men de er ikke der for å være greie med selskapene. De skal tjene penger. Det ligger ikke profitt i å holde lave priser over ekstremt lang tid. De har folk å lønne, de har bedriften å drive, de har aksjonærer som krever overskudd etc etc. Jeg tror faktisk ikke at de fleste bedrifter, og da spesielt ikke småbedrifter, i det lange løp tjener på outsourcing. Vinninga går definitivt opp i spinninga. De går fra et skip med motor, til et tungrodd skip som sakte beveger seg fremover. De får nok gjort jobben sin, de også, men problemet er vel at den som holder pennen da holder den litt for hardt, og man kan etterhvert disktuere hvem som styrer den også.