Kategorier

september 2005
M T O T F L S
« aug   okt »
 1234
567891011
12131415161718
19202122232425
2627282930  

Personvern på nettet

Jeg leste i dag i nettavisen at datatilsynet er bekymret for personvernet til Google. Det at Google forbeholder seg retten til å gå gjennom brukerenes mail, også om de føler seg ”truet” av potensielle brukeres e-mail aktivitet.
Artikkelen i nettavisen fremstiller det som om Google’s hensikter f.eks. kan være noe sånt som:

———-
Det betyr blant annet at hvis du er ansatt i et firma som konkurrerer med Google, og potensielt står i fare for å senke aksjeverdien på selskapet, kan de gå inn i sine arkiver og hente ut sensitiv informasjon om deg. Dette kan de så bruke mot deg på den måten de selv ønsker.
———-

Nå er det vel ikke per definisjon så veldig mange selskaper som konkurrerer direkte med Google om markedsandeler, og jeg vil anta at ansatte i slike firmaer ikke er så dumme at de anvender google-mail til å utveksle info om jobbrelaterte ting.

En annen ting som slår meg når jeg leser artikkelen, er hvor paranoide media er, og hvor naive folk generelt sett er.

Enkle eksempler:
La oss si at du frekventerer en debattgruppe på internet, altså et forum. De som er administratorer i dette forumet har mulighet til å legge inn ip-oppslag på hvor du er logget på fra. Hver aktør i markedet har sine tildelte ip-adresser, og din ISP er mulig å lokalisere ut fra de ip-adressene som deres kunder knyttes opp mot.
Dermed kan de på sett og vis lokalisere hvilken ISP du bruker, og kanskje hvor i landet du befinner deg (f.eks telenor har ”ipnoder” som er ulik for hver landsdel – hadde de det den gangen jeg benyttet meg av ISDN-oppkobling mot internet).
En administrator på et forum har også muligheten til å gå inn og sjekke alle private meldinger som er blitt sendt til og fra din konto på forumet.
Her gjelder postkort-regelen. Ikke send ut noe du ikke ville satt på et postkort.

Hvis du bruker news-grupper vil du få en identitet tildelt som er unik så lenge du benytter deg av samme ISP. Denne er mulig å ”holde oversikt” over. Det du røper kan bli loggført av paranoide mennesker på nettet. Men de fleste gir blanke faen. De som ikke gir blanke faen i hvem andre er, burde vel strengt tatt få seg et liv.

Uten at jeg skal begynne å legge ut i det vide og det brede om alle de elektroniske sporene man legger fra seg på internet, så er de mange. Du skal være oppegående på bouncer-software og god til å leke gjemsel for at du skal være umulig å finne tilbake til.

Men poenget er vel heller.. generelt sett… hvorfor skulle den store verden bry seg? Hvorfor skulle f.eks. Google gå inn og sjekke mailen til Ola Nordmann, når han sender mailer til bekjente? Hvorfor skulle de føle seg truet? Det er vel fint liten sjanse for at Bill Gates har opprettet seg en personlig email-konto hos Google.
At man kan spores, betyr ikke at man blir det. De fleste av oss er ikke så spennende at noen der ute gidder å bry seg.

Og jada, om noen absolutt ville, så kunne de sikkert finne ut av hvem jeg er, ut fra bloggen min. Men herregud, da skulle vedkommende ha forferdelig lite å ta seg til, og må ha hatt et meget trist liv. Jeg tror at de fleste av oss kan slappe helt av. Når super-spammere kan fortsette uhindret via hotmail og gmail, så tror jeg at de fleste av oss er å betrakte som en maur i universet ka snoke-interesse angår for de ansatte hos google, og andre liknende tjeneste-tilbydere på nettet.

Skjønt, hva vet vel jeg… journalisten i nettavisen føler seg vel kanskje både spennende, viktig og farlig nok til at google helt sikkert kommer til å forsøke å finne ut alt de kan … (utveksling av superhemmelig-mega-konfidensiell-informasjon etc)

Kjerringer på internett?

Et lite eksempel på en artikkel på internet som skal beskrive kvinners forhold til teknologi og .. vel.. det meste.. egentlig…
GPS for damer
Akurat denne artikkelen tar jeg som ren ironi, det er tross alt en kvinne som har skrevet artikkelen, men den påpeker likevel en del viktige momenter.

Og i bunn og grunn handler de alle om fordommer. Både hos kvinner og hos menn. Menn skal liksom være interessert i teknologi, kvinner skal ikke. Menn er entusiastisk ang. teknologi, kvinner er ikke det.

Men at det ikke stemmer, vet jeg jo fra egen erfaring. Jeg vet ikke om jeg selv er et dårlig utgangspunkt, i og med at jeg alltid har hatt ”maskuline” interesser, men jeg selv kjenner meg aldri igjen i de generelle beskrivelsene av kvinner, hverken i forhold til teknologi eller andre områder.
Jeg selv begynte med data i 1986, så jeg er en gammel traver. Jeg har brukt internet aktivt, og i økende grad siden i 1995. Alt jeg kan få unnagjort via nettet, bruker jeg nettet til. Jeg jobber i it-bransjen, i den mest mannsdominerte delen, nemlig drift. Og jeg her trives jeg.
Men jeg må legge til at jeg faktisk aldri har møtt på fordommer rettet mot meg ang. hva jeg kan og ikke kan ang. data fra menn. Kvinner derimot.. er ofte himmelfallende bestyrtet over at jeg jobber innenfor it-bransjen. Menn har aldri sagt til meg at jeg ikke kan noe innenfor jobb, fordi jeg er kvinne. Jeg føler meg hele tiden som ”en av gutta”..
Men menn utenfor it-bransjen er en helt annen sak. Der florerer fordommene med like sterk kraft som enhver orkan som kan finne på å treffe land. (Jupiters røde flekk er en god illustrasjon her).

Hva er det som får menn (og for mange kvinner) til å tro at kvinner ikke skal interessere seg for data? Hva for folk til å tro at det er mer komplisert for en kvinne enn en mann å f.eks. skru sammen en pc? Det er da vitterligen hendene man bruker til det, ikke kjønnsorganene. Data er ikke noe ”spesielt” i seg selv. Det er et verktøy. Alle kan lære seg å bruke et verktøy, til sitt eget formål. Det er ingen vits å lære seg å bruke en hammer, om du aldri skal slå inn en spiker, for å si det sånn.

Hvorfor noen overhode blir forbauset, over at kvinner også er interessert i teknologi, sier vel atskillig mer om dem, enn det sier noe om kvinnene som er opptatt av teknologi. Få hodet opp av trusa folkens.. vi orienterer oss i hverdagen med det vi har mellom ørene, ikke det vi har i trusa. (iallfall de fleste av oss)

P-pillen, virkelig kvinnefrigjøring?

Da p-pillen kom, var det en stor nyhet, og ble sett som et svært viktig middel i kampen mot undertrykkelse av kvinner, som uten p-pillen av dømt til å enten gå gravid mange ganger, eller tvunget til å ta abort flere ganger. Familieplanlegging blir sett på som kvinnefrigjørende, fordi det befrir kvinner fra å være underlagt de fysiske lovene om hvor ofte de kan bli gravid, ved regelmessig (og ikke fullt så regelmessig) sex.

Men når man tenker over bivirkningene av p-pillen, så er jeg ikke sikker på at vi har vunnet så masse frihet. Jovisst, vi kan unngå å få barn når det ikke er ønskelig. Og for dem av oss som feiler, så finnes angrepille og i siste instans – abort. Og det er flott at valgmulighetene er blitt flere, og at ingen lengere kan tvinges til å føde et barn, iallfall ikke i vår del av verden, eller skal jeg kanskje si ”vår” kultur?

Uansett… bivirkningene….
En enkel artikkel, om en kanskje noe minimal bivirkning av p-pillen fikk meg til å tenke.
Luktesans påvirkes av p-pille.
I følge artikkelen skulle kvinner ikke legge så mye merke til menn som de ville gjort om de hadde eggløsning. Man kan trekke på skuldrene, og si hva så.. selvsagt, hva man lukter er egentlig… bagateller.
Men altså.. kvinner som bruker p-piller får mange ganger dempet sex-lyst. Dette fordi p-pille, sånn som jeg har forstått det, etterlikner en graviditet, og dermed sender ut hormoner som om kroppen var gravid (skjønt ikke alle). Gravide damer er vel ikke dem som tenker mest på sex.. skjønt også her finnes unntak, selvsagt.

Også har vi dem som blir alvorlig syke. Som får blodpropp som spretter opp i hjernen på dem, og gir dem slag. Eller andre som får så alvorlige bivirkninger at de dør av det. Det finnes også kvinner jeg kjenner til personlig, som har gått nesten konstant på antibiotika fordi p-pillen gjorde kroppen mer mottakelig for infeksjoner. Eksemplene på bivirkninger er mange.. og listen er lang. Og jeg personlig anser det ikke som verdt risikoen. Det finnes alternativer.. og det er ikke å gå tilbake til slik det var før.

Så spør jeg meg selv… er det frihet? Å gå fra barnefødsler til sykdom? Fra barnefødsler til død? Uansett… så er kvinnene de som må ta støyten, ikke sant?

Jeg leste en gang om en p-pille som er under utvikling for menn. Flere menn ble spurt om om de ville brukt en slik p-pille. Og mange svarte at nei, det kunne jo være skadelig for kroppen, så det ville de ikke.
Men da de ble stilt spørsmålet om de fant det problematisk at kjæresten/samboeren/konen brukte p-piller som kunne være skadelig for hennes kropp, så anså de det ikke som farlig.

Frihet.. hva barnefødsler angår, oppnår vi først når begge parter er villig til å ta ansvar for at ting ikke skal skje, dersom det ikke er ønsket. Piller er en nødløsning. I dag finnes det ”naturlige” prevensjonsmidler, som ikke utsetter kroppen for fare, men det forutsetter at menn er villig til å bruke kondom noen dager av månden. Likevel er ikke disse prevensjonsmetodene særlig utbredt. Wonder why. Og for de av dere som argumenterer med at dere ikke tåler latex.. det finnes kondomer som ikke er laget av latex, så det er ingen unnskyldning.

Og jeg finner det underlig at unge jenter får p-piller nesten opp i nevene. Presset på å ha sex i ung alder må jo bli større.. for herregud.. de er jo beskyttet.. mot graviditet. Også lurer noen på hvorfor antallet som er smittet av ulike kjønnssykdommer øker. Og det å innføre så store mengder hormoner i en så ung kropp som en 16-åring (og i mange tilfeller yngre) tror jeg vil vise seg å gi alvorlige bivirkninger i fremtiden. Det er ikke SUNT å stappe kroppen full av hormoner. Det er ikke SUNT å fikle og tukle med naturen på den måten.

Barnefødsler, og antallet er begges ansvar. Det kvinner trenger, er frihet fra å bli gitt hovedansvaret. DET er begynnelsen til frihet!

Mørk og farlig cyberverden

Jeg vet ikke helt hvorfor det fremdeles forundrer meg, men likevel. Jeg tok kontakt med et menneske i forrige uke, via mail, som jeg egentlig kun vet hvem er. Jeg hadde behov for litt informasjon. Det hele var en svært upersonlig henvendelse, og jeg tenkte ikke på det som mer enn en henvendelse.
Det jeg ikke tenkte på, var at dette var et menneske som ikke er vant til å kommunisere via denne typen media. Ergo så blir reaksjonene deretter. Jeg vil vel kanskje ikke betegne reaksjonen som hysterisk, men rar, og egentlig litt forbausende, tatt i betraktning av at vedkommende er under 40, og burde derfor være oppegående på denne typen kommunikasjon.

Det hele fikk meg til å tenke over ting og tang og kommunikasjon. Det er faktisk mange jeg vet om, på min egen alder, som overhode ikke benytter nettet til kommunikasjon. De anser f.eks. chat som utrolig skummelt og tror at på nettet vandrer alle tullingene rastløs frem og tilbake på jakt etter neste offer. Og email virker like fjernt for dem som å skulle skrive ei bok. Og det å delta i debattgrupper på nettet er like fremmed for dem som enhver liten grønn mann som skulle ha lyst å stikke innom for å slå av en prat.
Og jeg tenker… kommer det til å bli en stor kløft etterhvert, i samfunnet? Der vi som kommuniserer via nettet, og har et naturlig forhold til det, kan innhente mer informasjon, skaffe oss mange flere kontakter og i det hele tatt oppnå fordeler nettopp fordi dette mediet er naturlig for oss?

Nå kan man si hva man vil om chat, det er nå en sak. Men at mennesker lar være å benytte seg av mail til å holde kontakt med kjente og kjære, og ikke benytter seg av det havet at kunnskap som ligger i debattgrupper, forum og informasjon som nettet tilbyr, forundrer meg.
Jeg kan ha forståelse for at eldre mennesker sliter med å orientere seg i det som for dem er en helt ny plattform. Men at mennesker i 30-årene og nedover ikke føler seg komfortabel med denne formen for kommunikasjon, i vårt samfunn, det lar jeg meg faktisk forundre av.
Muligens… er det sånn at slike mennesker også betrakter en e-mail som en veldig personlig henvendelse, som om du sendte et brev til dem. Jeg ser ikke på e-mail på samme måte. For meg er det en praktisk måte å kommunisere på via nettet, når jeg ikke deltar på debattforum eller chatter. Og det er en grei måte å forholde seg til leverandører av ulike tjenester og offentlige instanser på. Men uansett, det er meg.

Men hva er det med dem som ser ut til å backe ut fra denne typen kommunikasjon, med en svært skeptisk holdning, og med en tilsynelatende motvilje mot å benytte seg av et medie som gjør livet enklere? De kommer til å sakke akterut. Og gå glipp av store mengder informasjon som det vil falle oss andre naturlig å innhente via nettet. Det blir som i hitchikers guide… (kort summert):

”Planene har ligget der lenge for dem som ville se dem, hva mener dere med at dere ikke visste om dem?”

Jeg bryr meg OVERHODE IKKE!

Jeg har prøvd, å være engasjert i valget som nettopp (heldigvis) er ferdig. Jeg har til og med fått med meg deler av noen politiske debatter på tv. Herregud noe så inn for jævlig kjedelig.
De som en flokk verpesyke høns med munndiare i hønsegården. Den ene får aldri prate ferdig før den andre idioten skal inn og skrike ut sine kommentarer. Det virker på meg som om både politikere og programlederne som leder debattene er komplette idioter som ikke vet hva vanlig folkeskikk er for noe. De ville vel ikke gjenkjent folkeskikk om den så malte seg neongrønn og danset med full diskobelysning naken foran dem.

Dessuten, når sant skal være sagt, så er jeg fette lei av person-fokuset i politikken, der hvem vi ”liker og ikkje liker” av politikerne blir viktigere enn sakene. Og populistiske setninger som ”mer penger til skolene” .. eller ”vi må ta bedre vare på de syke og gamle” er en forbanna mantra for politikere, snarere enn noe de EGENTLIG kommer til å ta fatt på.

Jeg tror jeg aldri kommer til å bli engasjert i hverken politikk eller politikere. Politikerne interesserer meg ørlite mindre enn arktiske mikrober som lever i stein, og politikk, slik dagens samfunn fungerer, har jeg allikavel ingen tro på…

Som om det spiller noen rolle hvem som har vunnet valget? De skatter oss ihjel på alle bauger og kanter med avgifter og idiotiske skatter i hytt og pine likevel. Jeg blir ikke rikere, naboen blir definitivt ikke rikere, og jeg får ikke noe bedre velferdstilbud, om jeg skulle trenge det, enn jeg hadde før. Det er bare spill for galleriet. Det er godt valget er over.. så kan de kanskje holde smella en stund, og kanskje JOBBE litt for den altfor høye lønnen de hever.

Ps: jeg kjenner personlig mennesker som nå vil komme på stortinget. Og jeg grøsser med tanken på hvilken type mennesker som skal styre et land.. når det er så utrolig tanketomt mellom ørene på de personene. Hvem i helvete valgte dem?!!

Bør jeg bekymre meg?

Er det grunn til bekymring … når jeg ser to IQ tester… og blir fortalt at den ene testen klarer menn hurtigst, og den andre testen klarer kvinner hurtigst…

… Og jeg klarer testen som menn skal klare hurtigst i løpet av noen sekunder, men ikke fikk til den IQ testen som var ment å skulle være lettere for meg som kvinne?

Jeg føler liksom at noe mumler et fornærmet forbanna tvitotling bak i knollen et sted…

Jo, jeg tror jeg blir litt bekymret

Å bli voksen – en mental greie

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men i den siste tiden har det liksom kommet innover meg at jeg er blitt voksen. Og jada, jeg vet at i en alder av noen-og-tredve så burde det ikke komme som noen stor overraskelse. Men det er ikke overraskelses-momentet som er det essensielle. Jeg bare føler, uten at jeg helt klarer å sette pekefingeren på hva som gjør det, at jeg er ferdig med en epoke som startet da jeg var ca. 20 år.
Jeg har samlet opp en del tråder i livet mitt i den siste tiden. Mentale tråder. Det er helt utrolig så forbanna mye rart man kan ha liggende som vrakgods i hodet på en selv som man ikke helt er klar over. Nå har jeg ingen planer om å begynne med noen utredning om livet mitt opp til nå, men jeg lurer litt på… hvor mye vi påvirkes av det ubevisste. Minner vi har helt eller delvis glemt, og som dukker opp i drømmer. Små øyeblikk som har brent seg fast i hukommelsen. Lærdom som har sivet inn som visdom snarere enn som definerbar kunnskap.

Noen ganger.. eller egentlig veldig ofte, så føler jeg meg som en uendelig gammel sjel, i en ung kropp. Og neida, jeg føler meg ikke gammel… som sådan, jeg føler bare at jeg har vært her… veldig lenge.

Men voksen du… jeg må nesten venne meg til tanken først. Ikke det at jeg vet hva jeg skal bruke det til. Hva gjør man, når man har innsett at man er blitt voksen? Jeg føler ikke akkurat for å bake kake og feire det som noe minnesmerke. Men rart er det.. da jeg våkna i dag… så følte jeg, for første gang.. at en epoke, en mental epoke, er over. Og at jeg er … blitt voksen. Det er nesten sånn at jeg grøsser litt ved tanken.