Kategorier

oktober 2005
M T O T F L S
« sep   nov »
 12
3456789
10111213141516
17181920212223
24252627282930
31  

Høylytte anti-erklæringer

Ordet ”husarbeid” gir negative assossiasjoner. Jeg får en følelse av at folk ser for seg ei utslitt kjerring som lever og ånder for det å få lov til å vaske gulv, klær etc. Og det er en ting jeg har observert, hver gang debatter om husarbeid kommer på banen.

De aller fleste unge kvinner (og etterhvert en del eldre) er uhyre kjapp med å høylytt erklære at de hater husarbeid. De er egentlig helt elendig til det. Og de gjør det så sjelden som mulig. Det er kulere å ”ta ryddesjauen” en gang i året, enn å gjøre det på regelmessig basis.
De få som har sagt at de gjør husarbeid ofte nok, får nesten nedlatende blikk fra sine medsøstre, og blir nesten automatisk ansett som ei som ikke har ambisjoner i livet overhode. Jeg kan ikke helt forstå hvor på veien det å holde det rent rundt seg, ble synonymt med å ikke ha ambisjoner.

Alle skjønner jo holdningene til husarbeid, som går på at det er et arbeide man gjør motvillig. Det er gørre fette kjedelig. Det er det peneste man kan si om det. Men det MÅ gjøres. Og jeg har litt problemer med å se at en som er en gris som sjelden eller aldri vasker og rydder skal være spesielt appellerende. Og det gjelder både kvinner og menn. Det er ikke en positiv egenskap å være en skittgris.

Ei jeg snakket med for ei tid tilbake om temaet, var veldig på det å fortelle at hun haaaatet alt av husarbeide, og hun gjorde så visst aldri noe håndarbeide. Jeg trakk på skuldrene, ingen tvang henne vel? Men hvorfor er det så viktig å understreke at man hater det? Hvorfor er det så viktig å understreke at man kan så lite av det som tradisjonelt ble sett på som noe kvinner holdt på med? Er det en måte å distansere seg fra den gamle, og noe utdaterte kvinnerollen?

Jeg ser ikke noe galt i mennesker som holder det rent og ryddig. Jeg er kanskje ikke så veldig ryddig (og/eller organisert) av meg selv, men jeg kan ikke fordra å ha det skittent. Jeg er ikke glad i husarbeide, men jeg gjør det. Jeg anser meg ikke som noe spesielt ”kjerring” av den grunn.. og jeg er ikke redd for at noen skal stemple meg som ”husmorsmateriale”.. men det har like mye med at jeg gir blaffen i hva andre måtte tenke, tro og mene.

Det er flott at vi kvinner slipper å holde oss til de bakstreverske kjønnsrollene som ble tredd nedover ørene på oss i ”gamle dager,” men jeg begynner å bli litt lei av den hysteriske holdningen til ordniære arbeidsoppgaver hjemme. Hva forventer vi oss, at mannfolka skal ta alt, og kunne alt om husarbeide, sånn at vi skal fremstå som mest mulig frigjorte og ”moderne”?

Mennesker er merkelige skapninger..

En personlig sannhet

Jeg sitter og leser på et debattforum. Vi mener mye om meget… vi som frekventerer debattforum. Og jeg sitter nok en gang med en følelse av at jeg holder meg for lite oppdatert. Mange av med-debattantene skriver lange innlegg, med henvisninger til flere kilder for å dokumentere det de sier.
Jeg begynner å tro.. om meg selv.. at jeg har en naiv instilling til det hele.. det å debattere that is.
Jeg har ikke behov for å ha socrates i ryggen når jeg filosoferer, for å si det sånn, men jeg ser at veldig mange er veldig ”flinke” til å henvise til både den ene og den andres meninger, når de skal debattere et tema.

Jeg lurer på om det begynner å bli tabu å kun ha en egen mening, uten å ha et salig kor av forståsegpåere å henvise til dersom noen spør om hvorfor man mener det man mener. Må man nødvendigvis ha henvist til vårherre, fanden og alle deres mellommenn for å ha ”lov” til å mene det man mener?

Jeg skal gi dere det, snakker vi om vitenskap, eller spesifikke påstander, så er det logisk at man forventer en kildehenvisning. Men når man snakker om f.eks. ens egen oppfatning om livet, det livssynet man har, ens egne verdier på det humanistiske planet.. hvorfor skal man da nærmest bli trykket opp til veggen og få krav om kildehenvisning i fjeset?
Jeg tror ikke at livet slutter når kroppen dør fordi noen har bevist noe for meg, jeg tror det fordi det føles rett. Hvorfor skal du da forvente at jeg skal komme med femten leksika med henvisninger til mennesker som forteller om ”minner” fra tidligere liv f.eks? Spiller det noen rolle om INGEN husket noe, eller mente de husket noe, dersom jeg fremdeles føler at det er rett?

Jeg syntes vi gir for lite spillerom i dagens samfunn for intuisjon og ervervet visdom. Som ikke har noe med hva en eller annen stor tenker, eller en forsker har kommet frem til, men som vi har avlet av eget hjerte. Det er nok sikkert ikke like elegant formulert som en som er velbevandret i ulike terminologier, og som kjenner til alle de riktige uttrykkene, men det bli jo ikke en mindre personlig sannhet av den grunn.
Folk dør for sine personlige sannheter, da sier det seg jo selv at den overbevisningen må komme innenfra. Selv om den i første instans kan ha blitt trigget fra utsiden.

For å si det sånn, jeg finner ikke en vakker solnedgang vakker fordi noen har fortalt meg at jeg burde syntes det, eller fordi noen har forsket seg frem til at menneskehjernen vil reagere med å like visse naturlige mønstre og farger.
Jeg syntes solnedgangen er vakker, fordi JEG ser skjønnheten i det.
Er ikke det nok?

Antipati mot å bli voksen

Er det et mål i seg selv å unngå å bli voksen?

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger bekjente har kommet med påstanden:
”nei, jeg er fremdeles like barnslig som jeg alltid har vært, voksen er noe jeg aldri kommer til å bli”
.. eller liknende uttalelser.
Jeg lurer på hva det er de finner så utrolig negativt ved å bli voksen.
Og hvor på veien det å være voksen ble til noe negativt, contra det å være .. eh.. tenåring?
På samme tid kan disse menneskene fint påstå at de er svært modne, og har fjernet seg langt fra det å være en umoden tenåring. (det regnestykket går ikke opp folkens)

Hva er det som er attraktivt for et menneske på f.eks. noen-og-tredve å forsøke å fremstille seg selv om barnslig og langt fra voksen?
Er det en manglende vilje til å påta seg ansvar i livet?
Hva legger de egentlig i det å være voksen? … Alvorlig, bekymret og med en sterk motvilje mot å delta i noe som kan minne om moro?

Å være voksen handler jo i bunn og grunn om å kunne stå på egne bein, ta ansvar for sitt eget liv og kjenne seg selv til en større grad en man gjorde som forvirret tenåring. Jeg har vanskelig for å se hvordan det skal være noe negativt.
Hva er det å være redd for?
Jeg kunne ikke tenkt meg et sekund å identifiser meg med tenåringer. Herregud, det hadde jo vært komplett idiotisk. Jeg er gammel nok til å være mor til de yngste av tenåringene (fysj for en tanke).

Samfunnet vårt virker så sykelig fokusert på ungdom at det å være voksen blir sett på som steget før gamlehjemmet.
Vi skal være evig unge og evige tenåringer.. og for all del.. alltid være klar til å gjøre noe sprøtt …

Da kan man jo få seg selv til å lure på om disse menneskene.. som altså ikke ser på seg selv som voksen.. på tross av at alderen motsier dem, ikke har lært noe av livet de har levd så langt.
Har de lært like lite som tenåringer, slik at de fremdeles må betegnes som ”unger”?
I såfall bør de jo virkelig begynne å gå seg selv etter i papirene..

Det er faktisk ikke positivt å si at du anser seg selv som barnslig, når du er i en alder der du egentlig er voksen. Du er ikke mer spennende eller ungdommelig fordi du er villig til å hoppe på samme greier som tenåringer gjør, da er du bare slitsomt hysterisk til alder.
Det er noe galt folkens, når samfunnet anser det som negativt å bli moden, og voksen. Vil vi virkelig ha et samfunn der brorparten av medlemmene fraskriver seg ansvar og modenhet, i en forskrudd jakt på sine tapte ”glansdager” som kvisete, usikker, umoden og overemosjonell tenåring? Det høres ut som et samfunn befolket av psykopater. *tsk tsk*